Venneløs - bare bekjente

[Gjest Burk]

Vet ikke om dette er rette forum for mitt innlegg, men jeg fikk det ikke til å passe inn noe sted.

Mitt problem er at jeg rett og slett er venneløs. Det høres veldig voldsomt ut å si det sånn, men jeg må nok bare innse for meg selv at det er slik det er.

Det som kanskje er litt uvanlig i all min "venneløshet" er at jeg likevel har mange bekjente. Jeg har vært, og er fortsatt, med på en del aktiviteter, og derfra har jeg en del bekjente. Disse har jeg da sosial omgang med hver til sin tid, men stort sett bare ved arrangementer i regi av disse aktivitetene.

Jeg har altså for det første ingen virkelig gode venner. Det er for eksempel ingen som jeg hadde følt det riktig å ringe til for å fortelle at jeg har fått kjæreste, for å ta en kopp kaffe, for å avtale å gå på konsert eller på byen, for å dra på ferie sammen, for å ha en TV-kveld, for å kunne ringe og vekke midt på natta om jeg har det vondt og vanskelig, eller hva det nå måtte være. Det er egentlig ingen som kjenner meg ordentelig her, det går stort sett bare på overfladiske saker. Har også noen barndomsvenner og ellers litt folk spredd rundt om i landet, men likevel ingen jeg er så tett på at sånn føles naturlig, i alle fall ikke mer enn en sjelden gang iblant, og det blir ikke dype vennskap av det.

I tillegg til at jeg ikke har gode "enkeltstående" venner, savner jeg også veldig en gjeng der jeg hører hjemme, en ordentelig fast vennegjeng. Mine bekjente kommer fra forskjellige gjenger, og har sine egne, og jeg treffer dem stort sett bare i de nevnte sammenhenger. Utenom dette har alle sine egne gjenger som de henger sammen med, der de naturlig hører til, og blir savnet med en gang om de ikke er tilstede. Slik vil jeg også så gjerne ha det! Selv om jeg noen ganger blir invitert til noen steder dersom det først skulle være noe, er det ingen som ser meg som en naturlig, nødvendig del av dette fellesskapet, ergo er jeg heller ikke særlig savnet om jeg ikke kommer.

Den eneste jeg har er samboeren min, som forøvrig har sine to gjenger, fra grunnskolen / videregående, og en fra høyskolen / jobben, i tillegg til bekjente andre steder fra. Han blir aktivt oppringt, maset på, stolt på og savnet, og jeg er så UTROLIG misunnelig og skulle ønske at jeg også kunne ha det slik.

På mobilen får jeg kanskje et par samtaler og fem meldinger på en måned, som jeg ikke selv har initiert.

Jeg vil så gjerne være ønsket, elsket og savnet, men sånn som det er nå, er jeg bare innmari ensom, og nærmest som luft å regne på de fleste sosiale sammenkomster jeg er på.

Jeg tror nok dette innlegget ble langt og veldig usammenhengende, men jeg håper noen forstår hvordan jeg har det. Vet egentlig ikke hva jeg vil frem til her...

[waco]

Jeg trodde samboeren skulle være beste venn og oppfyllelse av savn og lengsel jeg...?

Forresten tror jeg det kommer av at folk flest er ganske likegyldige til hvordan folk har det.... Seee tenker man, der har man en som går alene, best å holde seg unna henne....

Folk er forbanna vanskelig å bli kjent med, de har fasaden de skal passe på og ord de skvaldre til......

Jeg har gitt opp håpet helt med å kontakte nye mennesker, folk er faen mer opptatt av stjernetegnet mitt enn hva jeg synes om folk som er opptatt av stjernetegn...

så lenge man ikke har noe å tilby andre vil man for evig og alltid bli fordømt venneløs...

Waco

trist men sant...

[Gjest Fighter]

Jeg hadde en periode av livet mitt der jeg hadde vanskelig for å få meg venner. Jeg kjente ufattelig mange mennesker, men ikke noe særlig med ordentlige venner. Grunnen til det var at jeg hadde lav selvfølelse og var redd for å slippe folk innpå meg. Etterhvert turte jeg mer å ta kontakt med folk og å gi av meg selv. Jeg lot folk bli kjent med den jeg var, ikke bare den jeg ville være. Prøv deg litt fram. Ta kontakt med noen av disse av dine bekjente. Kanskje finner du ut at du har lyst til å bli bedre kjente med et par av dem, la dem også få bli kjent med deg. Ikke anstreng deg, men ta det litt som det kommer.

