Så vanvittig ensom

[Sannasol123]

Jeg er ei jente i 30-åra, med full jobb, hyggelige kollegaer, en kjekk kjæreste og et barn. Allikevel føler jeg meg fryktelig ensom. Jeg har aldri og klarer pr dags dato ikke å få nye venner. Jeg har én god venninne, og hun har jeg kjent siden barnehagen. Jeg er elendig når det kommer til sosiale sammenhenger der flere er samlet, blir stille, finner ikke på noe å si og vil helst forsvinne. Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har dårlig selvtillit, for jeg synes på mange måter godt om meg selv; når jeg ser meg i speilet ser jeg ei pen jente, og jeg har aldri følt meg lite intelligent..leser mye og hadde alltid svært gode karakterer på skolen. Men med mennesker er jeg ubrukelig. Jeg blir alltid "hun stille" som etter en stund behandles som luft av de andre. Hver gang jeg entrer en ny "gjeng" tenker jeg at denne gangen skal jeg spille en annen, disse menneskene har ingen forventninger om at jeg skal være hun som bare sitter der uten å si noe.. Men det slår alltid feil. Jeg ER hun stille. Sånt blir det lite venner av. Til 30-årsdagen min ble det ingen feiring utenom med søsken og foreldre. Det var kun én venninne å invitere på "fest". Å invitere til jentekvelder funker dårlig med én venninne... Å bli invitert på jentekveld fungerer også dårlig, så fort det er flere til stede blir jeg stum.

Jeg føler meg fryktelig alene. Er denne ene venninnen min opptatt så har jeg ingen å ta en kaffe med, ingen å melde med, ingen å invitere over. Jeg savner så å ha noen å dele gleder og sorger med, men jeg fatter ikke hvordan jeg skal jobbe med meg selv. Jeg kommer ikke på noe å si, tør ikke bryte inn i samtalen, hater at flere par øyne rettes mot meg:-(

[Teethgrinding]

Psykolog.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt for jeg er akkurat lik selv... Har sendt deg en PM.

Anonymous poster hash: 3e1ff...9ff

[Marie90]

Du er rett og slett en person som ikke har utfordret dine sosiale egenskaper. Det handler bare om hvor du plasserer fokus - noen legger alt på å få til en karriere, noen alt på å finne en mann og noen på å bli sosiale. Som regel er det en balanse mellom alle områdene man utvikler seg på, men noen neglisjerer et område totalt.

Jeg er veldig imot å stemple folk som pasienter når de egentlig lider av en usikkerhet og mangel på sosial selvtillit som tross alt er veldig vanlig. Uten å kjenne deg er det derfor vanskelig å si om det er generell sjenanse eller sosial angst. Men det er mange som har det som deg.

Blir du sjenert når du treffer nye mennesker, mennesker du ser opp til, eller selv sammen med mennesker du kjenner allerede? Er du tilbakeholden selv når du prater med kassadamen?

Nervositet forekommer når man er i en situasjon man opplever som uvant. Nettopp derfor er "exposure therapy" det som skal til. Jeg var mer sjenert som yngre og spesielt i samtale med en mann jeg var interessert i opplevde jeg at jeg ble innesluttet. Jeg var hoflig og hyggelig men klarte ikke vise de morsomme og sprudlende sidene av meg selv - med venninner gikk det fint, men jeg ble sittende pent og pyntelig og nikke og smile og som konsekvens tiltrakk jeg meg mennene som kun ville ha et trofe, ikke et menneske og en samtalepartner. Jeg begynte å si ja til flere dates - ingen sex, ingen forpliktelser - kun samtale og et casual treff. Rett og slett slik at jeg med tiden forsto at det var ikke en big deal overhodet, kun to mennesker som delte en drink.

Det er to ting som kan hjelpe deg i slike sammenhenger; nummer en er å anerkjenne hvor irrasjonelt det er. Si til deg selv at "Jeg var ikke nervos for fem minutter siden. Nå er jeg det og det er ingen grunn til det". Selv om du ikke kan endre folelsene kan du anerkjenne at de er kunstige.

Det andre er å legge an en selvsikker mine. Når det kommer til selvtillit gjelder det å skape en positiv sirkel. Dersom du har god holdning, åpent kroppsspråk, ser folk i oynene og snakker hoyere, vil folk oppfatte deg som selvsikker og forholde seg til som om du er det - og i neste runde blir du vant med å forholde deg slik til folk. "Fake it till you make it" har altså noe for seg når det kommer til inntrykkene du gir mennesker.

Det finnes nok endel litteratur du kan dra nytte av her, men det viktigste er uansett at du pusher egne grenser. Ikke forvent at du en dag våkner og er en utadvendt person. Se det som en maraton, ikke en sprint. Ta det steg for steg, og start med en casual samtale i butikken, snakke om noe privat med en på jobben og i neste runde invitere en du så vidt kjenner hjem på et glass vin.

