Jeg er en drittunge.

[AnonymBruker]

En 25 år gammel kvinne, interessene går ut på Playstation, ete snop, katter og litt trening, men kun fordi jeg må. På Facebook sniker jeg meg inn på folk og er nærmest besatt av damen til eksen. Sjekker profilen hennes opptil 20 ganger for dagen. Samme med han også. Sjekker daglig. I selskap og slikt er jeg kun opptatt av å ete noe godt ellers synes jeg det er kjedelig. Har ingenting å si til folk og vil bare hjem igjen. Rydder såvidt hjemme. Vi har nylig kjøpt hus men jeg kan vaske de samme klærne opptil 4 ganger for uken fordi jeg gidder aldri henge de opp og da blir de liggende inne i vaskemaskinen. Veldig ustabil psykisk. Blir lett sur når ting ikke går min vei, grinete og kan oppføre meg som et barn generelt. Redd for ting som er liten sjanse for at skal skje, irrasjonell frykt og angst er en del av livet mitt også. Har lagt en del på meg. Jeg har innsett en ting. Jeg må forandre meg. Men vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg later som jeg er voksen når jeg skriver dette også, det er ikke meg. Jeg vil bare meg, ikke late som. Samtidig så trenger jeg å vokse opp, jeg er tross alt 25 år, har ingen barn men har en kjæreste. Han klager ikke på oppførselen min men det plager meg. Veldig få ting som interesserer meg i hverdagen egentlig. Tar ikke jobben seriøst engang. Føler meg som en dårlig menneske. Er det angst og frykt som ødelegger tilværelsen min? Jeg kler meg som en drittunge også! Gjør mye rart når jeg hjemme alene, og sover mest mulig. DRITTUNGE? Eller mentalt syk? Hva er jeg?

Anonymous poster hash: 49e66...e8e

[AnonymBruker]

Studerer eller jobber du? Kjeder du deg mye? Jeg har det ganske likt som deg, før da jeg ikke hadde noe å gjøre. Sjekket ut eksen flere ganger om dagen og var veldig humørsyk. Men nå har jeg fått andre ting å tenke på, og da går det bedre

(Off-topic, hva spiller du på Playstation? :D )

Anonymous poster hash: a3aab...073

[AnonymBruker]

Shit, sku nesten tro jeg hadde skrevet dette selv. Samme alder og.

Anonymous poster hash: 51a62...c53

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke trodd. Kjekt å høre at jeg er ikke alene da!

Jeg vet ikke hva som uløser en slik oppførsel. Det kan være det er noe i det at jeg har for mye fritid. Jeg studerer en gang i uken og jobber i en dagligvarebutikk. Har veldig lyst på barn. Men det skremmer meg. Jeg føler at i den alderen burde man oppføre seg litt mer seriøst. Jeg tør ikke å ta sjansen å sette et barn til verden når jeg oppfører meg som et. Og dessuten er jeg livredd svangerskap. Tenk om noe går gale. Og fødselen? Jeg tør ikke engang tenke på hvor vondt det kommer til å gjøre... Uff hva skal vi gjøre?

Vel, jeg spiller call of duty black ops, spiller multiplayer online. Så utrolig gøy! Skulle ønske jeg var 16 år igjen! He he

Anonymous poster hash: 49e66...e8e

[Tibbie]

Hehe, det med vaskemaskinen gjør jeg også! Er lat, men ser ikke på meg selv som en "drittunge" av den grunn

Det ser ut som om du trenger noe motivasjon i livet ditt. Noe spenning.

Jeg leser mellom linjene dine at dagene dine er svært like, stemmer det?

Hva vil du egentlig? Hva vil du egentlig jobbe med? Hva er du redd for å ikke få gjort før du dør?

For noe må du gjøre med livet ditt. Dette høres veldig kjipt ut.

[AnonymBruker]

Dette virker psykisk. Skaff hjelp og få verktøy til å mestre, det vil gi deg innsikt til å akseptere det du må, og selvtillit til å trøkke på og "vokse opp" der du kan.

Anonymous poster hash: 829b6...51c

[Gjest Nanne70]

Høres ut som om du har en form for depresjon.

[AnonymBruker]

Ja dagene mine er like og jeg er lei jobben til tider. Men det er derfor jeg begynte på skole fordi jeg vil jobbe med noe annet. Ellers har jeg det fint.

