Frivillig barnløs

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barnløs.. På en måte.

Jeg har en diagnose som gjør at jeg ikke kan få barn. Eller, det er fysisk mulig men jeg risikerer både mitt eget liv og barnets liv ved å gjennomføre et svangerskap. Dette har jeg visst siden jeg var liten og har derfor aldri kommet dit at jeg har ønsket meg barn. Faktisk så synes jeg ikke barn er noe særlig. De bråker, maser, søler og krever masse av foreldrene sine i mange år. Derfor gjør det meg engentlig ingenting at jeg ikke kan få barn.

Da jeg fikk meg kjæreste for litt over et år siden fortalte jeg han dette før vi ble kjærester. Han synes ikke dette gjorde noe, for han har heller ikke vært særlig begeistret for barn.

Hva er problemet da? Tenker sikkert du.. Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er forventningene fra all andre.

Stadig er det folk som spør: "når skal dere ha barn?" "Nå er vel tiden inne?" "Dere må få barn før dere blir for gamle?" "Det er best å få barn når man er ung."

Til de jeg ikke kjenner så godt (kollegaer, bekjente, fjerne familiemedlemmer) sier jeg at vi ikke ønsker oss barn.

Vet du hva de svarer da?

"Det sier dere nå! bare vent"! "Barn er jo meningen med livet," "vi er jo her på jorden for få barn." "Det beste som finnes her i livet et ens egne barn, en liten mini-deg".

Til de jeg kjenner godt har jeg vært ærlig og fortalt det som det er, men de også kommer med stikkende kommentarer som: " barnet mitt bla bla bla... Obs, ja, dere som ikke kan få barn, dere kan jo ikke skjønne dette." "Synes du fortsatt det er greit å ikke få barn - ja, for dere kan no adoptere. Det er jo så fint med barn"

Kan jeg ikke få være i fred? Jeg er så lei maset om barn!

I det siste har jeg begynt å føle på at jeg snyter folk på grunn av min barnløshet.

Min bror får ikke bli onkel.

Bestemor får ikke oldebarn av meg.

Mamma og pappa får ikke barnebarn av meg.

Svigerforeldrene mine får ikke barnebarn.

I det siste så har jeg vært så lei meg. Og på en måte vet jeg ikke hvorfor - for JEG vil ikke ha barn. Jeg er lykkelig sånn jeg har det nå og jeg er sikker på at jeg kan leve en fantastisk liv uten barn. Jeg er bare lei meg fordi jeg ikke fyller opp forventningene til alle rundt meg.

Mest av alt vil jeg skrike til alle som bringer emnet opp: SLUTT MED DET MASET! JEG LIKER IKKE BARN! JEG KAN IKKE FÅ BARN! KANSKJE DU SYNES DET IKKE ER NOE MENING MED LIVET MITT, MEN JEG LIKER DET!

..men da blir det vel klien stemning og lite hyggelig?

Æsj, dette ble mye rot, og jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget.

Kanskje noen av dere er i samme båt som meg? Kanskje noen har noen tips til hvordan jeg kan takle kommentarer og hvordan jeg kan slutte å være lei meg for at jeg snyter familien for onkelbarn, oldebarn og barnebarn?

Takk

Anonymous poster hash: f065a...661

Anonymous poster hash: f065a...661

[Prestekragen]

Slutt å ha dårlig samvittighet. Dette er ditt og deres valg, det må bare respekteres. Forklar på en ordentlig måte (selvom det ikke skulle være nødvendig) at du ikke kan få barn, dere vil ikke ha barn og er godt fornøyd med det. Det er også lov å si at nå vil du faktisk ikke ha flere samtaler/bemerkninger om det.

[AnonymBruker]

Slutt å ha dårlig samvittighet. Dette er ditt og deres valg, det må bare respekteres. Forklar på en ordentlig måte (selvom det ikke skulle være nødvendig) at du ikke kan få barn, dere vil ikke ha barn og er godt fornøyd med det. Det er også lov å si at nå vil du faktisk ikke ha flere samtaler/bemerkninger om det.

Takk for svar. Du får det til å høres så enkelt ut. Kanskje det rett og slett er meg som tenker mer på det enn alle andre.. :/

Anonymous poster hash: f065a...661

[Lutetium 71]

I det siste har jeg begynt å føle på at jeg snyter folk på grunn av min barnløshet.

Min bror får ikke bli onkel.

Bestemor får ikke oldebarn av meg.

Mamma og pappa får ikke barnebarn av meg.

Svigerforeldrene mine får ikke barnebarn.

Anonymous poster hash: f065a...661

Du skylder dem ingen barn. Ingen bør få barn basert på hva andre måtte mene, det er ren galskap. Jeg vil heller si at mange flere bør tenke seg veldig godt om, før de setter igang et slikt prosjekt. Det er et livslangt ansvar som ikke tar slutt før du dør. Føler man seg ikke klar for noe slikt, er det eneste fornuftige å ikke sette igang.

Denne vg-artikkelen gir et greit innblikk i hva slags liv man kan få, når barna begynner å bli store. En hverdag de fleste rosabloggere ikke sier et pip om:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/foreldre-og-barn/kjaere-storbarnsforeldre/a/23280102/