Sykdom - er jeg kravstor og egoistisk?

[Yeti]

(Hjelpes, dette ble langt! Beklager på forhånd..)

Vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette innlegget, men jeg må bare få det ut.. Er mitt første innlegg her, og jeg hopper bare rett i det.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 5 år (vi er begge 24). Vi bor altså ikke sammen, og den generelle fremgangen i forholdet går som i sirup. Nå skal det sies at han de siste 2,5 årene har vært syk, og legene vet ikke hva det er. Han har vært på to utredninger på sykehuset, og det eneste de konkluderte med var at det kanskje, men mest sannsynlig ikke er ME.

Det at han har vært såpass syk så lenge har selvfølgelig hatt innvirkninger på forholdet. Han har vært ganske fraværende i perioder, og det har blitt lite av både overnattinger og generell kvalitetstid. Dette har jeg slitt en del med, samtidig som jeg har forsøkt å ikke la kjæresten min merke så mye til det (noe han jo selvfølgelig gjør). Det er jo, tross alt, ikke hans feil at han er syk.

Men det er vanskelig å bare klistre på et smil og late som at alt er greit, spesielt etter så lang tid. Jeg har behov for nærhet og kjærestetid, så i de dårligere periodene hvor vi kanskje bare ses en gang i uka er det vanskelig å se hvor forholdet egentlig er på vei. Jeg hadde i grunn sett for meg at vi skulle være samboere til nå, det har tross alt gått fem år. Har vi egentlig en framtid sammen? Og kommer han noen gang til å bli frisk?

Jeg føler meg som en forferdelig person og kjæreste når jeg begynner å tenke slik, tvile på forholdet fordi det på mange måter ble satt på vent da han ble syk. Er jeg egoistisk, og krever for mye? Burde jeg senke forventningene mine?

Mange av mine nærmeste (venner, og spesielt familie) forstår ikke helt hvordan situasjonen er, da de kanskje ikke hadde verdens beste inntrykk av han før han ble syk. Jeg får stadig høre at han "kanskje bruker sykdommen som en unnskyldning?" og at jeg "fortjener noen som vil være kjæresten din på heltid". Jeg har derfor sluttet å snakke så mye om forholdet for å unngå spørsmål og kommentarer, noe som sikkert bare gir de et enda sterkere inntrykk av at han ikke behandler meg "bra nok".

Men han er jo verdens snilleste, og han prøver så hardt å gjøre opp for alt i de periodene hvor han føler seg bedre. Da er alt fint, og jeg tviler ikke et sekund på at forholdet er verdt å ta vare på. Helt til han igjen er dårligere i flere uker eller et par måneder, og jeg vender tilbake til tankene om framtiden og hvorvidt forholdet kommer til å klare flere knekker.

Herregud, jeg må jo fremstå som den egoistiske bitchen som bare tenker på seg selv, men som sagt så sliter disse periodene veldig på forholdet. Vi ses nesten aldri, og noen ganger snakker vi heller ikke mye sammen. Og da føles det plutselig litt "rart" når vi møtes igjen, som om vi på en måte må bli litt kjent igjen helt på nytt..

Nå må jeg nesten bare stoppe meg selv, før dette blir til en bok.. Som sagt så vet jeg ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette innlegget, men det føles veldig greit å bare få det ut.

Endret 25. august 2014 av Yeti

[AnonymBruker]

*klem* til deg.

Du får sikkert masse "dump han" meldinger nå, typisk kg.

Men eneste som egentlig fungerer er å snakke med han. Ærlighet varer lengst

Anonymous poster hash: 2063d...1db

[Yeti]

Vi har hatt flere samtaler om dette (og et par halvrelaterte "krangler"), men dette er jo ikke et problem man bare kan velge å bli ferdig med. Vi kan snakke om dette til vi blir blå i ansiktet, men han blir jo ikke frisk av den grunn.

Selvfølgelig handler dette litt om holdninger og hvordan man takler problemet. Jeg må definitivt jobbe med å ikke ta det så personlig når han har en dårlig periode og må nedprioritere meg, og han kan sikkert senke terskelen litt for hvor bra formen må være for å finne på noe sammen. For jeg trenger jo egentlig ikke (på kort sikt) mer enn en kos og en god prat, og det er ikke akkurat så mye mer krevende enn å ta praten over telefonen.