Kanskje trenger jeg å fylle opp dagene mine med noe, men hva skulle det være? Jeg er lat. Hvis jeg begynner sent på jobb så sover jeg til jeg MÅ stå opp og hvis jeg er tilfeldigvis våken så gjør jeg svært lite. Jeg har ingen hobbyer og det er ingeting som interesserer meg heller. Høre på musikk og forestille meg alle mulige situasjoner hvor jeg er på scenen og fremfører noe og alle er imponerte av meg. Vel, jeg holdt på sånn fra jeg var 9 år gammel!! Jeg forstår ikke hva som skjer i hodet mitt av og til. Klarer ikke nyte hverdagen. Istedenfor går jeg rundt og klager og syter. Har angst for fremtiden og at det kommer noen og vil skade meg eller min familie. Paranoid er jeg også. Redd noen av eksene mine dukker opp og dreper meg etter flere år uten kontakt. Flere sier til meg at akkurat dette hadde de ikke tenkt på for det er ikke noe som kommer til å skje. Men hva vet de? Vi lever i en syk verden der ingenting overrasker meg lenger. Men ekser dukker vel ikke opp uten forvarsel? Det må jo være en form for kontakt før det evt skjer sant? Sant??

Anonymous poster hash: 49e66...e8e

[AnonymBruker]

Jeg var sånn før jeg fikk barn. Da blir du plutselig voksen.

Ustabilt humør kan komme av p-produkter. Jeg sliter med det om jeg tar p-piller, har prøvd p-ring osv. Blir premenstruell hele tiden.

Prøv å sette deg små mål i livet. At du rydder og vasker på kjøkkenet før du spiller Playstation feks. Er ikke værre å spille Playstation enn å se på tv, men prøv å gjøre det du må først, så du lan sette deg ned med god samvittighet.

Og kanskje du burde få deg en hobby. En interesse, noe du brenner for.

Det med klærne er vel ikke et stort problem. Bruk litt tid til å endre garderoben din til litt mer voksent tøy. Gjør det gradvis, så du venner deg til det og føler deg komfortabel med det.

Og smil til dem du treffer på din vei. Noen smiler tilbake, og det gjør dagen din litt bedre

Lykke til

Anonymous poster hash: 65a7d...19d

[AnonymBruker]

En 25 år gammel kvinne, interessene går ut på Playstation, ete snop, katter og litt trening, men kun fordi jeg må. På Facebook sniker jeg meg inn på folk og er nærmest besatt av damen til eksen. Sjekker profilen hennes opptil 20 ganger for dagen. Samme med han også. Sjekker daglig. I selskap og slikt er jeg kun opptatt av å ete noe godt ellers synes jeg det er kjedelig. Har ingenting å si til folk og vil bare hjem igjen. Rydder såvidt hjemme. Vi har nylig kjøpt hus men jeg kan vaske de samme klærne opptil 4 ganger for uken fordi jeg gidder aldri henge de opp og da blir de liggende inne i vaskemaskinen. Veldig ustabil psykisk. Blir lett sur når ting ikke går min vei, grinete og kan oppføre meg som et barn generelt. Redd for ting som er liten sjanse for at skal skje, irrasjonell frykt og angst er en del av livet mitt også. Har lagt en del på meg. Jeg har innsett en ting. Jeg må forandre meg. Men vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg later som jeg er voksen når jeg skriver dette også, det er ikke meg. Jeg vil bare meg, ikke late som. Samtidig så trenger jeg å vokse opp, jeg er tross alt 25 år, har ingen barn men har en kjæreste. Han klager ikke på oppførselen min men det plager meg. Veldig få ting som interesserer meg i hverdagen egentlig. Tar ikke jobben seriøst engang. Føler meg som en dårlig menneske. Er det angst og frykt som ødelegger tilværelsen min? Jeg kler meg som en drittunge også! Gjør mye rart når jeg hjemme alene, og sover mest mulig. DRITTUNGE? Eller mentalt syk? Hva er jeg?

Anonymous poster hash: 49e66...e8e

Høres ut som hvilken som helst norsk kvinne i alderen 20-50 :-)

Anonymous poster hash: 9d1b5...5cb

[kari2]

Jeg syns det virker som at du sliter veldig psykisk, og at dette farger hverdagen din. Ta et oppgjør nå! Første steg; ring fastlegen og få henvisning til psykolog.

[AnonymBruker]

Bli voksen.

Anonymous poster hash: 0dad5...9ac

[AnonymBruker]

Dette må du gjøre noe med. Finn noe du brenner for, tren litt, kom deg ut og lag litt regler/rutiner for deg selv. Har selv vært der, men jeg var kun 12-13 år. I dag er jeg 25 og har masse å gjøre. Jobber, studerer, rydder, vasker, går turer, trener og lager mat. Kanskje det er noe du liker å gjøre som gir deg glede? Gjør det! Og ring fastlegen din hvis du ikke klarer det selv.

