Mareritt

[enavdem]

Hei!

Jeg er i det siste blitt plaget med ganske brutale mareritt.. Drømmer at jeg bilr drept ( slakta ) eller jaget av en morder. Dette drømmer jeg om hver dag ca, drømmer kanskje hyggelige drømmer 3 ganger i mnd. Det er så sjeldent at jeg våkner og blir veldig sjokkert, nesten lykkelig sjokkert. Er utrolig lei av mareritt for mine er sykt brutale. Vet vel ikke helt om jeg kan kalle det mareritt selvom det føles slik, mareritt er vel gjerne noe man våkner av i dyp søvn og er svett o.l.? Jeg sover ut natten som oftest, noen ganger våkner jeg midt på natten opptil flere ganger og er nesten ''redd'' for å sove videre fordi det er så ekkelt. Går da altså gjerne tilbake i drømmen igjen om jeg sovner... Aldri opplevd å bråvåkne eller våkne å være svett f.eks...

Altså, er det her noe jeg burde ta tak i, eller er det ''normalt'' ?

[Millimani]

Du burde ta tak i det. Ikke normalt å drømme mareritt så ofte. kan du ha opplevd noe veldig traumatisk/dramatisk som du på en måte ikke har klart å legge bak deg?

[AnonymBruker]

Har hatt det liknende i perioder, bare at jeg ble forfulgt av zombier som jeg måtte gjemme meg for og drepe.

Du har ikke sett mye på skrekkfilmer i det siste? Hvis du opplever mye angst, depresjon og problemer i livet ditt ellers kan det være en slags trigger for mareritt tror jeg.

Anonymous poster hash: ee683...780

[Vulpes]

For meg høres det ikke normalt eller sunt ut.

Jeg sover ganske lett og drømmer sinnsykt mye hver eneste natt, men har nesten aldri det jeg vil kalle mareritt. Kan ha spennende drømmer hvor jeg f.eks. befinner meg i en zombieverden eller liknende, men disse drømmene gir meg aldri en følelse av angst, det er mer litt skumle spenningsdrømmer, noe ála følelsen jeg får av å se skrekkfilm (elsker skrekkfilmer). Altså skrekkblandet fryd Jeg er dessuten gjerne helten som sloss tilbake, tror det utgjør en stor forskjell på hvordan drømmene oppleves.

Men som regel har jeg ikke en gang slike drømmer, drømmer bare om alt mulig annet, fra hverdagslige ting til reiser til eventyraktige drømmer osv.

Når du beskriver drømmene dine på den måten du gjør, spesielt det at du nesten blir redd for å sove og hvordan du drømmer om å bli slaktet, høres det for meg uten tvil ut som ekte mareritt. Har du noen idé om hvorfor du har disse drømmene?

[Lita dame]

Drømmene reflekterer jo den undertrykte bevisstheten. Så jeg tenker at det er en underliggende årsak til de brutale marerittene dine.

Jeg hadde mareritt flere ganger om natten hver eneste natt i 4mnd. Jeg drømte at jeg fant barnelik: enten de hadde frosset i hjel, blitt brent i hjel, kvelt, druknet eller dødd på annen grusom måte. Om og om igjen.

Jeg holdt på å miste mitt nyfødte barn, og opplevde det som et stort traume. Barnet er fire år nå, men jeg har fremdeles ikke klart å se på bildene fra nyfødt-perioden.

Noen vet ikke/forstår ikke hvor alvorlig situasjonen var. Å dra frem et bilde av barnet mitt med veneflon på sykehuset, å se den lille syke kroppen gjør at jeg blir fysisk dårlig da det fungerer som en trigger. Jeg blir faktisk skjelven og uvel av å skrive dette her. Men jeg vet årsaken til angsten og reaksjonsmønsteret mitt -og skjønner hvorfor jeg har de marerittene jeg har/sliter med.

[enavdem]

Du burde ta tak i det. Ikke normalt å drømme mareritt så ofte. kan du ha opplevd noe veldig traumatisk/dramatisk som du på en måte ikke har klart å legge bak deg?

Jeg vet ikke helt.. Barndommen min var ekstremt hard og vært gjennom en del ting som ikke har vært bra. Jeg går til psykolog så ting er allerede godt bearbeidet. Kan liksom ikke skjønne at ting enda skal sitte igjen og ha en slik påvirkning om det er noe fra tidligere...

[enavdem]

For meg høres det ikke normalt eller sunt ut.

Jeg sover ganske lett og drømmer sinnsykt mye hver eneste natt, men har nesten aldri det jeg vil kalle mareritt. Kan ha spennende drømmer hvor jeg f.eks. befinner meg i en zombieverden eller liknende, men disse drømmene gir meg aldri en følelse av angst, det er mer litt skumle spenningsdrømmer, noe ála følelsen jeg får av å se skrekkfilm (elsker skrekkfilmer). Altså skrekkblandet fryd Jeg er dessuten gjerne helten som sloss tilbake, tror det utgjør en stor forskjell på hvordan drømmene oppleves.