Ingen av oss har egentlig lyst til å gi opp forholdet, selv om han på et tidspunkt uttrykte at det kanskje ville være bedre for meg om vi slo opp, og at han forsto dersom det var et valg jeg ville ta.

[Sapientia]

Hvordan synes du forholdet er som helhet?
Er det mest til glede?, eller mest til bekymring?

Selvsagt vil det være mest til bekymring i de dårligste periodene, men hvis du ser litt større på det, hva er svaret da?

Dersom sykdommen skulle vedvare slik den er pr idag, ser du da for deg en fremtid med ham?

Disse to spørsmålene hadde vært avgjørende for hva jeg hadde valgt i din situasjon.

[Gjest stian86]

Hadde kysse syken i over 1 år og bke ME syk etter dette. Min eks gjorde det slutt etter 3 år. Og dette var mye med at eg var shk. Ble for mye for hun, og eg forandret meg når eg ble syk. Siden den gang har eg vært aleine. 7 år siden. Og ender vel opp aleine ;-) og være med en som er syk er nok ikke lett. Så står ganske langt bak i køen. Så tenker for din del kjenn på mage føleslen og ka som er rett for deg og gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg er også syk, og legene finner ikke ut hva det er.
Jeg bor med kjæresten min og bruker stort sett all tiden jeg orker på han. Det føler jeg alle som virkelig elsker noen ville gjort. Han er den eneste jeg orker når jeg er dårlig.

Anonymous poster hash: 14365...d2e

[AnonymBruker]

Er det virkelig HELT uaktuelt å være sammen med han når han har dårlige perioder? Får du ikke engang komme på besøk til han? Det er vel ikke sånn at han må varte deg opp liksom, bare det å være med han, holde rundt han og sove med han hadde vel vært bedre enn å ikke treffes? Syns han bør komme deg litt i møte her. At han ikke orker å ha sex eller lage middag til deg, har jeg full forståelse for, men for min del hadde jeg vært fornøyd med å bare være i samme rom og holde rundt han.

Anonymous poster hash: 7b056...89c

[AnonymBruker]

Hvis det er ME, og han er hardt rammet kan jeg godt forstå han. Jeg har ME selv, og i dårlige perioder kan det utløse symptomforverring bare at noen puster i samme rom, eller går rundt utenfor soverommet.

Det du bør få klarhet i er hva han tenker om framtiden, om han ser for seg en fremtid med deg, eller bare holder deg på gress. Du bør også tenke over om du kan leve med dette resten av livet?

Anonymous poster hash: 89f5a...b8e

[Yeti]

Er det virkelig HELT uaktuelt å være sammen med han når han har dårlige perioder? Får du ikke engang komme på besøk til han? Det er vel ikke sånn at han må varte deg opp liksom, bare det å være med han, holde rundt han og sove med han hadde vel vært bedre enn å ikke treffes? Syns han bør komme deg litt i møte her. At han ikke orker å ha sex eller lage middag til deg, har jeg full forståelse for, men for min del hadde jeg vært fornøyd med å bare være i samme rom og holde rundt han.

Anonymous poster hash: 7b056...89c

Ja, det er visst det. Han er av typen som trives i sitt eget selskap, og han har helt siden starten av forholdet uttrykt at når en av oss er syk (type influensa) er det best å være for seg selv. Kanskje han bare ikke ser poenget med selskap når han ikke er i form, mens jeg aller helst ikke vil være alene hele tiden fordi jeg fort kjeder meg av å være hjemmeværende og isolert et par dager.

[Gjest Artistina]

2 utredninger på 2,5 år er jo ikke mye for en som høres ut som han er invalidisert?

Var han aktiv før sykdommen? Jobb/studier?

Jeg hadde virkelig stått på for å finne ut hva som er galt og ikke slått meg til ro med at man ikke finner det ut.

[Yeti]

Hvis det er ME, og han er hardt rammet kan jeg godt forstå han. Jeg har ME selv, og i dårlige perioder kan det utløse symptomforverring bare at noen puster i samme rom, eller går rundt utenfor soverommet.

Det du bør få klarhet i er hva han tenker om framtiden, om han ser for seg en fremtid med deg, eller bare holder deg på gress. Du bør også tenke over om du kan leve med dette resten av livet?