Lykke til! Du vil sikkert bli en god venn.

[waco]

Nåda optimist...hvis alt det du sa var sant så kunne du jo vært den første som tilbydde din vennestøtte...

Hvorfor spør ikke du burk om hvordan hun har det og hvor hun holder til, om hun interesserer seg for filosofi, debatt, kunst eller liker å danse...hva slags musikk liker hun, og hvorfor er hun ikke sosial, hva mener hun med at folk er overfladiske, og hvorfor tar hun ikke initativ, har mange dolket henne i ryggen, - er det slik at brent barn skyr ilden...?

Ser du optimist..... en ting er hva man sier, og en annen ting er hva man gjør...hvis du tror Burk er en god venn, strekk ut din hånd da....

Waco

[Gjest Fighter]

Ok, er alltid åpen for å bli kjent med nye mennesker. Hvor er du fra Burk? Liker du å gå på café?

[Gjest Burk]

Ok' date=' er alltid åpen for å bli kjent med nye mennesker. Hvor er du fra Burk? Liker du å gå på café?[/quote']

Hehe. Bor i Oslo og liker å gå på café, og det var veldig hyggelig av deg, Optimist, men det var på ingen måte meningen å tvinge til meg sympativenner her.

Var vel mest for å få lufte mine tanker! :-)

Men takk likevel for tanken!

[Gjest Moonshadow]

Skjønner hva du mener Bruk, selv om jeg ikke er helt alene. Men det har blitt mye ferre de siste årene. Jeg synes også det er vanskelig å få gode venner nå. Har masse bekjente men bare tre veldig gode venner.

[Gjest Fighter]

Vel, om jeg hadde møtt deg hadde jeg gjort det fordi jeg hadde lyst, ikke fordi du, waco eller noen andre hadde tvunget meg til det.

Tar gjerne en cafétur, men har ikke tenkt meg til Oslo før i desmber. Men du må gjerne komme til Bodø.

[Gjest Anonymous]

KG er helt rett sted for deg å kontakte. Visste ikke att det fantes så mange desperate og venneløse som her.

Tar nok ikke lang tid før du har fått en venn her

Upassende kommentar slettet. Hege (admin)

[Gjest Fighter]

Sitat slettet. Hege

Var det noen hyggelig kommentar, da? Ja, det er fint å få venner gjennom kg, men å komme med sånne kommentarer kan du la være.

[Timian]

Hei!

Jeg starter med å si at jeg ikke ser på meg selv som venneløs eller desperat bare for å ikke bli plassert i boks.. :-? Men jeg kjenner meg igjen i det trådstarter skriver her! Jeg har kjæreste og trives veldig godt med det! MEN!! Jeg trenger venner utenom også! De siste årene har det blitt færre og færre og vanskeligere å holde kontakten med gamle venner! Føler ofte at jeg må innlede kontakten når det har gått en viss periode, noe som ofte føles litt vondt og ubehagelig..! :-( Men jeg tror også at hvis man vil beholde de vennene man har må man stå på og være en initiativtaker så ofte man kan!

:blomst_opp:

Ikke sitt hjemme og vent på telefon eller melding! Ta initiativet! Kontakt gamle venner og kjente!

Du skriver at du har mange bekjente! Er det noen av de du liker bedre enn de andre? Hva med å ta ekstra mye kontakt med disse?? Gå på café, kino, på byen, stranda.. Vær fantasifull... (Jeg ble faktisk inspirert av dette, og fikk lyst til å finne på noe med en venninne akkurat nå!! :-) )

[Gjest Yoni]

Hei Burk,

Jeg er også venneløs, med unntak av kjæresten min. I juni flyttet jeg fra Trondheim til Oslo for å bo sammen med ham. Selv i Trondheim hadde jeg ikke noe særlig med venner, kanskje kun én venninne jeg traff hver dag på skolen og som jeg møtte av og til i helgene. Her i Oslo kjenner jeg ingen og jeg føler meg ytterst ensom. Det er spesielt ille når han er på jobb om dagene og jeg har sommerferie og sitter alene i leiligheten eller tusler alene i byen. Jeg savner noen å snakke med både på dagtid og når han drar og trener. Problemet mitt er vel at jeg er veldig kresen mht hvem jeg vil omgås.