Men som regel har jeg ikke en gang slike drømmer, drømmer bare om alt mulig annet, fra hverdagslige ting til reiser til eventyraktige drømmer osv.

Når du beskriver drømmene dine på den måten du gjør, spesielt det at du nesten blir redd for å sove og hvordan du drømmer om å bli slaktet, høres det for meg uten tvil ut som ekte mareritt. Har du noen idé om hvorfor du har disse drømmene?

Jeg aner ikke... Familieforholdet mitt var veldig usunt i en alder av 7-15. Broren min tvang på meg som liten(10år) å spille grøsser spill som Silten hill med han, jeg måtte spille. Husker jeg hadde mareritt og var redd for mørket i to uker. Pappa brydde seg ikke og var nærmest enig med brodern om at jeg måtte spille. Dette var ikke det eneste spillet, tror jeg sikkert runda 10 spill med han hvor det var såpass ille at jeg ble redd om nettene. Men.. Jeg vet ikke, eneste jeg kan komme på, samtidig synes jeg det er litt usannsynlig. Hadde for litt siden faktisk mareritt om Silent Hill spillet hvor jeg var på vgs skolen min.. Alt var rustet ned og forlatt. Jeg gikk rundt i tåke og plutselg kom det et lik ut av veggen, blod over alt, ekle skrikelyder, lenker som skrapte mot bakken, han haltet mot meg, hodet hans var låst inne i et gitter og han slag med øks mot meg. Plutselig var jeg selv lenka fast og kunne ikke gå noe sted...

Altså.. Jahh, jeg aner ikke.

[enavdem]

Har hatt det liknende i perioder, bare at jeg ble forfulgt av zombier som jeg måtte gjemme meg for og drepe.

Du har ikke sett mye på skrekkfilmer i det siste? Hvis du opplever mye angst, depresjon og problemer i livet ditt ellers kan det være en slags trigger for mareritt tror jeg.

Anonymous poster hash: ee683...780

Plaget med depresjon, men det er mer periodevis depresjon.

Stresser mye over livssituasjonen min nå (økonomisk) og har egentlig alltid hatt vanskelig med å ikke føle stress eller vansker i hverdagen da jeg har tendenser til å tenke destrukti t...

[enavdem]

Drømmene reflekterer jo den undertrykte bevisstheten. Så jeg tenker at det er en underliggende årsak til de brutale marerittene dine.

Jeg hadde mareritt flere ganger om natten hver eneste natt i 4mnd. Jeg drømte at jeg fant barnelik: enten de hadde frosset i hjel, blitt brent i hjel, kvelt, druknet eller dødd på annen grusom måte. Om og om igjen.

Jeg holdt på å miste mitt nyfødte barn, og opplevde det som et stort traume. Barnet er fire år nå, men jeg har fremdeles ikke klart å se på bildene fra nyfødt-perioden.

Noen vet ikke/forstår ikke hvor alvorlig situasjonen var. Å dra frem et bilde av barnet mitt med veneflon på sykehuset, å se den lille syke kroppen gjør at jeg blir fysisk dårlig da det fungerer som en trigger. Jeg blir faktisk skjelven og uvel av å skrive dette her. Men jeg vet årsaken til angsten og reaksjonsmønsteret mitt -og skjønner hvorfor jeg har de marerittene jeg har/sliter med.

Åh, herregud så fælt! Skjønner godt at du fikk en slik reaksjon... Har ikke vært i noe lignende selv, men kan ikke fatte annet enn at det er et helvete. Godt at barnet klarte seg!

I gjennom min barndom var ting hardt, jeg er adoptert og fikk ekstremt mye ansvar som syv og opp. Mamma og pappa jobbet 120% da jeg var yngre og min bror sitter i rullestol. Jeg var ofte den som måtte hjelpe han gjennom dagene, med alt. Mat, ta han imot når han kom hjem i taxi fra skolen, lekser, dusj, legge han, underholde han osv. Fikk mye kjeft også om noe var gjort feil, følte meg vel aldri fortstått eller glad i, mer tilsidelagt. Kan det ha noe med drømmene å gjøre? At jeg føler ubevisst lite verdi i meg selv? Jeg setter meg jo mye til side for andre sitt beste osv., mem dette har jeg også jobbet med i over fem år med psykolog. Marerittene starta for ett år siden ca... Altså, jeg føler liksom ikke at ting fra tidligere er årsaken, men jeg er jo ingen ekspert eller noe godt vitende om dette..

[Lita dame]

Tenker at it i fra det du beskriver har du en iboende "angst" for å ikke strekke til, i hver fall. Og da er det ikke bestandig man har like godt utgangspunkt til å ha opparbeidet seg gode mestringsstrategier ved lignende situasjoner. De aller fleste opplever også økonomiske problemer som psykisk belastende. Det er ikke rart om det gir deg mye uheldig tankevirksomhet i den forbindelse. Kanskje føler du at du ikke strekker til økonomisk (parallell?)

Du nevner depresjoner. Bare depresjonene medfører mye "dritt". Negativ tankevirksomhet; enten i form av tanketom/nummenhet/emosjonell distanse, eventuelt tankekjør/kaos.