Nye venner er vanskeligere som voksen, men den gode nyheten er at det er likt for alle og ingen sier nei takk til en potensielt god venn.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at small talk på jentekvelder og andre uformelle sammenkomster med jenter du ikke kjenner så veldig godt, faktisk kan være ganske utfordrende når du er en innadvent og sjenert person. Jeg tror at det kan være enklere å bli kjent gjennom å gjøre noe aktivt sammen, hvor det ikke blir fullt så mye fokus på hva du sier og hvor mye du deltar i samtalen, men hvor samtalen kommer mer av seg selv gjennom det man driver med. Mange finner et fellesskap gjennom en hobby eller frivillighet - er det noe du kunne tenke deg å begynne med? Kor, trening, frivillig i en eller annen organisasjon?

Anonymous poster hash: 5d67d...5d4

[Sannasol123]

Du er rett og slett en person som ikke har utfordret dine sosiale egenskaper. Det handler bare om hvor du plasserer fokus - noen legger alt på å få til en karriere, noen alt på å finne en mann og noen på å bli sosiale. Som regel er det en balanse mellom alle områdene man utvikler seg på, men noen neglisjerer et område totalt.

Jeg er veldig imot å stemple folk som pasienter når de egentlig lider av en usikkerhet og mangel på sosial selvtillit som tross alt er veldig vanlig. Uten å kjenne deg er det derfor vanskelig å si om det er generell sjenanse eller sosial angst. Men det er mange som har det som deg.

Blir du sjenert når du treffer nye mennesker, mennesker du ser opp til, eller selv sammen med mennesker du kjenner allerede? Er du tilbakeholden selv når du prater med kassadamen?

Nervositet forekommer når man er i en situasjon man opplever som uvant. Nettopp derfor er "exposure therapy" det som skal til. Jeg var mer sjenert som yngre og spesielt i samtale med en mann jeg var interessert i opplevde jeg at jeg ble innesluttet. Jeg var hoflig og hyggelig men klarte ikke vise de morsomme og sprudlende sidene av meg selv - med venninner gikk det fint, men jeg ble sittende pent og pyntelig og nikke og smile og som konsekvens tiltrakk jeg meg mennene som kun ville ha et trofe, ikke et menneske og en samtalepartner. Jeg begynte å si ja til flere dates - ingen sex, ingen forpliktelser - kun samtale og et casual treff. Rett og slett slik at jeg med tiden forsto at det var ikke en big deal overhodet, kun to mennesker som delte en drink.

Det er to ting som kan hjelpe deg i slike sammenhenger; nummer en er å anerkjenne hvor irrasjonelt det er. Si til deg selv at "Jeg var ikke nervos for fem minutter siden. Nå er jeg det og det er ingen grunn til det". Selv om du ikke kan endre folelsene kan du anerkjenne at de er kunstige.

Det andre er å legge an en selvsikker mine. Når det kommer til selvtillit gjelder det å skape en positiv sirkel. Dersom du har god holdning, åpent kroppsspråk, ser folk i oynene og snakker hoyere, vil folk oppfatte deg som selvsikker og forholde seg til som om du er det - og i neste runde blir du vant med å forholde deg slik til folk. "Fake it till you make it" har altså noe for seg når det kommer til inntrykkene du gir mennesker.

Det finnes nok endel litteratur du kan dra nytte av her, men det viktigste er uansett at du pusher egne grenser. Ikke forvent at du en dag våkner og er en utadvendt person. Se det som en maraton, ikke en sprint. Ta det steg for steg, og start med en casual samtale i butikken, snakke om noe privat med en på jobben og i neste runde invitere en du så vidt kjenner hjem på et glass vin.

Nye venner er vanskeligere som voksen, men den gode nyheten er at det er likt for alle og ingen sier nei takk til en potensielt god venn.

Takk for et godt og seriøst svar Marie90.

Jeg er definitivt sjenert når jeg treffer nye mennesker, men i situasjoner hvor man er 1 til 1 går greit og jeg føler at jeg kan være meg selv og trives. Jeg har en jobb hvor jeg har kontakt med mange ukjente mennesker, dette går greit, så lenge jeg er i jobb-modus er jeg selvsikker og kan snakke for meg. Jeg kan godt småprate med noen i en kø, eller kassadamen. Det er når det er flere mennesker samlet at jeg melder meg helt ut... Og da spiller det ofte ingen rolle om jeg kjenner flere godt, jeg liker ikke å bryte inn i samtaler med mine meninger eller historier, uten at jeg vet hvorfor, og så trekker jeg meg tilbake.