Kjæresten min har spurt om jeg vil være med å treffe noen av hans venner, men jeg har ikke blitt med noen gang. Etter det han har fortalt om dem vet jeg at jeg ikke vil like dem. Jeg kjente meg forresten helt igjen i det du skrev:

Han blir aktivt oppringt, maset på, stolt på og savnet

Jeg blir ikke så misunnelig, men jeg savner å ha en venn eller to jeg også.

Vel, egentlig ville jeg bare si at jeg tror jeg mer eller mindre føler slik du gjør.

[Gjest Pjusk]

Burk, jeg tror iallefall ikke du skal la dette gå utover selvtilliten din.

La meg forlare hvordan jeg føler det: Jeg har full jobb, to barn, stort hus + hage å holde orden på. I tillegg har jeg to venninnegjenger fra barndommen + "enkle" venninner jeg har hatt i mange år. Jeg har også foreldre og søsken boende i nærheten. Og det er jammen vanskelig å holde kontakten med alle på en ordentlig måte! Jeg har liksom ikke "plass" til flere.

Derfor blir endel mennesker til "bekjente", og ikke "omgangsvenner". Dette betyr ikke at jeg ikke liker disse personene. Eller at vi prøver å holde noen utenfor.

At du ikke har noen nære venner eller tilhører en gjeng, behøver altså på ingen måte å bety at det er noe "feil" på deg. Og det er også vanskelig å komme inn som fast innslag i en vennegjeng som kanskje har kjent hverandre i 20 - 30 år og har massse felles historie.

Men jeg skjønner godt savnet ditt! Kanskje du har en hobby du kan drive med og treffe venner gjennom det?

Og er du en bekjent lenge nok, blir du en vakker dag automatisk en omgangsvenn. Vær sammen med dine bekjente når de inviterer deg, og ta gjerne selv initiativ til noe sosialt også.

LYKKE TIL!!!

[Gjest Lompa]

KG er helt rett sted for deg å kontakte. Visste ikke att det fantes så mange desperate og venneløse som her.

Tar nok ikke lang tid før du har fått en venn her

Da er det visst mange av brudene som er besatt av hverandre, for såvidt meg bekjent er det flere av dem som har vært/ skal overvære hverandres vielser.....

[Gjest Anonymous]

Hvor gammel er du, bruk?

Leste innlegget ditt, og kjente meg nesten igjen. Jeg har magne bekjente, men føler av og til at jeg ikke har noen gode venner jeg også.

[Gjest GreenSky]

KG er helt rett sted for deg å kontakte. Visste ikke att det fantes så mange desperate og venneløse som her. Deler av sitatet slettet. Hege (admin)

Tar nok ikke lang tid før du har fått en venn her

:o Skjerp deg.

[Jotunjenta]

Jeg har det også som Burk.. men jeg har ikke så mange bekjente heller. Bare folk på skolen, men de omgåes jeg ikke utenom skolen. Det er vanskelig å bli kjent med folk. Sliter med dårlig selvtillit, og det er skummelt og ta kontakt med folk. Folk er så himla kule nå til dags, og jeg orker ikke å ta på meg en kul-maske. Jeg føler at jeg ikke strekker til når det gjelder å snakke med andre folk. Vet jo ikke hva jeg skal si. Jeg har ikke så mye å snakke om, og så har jeg ikke utviklet det der "snakke-lenge-om-ingenting"-vokabularet.

[Gjest Burk]

Hvor gammel er du, bruk?

Leste innlegget ditt, og kjente meg nesten igjen. Jeg har magne bekjente, men føler av og til at jeg ikke har noen gode venner jeg også.

Jeg er 25.

Akkurat det med venner/bekjente er jo litt vanskelig. Når har man blitt så godt "bekjent" at det er greit å ta kontakt bare for å finne på noe sammen? Også er man (i alle fall jeg) redd for å bli avvist. Det virker jo som folk har nok med sine egne gjenger. Ikke lett nei... :-?

[Gjest Pjusk]

Ta sjansen, Burk! Velg en som samtalen flyter lett med og som du føler deg komfortabel sammen med.

Skjønner at det ikke er lett alltid!! Jeg er så heldig at jeg (som sagt) har masse barndomsvenninner, og er klar over for en verdi dette er!!

Siden de tross alt ringer å inviterer deg med på eget initiativ på ting, synes jeg du skal gjøre det samme. Da liker de jo å være sammen med deg...!! Det er ikke sikkert det passer, men da prøver du en annen gang.

[Gjest Poirot]

Ta mer kontakt med dine bekjente, så kanskej dere kan bli venner. har selv få venner og mest bekjente, men det er nok for meg.