Enten kverner man på dette ila natta, eller det kan komme igjen og "ta deg" som mareritt.

Ellers så er jeg ingen drømmetyder. Jeg tror ikke bestandig drømmen kan tolkes som en konkret parallell til den virkelige verden. Men en slags "speil med filter". Ofte er drømmer tvetydig, tilsynelatende intetsigende, diffus og blury, og gjerne husker man bare deler også.

[enavdem]

Tenker at it i fra det du beskriver har du en iboende "angst" for å ikke strekke til, i hver fall. Og da er det ikke bestandig man har like godt utgangspunkt til å ha opparbeidet seg gode mestringsstrategier ved lignende situasjoner. De aller fleste opplever også økonomiske problemer som psykisk belastende. Det er ikke rart om det gir deg mye uheldig tankevirksomhet i den forbindelse. Kanskje føler du at du ikke strekker til økonomisk (parallell?)

Du nevner depresjoner. Bare depresjonene medfører mye "dritt". Negativ tankevirksomhet; enten i form av tanketom/nummenhet/emosjonell distanse, eventuelt tankekjør/kaos.

Enten kverner man på dette ila natta, eller det kan komme igjen og "ta deg" som mareritt.

Ellers så er jeg ingen drømmetyder. Jeg tror ikke bestandig drømmen kan tolkes som en konkret parallell til den virkelige verden. Men en slags "speil med filter". Ofte er drømmer tvetydig, tilsynelatende intetsigende, diffus og blury, og gjerne husker man bare deler også.

Jeg tenker at det du nå nevner ikke høres så usannsynlig ut... Om det nå er de nevnte faktorene som påvirker min psyke såpass myr må jeg absolutt jobbe mer med meg selv. Tingen er, om ikke mine fem år med psykolog har evnet dette godt nok allerede, hvordan skal jeg evne det? Jeg tenker lite over disse tingene gjennom hverdagen, men kjenner absolutt en følelse av alt i kroppen. Hadde mareritt igjen idag, jeg var med to gutter og ei jente.. En av guttene likte meg veldig,men jeg skremte han i drømmem ved å gi han blikk som opplevdes sjenerende. Det var tydelig noe mellom oss men plutselig hadde jeg piercing over hele kroppen, alle løp vekk fra meg. Jeg begynte å blø fordi det var plutselig folk som dro dem ut av kroppen min. Huden min revna opp og det ble blod over alt. Jeg skrek også våknet jeg.. Øhm.

[xxhmj]

Da jeg gikk på ungdomsskolen og ble mobbet. Hadde jeg mareritt (noen ganger samme mareritt flere ganger etter hverandre.) Det handlet om alt fra spøkelser til mobbing osv. Ting jeg ble redd av og fryktet. Jeg slet også med depresjoner og slet mye med meg selv og alt annet. Så nå som jeg har blitt bedre, så innså jeg det at all den marerittet kom av depresjonen og hva jeg slet med på skolen og hjemme.

Ta deg en tur til legen.

[enavdem]

Da jeg gikk på ungdomsskolen og ble mobbet. Hadde jeg mareritt (noen ganger samme mareritt flere ganger etter hverandre.) Det handlet om alt fra spøkelser til mobbing osv. Ting jeg ble redd av og fryktet. Jeg slet også med depresjoner og slet mye med meg selv og alt annet. Så nå som jeg har blitt bedre, så innså jeg det at all den marerittet kom av depresjonen og hva jeg slet med på skolen og hjemme.

Ta deg en tur til legen.

Går til psykolog, gått i fem år.

[AnonymBruker]

Mareritt er underbevissthetens måte å bearbeide ting på (som vi ikke har fått bearbeidet i følelsene våre). Selv var jeg sammen med en voldelig psykopat for mange år siden. Det endte med en episode der jeg måtte låse meg inn i en bod (gjemme meg). Han fant ut hvor jeg var og knuste døren med øks, før han slo meg halvt i hjel.

17 år etterpå, i en litt rolig periode i livet, begynte jeg plutselig å få mareritt om at jeg gjemte meg i små rom div. steder (av ulikt utseende) og at det var noen utenfor som skulle ta meg. Drømmen skiftet hele tiden karakter. D.v.s stedene var forskjellige, og jeg var ikke sikker på hvem som var ute etter meg. Men følelsen var hele tiden den samme. Det var en vanvittig frykt.

Jeg hadde dette flere ganger i uken i 1 år, før det bare gled over. Jeg ser på det hele som en sunn og naturlig ting. Jeg hadde nok bearbeidet det hele i tankene, mens underbevisstheten enda slet med det. Så ordner den opp på egen hånd. Vi er smart laget sånn sett. Jeg gjør ikke noe mer ut av det. Men så er jeg også en godt voksen dame på snart 60 med mye livserfaring, og skulle jeg gått til psykolog med alle de traumer og vanskeligheter som har rammet meg, så hadde jeg ikke rukket å gjøre annet.

Anonymous poster hash: 56318...97a