Og det er mye verre med kvinner enn med menn. Har aldri hatt problemer i datingsituasjoner, føler det er lettere å kommunisere med en mann jeg er interessert i enn en jente jeg kunne tenke meg å ha som venninne. Nå er jeg jo også i et godt forhold, så å "utsette" meg for flere menn faller uheldig ut:-D

[AnonymBruker]

Her er en god artikkel om tips til hva du kan gjøre for å øve deg på å bli bedre til å være med andre/snakke med andre:

http://www.abcnyheter.no/livet/2013/12/16/slik-blir-du-god-til-smaprate

Vi er flere som har godt av å pushe oss selv til å ta initiativet til å håndhilse på nye folk, prøve å gjøre det til en øvelse at "denne gangen skal jeg søren meg håndhilse på alle i rommet" (selv om det ikke er sikkert at du får sett alle igjen ved andre anledninger).

Du må nesten bare hoppe ut i det. Det virker jo som om at du ønsker flere venner, og da må man dessverre pushe seg selv til tross for at det kan være litt grenseoverskridende når det gjelder egne grenser.

Du har jo både en jobb, mann og barn + gode karakterer fra skoletiden, så jeg kan ikke se at du har noe å skjemmes over. Opp med hodet, prøv å gå med rak rygg hele tiden. Holdningen du har kan ha en del å si for hvordan andre personer oppfatter deg.

Kanskje denne boken også kan gi deg noen tips: https://www.tanum.no/_faglitteratur/helse--og-sosialfag/%C3%A5-bekjempe-lav-selvf%C3%B8lelse-melanie-fennell-9788251920803?gclid=CLnG-cH7rcACFSTbcgodBBgAbQ

Anonymous poster hash: c53b9...c56

[Kala]

Måtte dumpe inn og sende deg en god klem. Jeg vet hvor vondt det er å føle seg ensom sammen med folk. Jeg sliter litt selv. Prøver å bryte ut av fengselet som er meg selv, men synes det er utrolig vanskelig. Men jeg jobber med saken! Lykke til!

[Sannasol123]

Nei jeg har ikke noe å skamme meg over, ikke gjør jeg det heller. Men jeg føler meg kanskje litt uinteressant..eller føler at andre oppfatter meg sånn ihvertfall og det er jo ikke så rart når man sitter der og ikke sier noe, mens alle andre sprudler og forteller morsomme historier... Men jeg skal fortsette å øve meg, sjekke ut noe av litteraturen jeg har fått anbefalt. Kanskje man kan forandre seg:-)

[Gjest brutal_mann]

Du føler deg nok uinteressant fordi du tror du er det. Vurdert å stikke til psykolog for å finne ut hvorfor du tror det? Hva er det du tror at du mangler, som i ditt hodet, ville gjort deg interessant?

[AnonymBruker]

jeg er akkurat likedan. Man er enten født innadvendt eller utadvendt, eller en plass i mellom. Det er genetisk, og ikke så veldig mye man kan gjøre med det, selv om man sikkert kan trene seg opp til å bli flinkere. Men du er i alle fall heldig som har en mann og barn, i motsetning til meg...

Anonymous poster hash: 11ecf...58a

[Sannasol123]

Jeg vet ikke om jeg er enig i at man er født sånn og at man ikke kan gjøre noe med det... Vet at jeg er introvert, dvs mange mennesker og store sammenkomster stjeler mer energi enn det gir, imotsetning til ekstroverte som får energi av andre mennesker..

Jeg trives godt i eget selskap og liker som sagt meg selv som person. Jeg synes jeg ser bra ut, jeg føler meg smart nok, jeg er en god mamma for det meste. Jeg er vel uenig i at redselen for å ta ordet i grupper er genetisk bestemt.. Det Maria90 skriver om å ikke ha utfordret sin sosiale kompetanse høres veldig fornuftig ut og det kan jeg relatere meg til, oppvokst på et lite sted med veldig få jevnaldrende å bryne meg på. Når jeg først i 16-årsalderen skulle ut i den store verden så hadde jeg ikke tilegnet meg den kompetansen og jeg har aldri klart å tilegne meg den siden...

Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg uinteressant... Den følelsen er nok bare et resultat av at jeg er så stille. Jeg tror muligens jeg finner spesielt andre jenter truende og ofte veldig lite inkluderende...

[AnonymBruker]

Jeg føler meg også veldig alene, så kjenner meg veldig godt igjen i hvordan du har det. Jeg har kun en nær venninne, men jeg har også kjæreste så jeg er ikke helt alene... Forholdet mitt er avstandsforhold pr. dags dato, så jeg er mye alene. Min venninne har egen familie m/barn så det er ikke så veldig ofte hun har anledning til å møtes...

Litt ensomt, men ja ja...

Anonymous poster hash: 415e2...99c