Anonymous poster hash: 89f5a...b8e

Nå har jo legene sagt at det mest sannsynlig ikke et ME, men det virker litt som at de ikke ønsker å avskrive det helt av mangel på en bedre diagnose. Som en slags "reservediagnose" i tilfelle de ikke finner ut hva det egentlig er.

Når det kommer til framtiden, så er dette noe vi har snakket om flere ganger. Han har vel i grunn de samme ønskene som meg, det er bare at vi har ulike meninger om når disse tingene skal skje.

Og per i dag (vi er inne i en god periode nå) kan jeg se for meg at vi overlever dette, selv om det vil kreve mye fra oss begge. Hadde nok vært lettere om jeg ikke følte meg så "alene" i forholdet i de dårlige periodene..

[AnonymBruker]

Nå har jo legene sagt at det mest sannsynlig ikke et ME, men det virker litt som at de ikke ønsker å avskrive det helt av mangel på en bedre diagnose. Som en slags "reservediagnose" i tilfelle de ikke finner ut hva det egentlig er.

Når det kommer til framtiden, så er dette noe vi har snakket om flere ganger. Han har vel i grunn de samme ønskene som meg, det er bare at vi har ulike meninger om når disse tingene skal skje.

Og per i dag (vi er inne i en god periode nå) kan jeg se for meg at vi overlever dette, selv om det vil kreve mye fra oss begge. Hadde nok vært lettere om jeg ikke følte meg så "alene" i forholdet i de dårlige periodene..

Hei igjen!

Jeg er samme AB som skrev innlegget du siterte til Hvis det ikke er ME, hva tenker de da det kan være? Hva slags symptomer osv har han? Ber deg ikke legge ut dette her, men krev svar fra legene.. Det hjelper så utrolig mye å ha ett navn på det, for mest sannsynlig sitter det noen rundtom i verden med akkurat samme sykdom/symptomer som man kan skrive med og få tips/råd fra... Råd til han selv om hva han kan/ikke kan gjøre og råd til deg som kjæreste/pårørende om hvordan du best forholder deg til sykdommen/symptomene hans... Og hvordan man sammen skal takle dette... Og da er det også lettere å tenke framover når man vet hva man går til..

Ønsker dere lykke til, og må si du virker som en fantastisk kjæreste som "holder ut", det er absolutt ikke enkelt å være pårørende/kjæreste til en som er syk heller...

Anonymous poster hash: 89f5a...b8e

[Yeti]

2 utredninger på 2,5 år er jo ikke mye for en som høres ut som han er invalidisert?

Var han aktiv før sykdommen? Jobb/studier?

Jeg hadde virkelig stått på for å finne ut hva som er galt og ikke slått meg til ro med at man ikke finner det ut.

Nei, mye er det kanskje ikke, men det virker litt som at fastlegen hans har gitt litt opp. Og det tok ganske lang tid før han ble tatt seriøst av legen første gang.

Han var nesten ferdig med fagbrev da han ble syk, trente regelmessig og var veldig sosial. Nå er han for det meste hjemme, har ingen orden på døgnrytmen, uten at det ser ut til å plage han noe særlig.

[Gjest Artistina]

Nei, mye er det kanskje ikke, men det virker litt som at fastlegen hans har gitt litt opp. Og det tok ganske lang tid før han ble tatt seriøst av legen første gang.

Han var nesten ferdig med fagbrev da han ble syk, trente regelmessig og var veldig sosial. Nå er han for det meste hjemme, har ingen orden på døgnrytmen, uten at det ser ut til å plage han noe særlig.

Orden på døgnrytmen er noe av det viktigste for mennesker.

Kan du ikke prøve å få ham med deg ut litt? Gå turer - begynne i det små?

Dersom det ser helt svart ut så tror jeg sannelig ikke jeg hadde orket å vie hele livet mitt til en som "ikke vil" bli frisk og fungere normalt igjen.

[AnonymBruker]

Enkelte mennesker bruker sykdom som unnskyldning, dessverre. Om din kjæreste er slik, er det bare du som kan finne ut av.

Jeg ønsker deg lykke til, og du er absolutt ikke et forferdelig menneske eller en bitch om du velger å gjøre det slutt. Å leve med et sykt menneske kan suge deg tom for energi; om forholdet er liv laga eller ei kommer i stor grad an på hvordan den syke selv takler sykdommen.