Anonymous poster hash: 8c94e...1cf

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg vet hva som ligger bak den passiviteten. Frykt. Jeg har slitt med det altfor lenge og det er pga visse personer. Jeg hadde nok en vanskelig oppvekst og blandet meg altfor mye inn i ting unge jenter helst bør slippe. Men gjort er gjort. Hva skal jeg gjøre med frykten for at det samme skjer igjen? Det er irrasjonell frykt. Jeg vet at den tingen jeg er redd for er det lite sannsynlig kommer til å skje. Vel kanskje, men det er på lik linje med at en lastebil kjører over meg i morgen. Jeg kan ikke stoppe å leve fordi det KANSKJE en dag kan skje. Er ikke dere enige i det?

Ts

Anonymous poster hash: 49e66...e8e

[plix]

Veldig interessant å lese tråden, kjenner meg igjen i et av tingene du skrev, og det dukket opp i livet mitt i år.

Og her ble det tomt, ville ikke dele for mye plutselig. Men finner jeg en løsning som fungerer for meg så deler jeg det Enn så lenge følger jeg bare tråden.

Psst- det med fødsel og svangerskap er skremmende spennende å tenke på for de fleste, men den biten er ikke så unaturlig når alt kommer til alt støtter deg i å vente litt til du får deg litt på spor igjen:)

[AnonymBruker]

Jeg tror du kunne hatt bruk for psykologhjelp.

Eller så burde du kanskje finne på noe mer nyttig å gjøre i hverdagen din.

Jeg kan kjenne meg i noen av tingene, feks det med å snoke på folk på fb, stå opp rett før en seinvakt (kl 1400!), dagdrømme som man gjorde da man var 10 år osv. Jeg gjorde også dette før i tiden.

Var spesielt en periode i livet, da jeg var i et dårlig samboerforhold, at jeg hadde det sånn. Jeg var også veldig lat!

Ting snudde for meg da jeg kom meg ut av forholdet, flyttet et nytt sted for å gå på skole, og flyttet i kollektiv sammen med tre andre jenter.

Da ble jeg aktiv, sosial, engasjert, fikk normal døgnrytme (i ukedagene hverfall) ble ryddig og hadde det tusen ganger bedre med megselv! Begynte å trene skikkelig, og var egentlig på topp på alle områder.

Nå har jeg barn, og er hvertfall ingen drittunge lengre. Har det mye bedre nå også, enn i den latsabb- perioden, selv om livet er travelt.

Dog har jeg noen uvaner enda, som å henge på KG, og snoke på fb ;)

Anonymous poster hash: 21429...23e

[AnonymBruker]

Jeg er skremt! Er det mange norske kvinner som lever slik?

Og dere har kjæreste?

Er dette noe jeg må forvente av en kjæreste?

Tror det blir øst-europeisk kone på meg.....

Anonymous poster hash: 818b9...d1c

[AnonymBruker]

Hvis jeg er sånn så lurer jeg på om jeg bør få barn. Da vokser man fort opp om man ikke har gjort det fra før. Det å bli voksen hjelper kanskje også mot angst og frykt. Men det kan i værste fall bli verre også. Så vet ikke helt. De sier jo det at dersom man har noen sykdommer så blir de forverret ved gravditet, stemmer dette da? Er redd å få enda mer frykt og angst dersom jeg blir gravid. Det kan gå enten veldig bra eller veldig dårlig. Min mot for eks. Hun var ikke noe særlig voksen da hun hadde fester hjemme hos seg hver helg da jeg var 6-7 år gammel. Jeg blir iallefall ikke sånn.

Ts

Anonymous poster hash: 49e66...e8e

[AnonymBruker]

Skaff deg en jobb, eller begynn å studere. Da har du noe å gå til hver dag, og ikke så mye tid til å surre.

Du må i hvert fall gjøre endringer i livet ditt, men å få barn er definitivt ikke veien å gå.

Anonymous poster hash: 8954a...5e2

[AnonymBruker]

Jeg er skremt! Er det mange norske kvinner som lever slik?

Og dere har kjæreste?

Er dette noe jeg må forvente av en kjæreste?

Tror det blir øst-europeisk kone på meg.....

Anonymous poster hash: 818b9...d1c

Nei de fleste er ikke slik.

Og hvis du tror øst-europeiske damer generelt er bedre enn norske. Du får prøve et par, og si hva du synes om norske damer etterpå..

Anonymous poster hash: 4bbeb...c1f