Er det meg det er noe galt med????

[1979modellen]

Hei!

Jeg bare lurer....

Jeg har en samboer. Han har vært min kjære i snart seks år. Vi har to barn sammen, vi eier vårt eget hus, han har en god jobb og jeg har ei grei inntekt. Vi har venner og familie, men likevel er det noe som mangler. Jeg er bare ikke lykkelig! Jeg er sjeldent lykkelig. Jeg elsker mannen, men har gjør meg fortvilt og rasende og jeg klarer bare ikke å bli fortrolig med han lenger. Han gjør ting, og sier ting mot meg som er skrekkelig sårende, og han er stygg med meg til tider. Likevel holder jeg ut. Det skal sies til hans forsvar at jeg lider av en psykisk lidelse som kan sammelignes med manisk deppressiv, men ikke i et slikt stort omfang. Dette gjør at jeg er veldig nærtagende i vanskelige perioder, har ofte depresjoner, og sliter veldig med meg selv. Jeg går til fast behandlig,, og jeg tar også medisiner. Problemet er bl.a. at min samboer ser ut til å drite fullstendig i min situasjon, og faktisk motarbeider meg, provoserer fram tårer og fortvilelse og kaller meg og truer meg. Det verste er at dette gjerne skjer foran øynene på vår tre år gamle datter, og vår to år gamle sønn... Han dolker meg ofte i ryggen, og jeg føler meg sviktet og forrådt. Jeg føler meg som verdens verste mamma, og jeg føler at jeg ikke strekker til som kjæreste, at jeg rett og slett fortjener den behandlingen fordi jeg ikke klarer å være sånn som jeg skulle ønske. Jeg ønsker meg et følelsesmessig stabilt og trygt liv, som så veldig mange har. Jeg ønsker meg en mann som viser respekt og litt hengivenhet for meg, og som er takknemlig for alt jeg gjør for han. Og sist, men ikke minst, jeg skulle ønske det er han jeg bor sammen med.... Men nå klarer jeg ikke å forutse han lenger, jeg klarer ikke ta i mot mer drittkasting og trusler.... Og jeg er redd jeg ikke klarer å forlate han. Det har jeg prøvd før, men jeg elsker han for mye. Hva skal jeg gjøre? Noen gode råd?

[Catzy]

Det beste må vel være å få ham med til par-terapi? Det funker jo ikke at bare du går i terapi for din lidelse, når han ikke vet å oppføre seg. Dere bør prøve å finne fram til en felles måte å behandle hverandre på, ellers kommer kanskje ikke du til å bli noe bedre.

Hvis han ikke vil, spør ham om hvorfor han oppfører seg slik, og med hvilken rett han har til å få deg til å føle deg som en vaskeklut.

Catzy

[Gjest Anonymous]

Hei.

Vi har faktisk vært til familierådgivning, men det var desverre helt nytteløst. Han gikk derifra med ei sånn "dette-var-bare-tull-og-det-er-ikke-meg-det-er-noe-galt-med" holdning, han nekter å innse at han og kanskje har et problem... Han påstår faktisk at han oppfører seg, og jeg blir skremt når jeg da tenker på hvordan han definerer å ikke oppføre seg. Jeg han snakket med han så mange ganger og jeg har skjønt at det ikke nytter, og kommer aldri til å gjøre det. Det går bare to-tre dager, så er det på han igjen... Hm, jeg må nok innse at det er sånn livet mitt er staket ut for å bli. Takk for svaret forresten, det var hyggelig. Klem!

[Gjest Madam Felle]

Hvorfor skal livet ditt være staket ut sånn? Da er det i såfall fordi du selv valgte å leve slik, for vi tar våre egne valg på akkurat det området.

Om du velger å leve sammen med denne mannen, velger du å leve på den måten. For du kan faktisk få det bedre med en annen mann som respekterer deg som menneske. Det er sikkert skummelt med en gang du bryter opp, men jeg tror nok at det i lengden vil være det beste både for deg og barnet.

Men som sagt så velger du selv hvordan du vil leve livet ditt. Lykkelig eller ulykkelig, valget er ditt.

[Gjest hei]

Les "Why does he do that" av Lundy Bancroft. Det er den desidert beste boken om temaet som har blitt utgitt, må IKKE forveksles med Forward-bøkene.