Jeg kjenner mennesker i begge disse kategoriene. Min venninne er en som er full av energi, hun er løsningsorientert og bruker slett ikke sykdommen som en unnskyldning for å få fordeler.

Mine familiemedlemmer er stikk motsatt. De bruker sykdommen for alt den er verdt, sutrer, syter og klager og blir aldri fornøyd. Mer selvsentrerte mennesker skal du lete lenge etter. De er alle syke og har i så måte det samme utgangspunktet, men dersom jeg var kjæresten til noen av disse ville jeg godt kunne gifte meg med en person som venninna mi mens familiemedlemmene ville blitt dumpa på flekken. Alt avhenger av personligheten.

Anonymous poster hash: a9206...97c

[AnonymBruker]

Jeg hadde ME da jeg og eksen min møttes, merk: hadde. Jeg var syk uten diagnose da vi møttes, og jeg fortalte ingenting før vi ble litt bedre kjent. Mye fordi jeg hatet at ingen trodde på meg, for det første var det jo usynlig, og for det andre hadde jeg ikke noe navn på det. Jeg merket i hvert fall at han virket litt skeptisk til det, for siden ingen leger trodde på meg og ingen prøver ga noe svar, så var det vanskelig for han å tro på at jeg virkelig var syk. Men jeg merket at han trodde mer på meg jo mer tid vi tilbringte sammen og jo mer vi gjorde sammen.

Jeg skjønte ikke helt at jeg var syk, så jeg fortsatte bare å leve som jeg alltid hadde gjort helt til kroppen sa helt stopp. Jeg fikk etter hvert utredning på sykehuset, og fikk diagnosen ME. Vi ble sammen en måned før utredningen min, og han var den mest fantastiske og støttende kjæresten jeg kunne bedt om!

Jeg skjønner at det kan være helt forferdelig å måtte holde ut med dette, for det er ikke bare slitsomt for den syke, men også for de pårørende. Nå er det jo litt vanskelig å svare på dette da han ikke har noen diagnose, men om det er ME, så er det veldig viktig at han har en ordentlig døgnrytme og våkner og legger seg til noenlunde samme tid hver dag. Jeg ble frisk av ME etter 6 år, og det er fullt mulig å bli både bedre og frisk!

Det du må spørre deg selv er om du orker dette enten i flere år til, eller kanskje resten av livet. Det er umulig å si om han blir bedre, frisk eller i det hele tatt kan bli frisk, på grunn av at han ikke har en diagnose.

Jeg var veldig negativ til alt etter å ha vært syk i noen år, og jeg så virkelig ikke lyset i enden av tunnelen. Det er viktig å holde seg positiv, gjøre så mye man orker og prøve. Det nytter ikke å stenge seg inne i mørket og være der i flere år, så lenge man er frisk nok til å gjøre noe annet.

Anonymous poster hash: 78134...bdf

[Yeti]

Takk for mange gode svar og innspill, alle sammen Dette er ikke verdens enkleste forhold, men jeg har bestemt meg for at det å gi opp ikke er et alternativ. Ikke enda, værtfall.

Men det vil kreve mye innsats fra oss begge to, og jeg er innstilt på at det kommer til å være vanskelige perioder. Men jeg tror det er verdt det, og at vi vil stå igjen med et sterkere forhold hvis/når han blir frisk.

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar og innspill, alle sammen Dette er ikke verdens enkleste forhold, men jeg har bestemt meg for at det å gi opp ikke er et alternativ. Ikke enda, værtfall.

Men det vil kreve mye innsats fra oss begge to, og jeg er innstilt på at det kommer til å være vanskelige perioder. Men jeg tror det er verdt det, og at vi vil stå igjen med et sterkere forhold hvis/når han blir frisk.

Lykke til

Anonymous poster hash: 78134...bdf

[melatonin]

Selv om han er syk, og det er synd på han så må du tenke på deg selv også! Du blir selv syk av å ikke ha det bra!

[Version 2.0]

Han sliter ikke psykisk da? Depressiv, ansgtlidelse eller kanskje bipolar? Nå skal jeg ikke slenge ut tilfeldige diagnoser her, men er en del bipolare som ikke har hypomaniske perioder, men helst depressive. Da blir man jo tilbaketrukket, mister energi, mister orden på tilværelsen osv.

Og nei, du er ikke egoistisk!