Trenger veldig sårt råd fra utenforstående. LANGT.hvem er problemet?

[AnonymBruker]

Så var jeg her igjen, for å lufte min frustrasjon. Jeg har skrevet inn her en gang tidligere, har også lest tråder av folk som er i en noe lignende situasjon som meg, men likevel er det visse ting som er ulike, derfor søker jeg nå etter svar fra noen som kan komme med noen kloke ord. Siden samboeren min ikke er villig til å være med å snakke med en tredjepart, håper jeg at jeg får mulighet til å eventuelt vise han denne tråden, som et siste forsøk på å få han til å forstå, og også få konstruktiv kritikk selv der det trengs.

Jeg og min samboer har bodd sammen i et og et halvt år nå.

Vi flyttet sammen relativt fort, og har egentlig hatt et rolig og behagelig samliv siden dag en, når det er visse faktorer som ikke spiller inn. Vårt største problem i forholdet, har vel vært hans mor og hans forhold til henne. Jeg merket ganske tidlig at moren hans hadde mye å si i livet hans, da først å fremst på den praktiske biten, som vasking av klær, vasking av hus, hun sitter med kodebrikke til hans nettbank, å det er hun som betaler regningene hans.

Hans foreldre bor et lite 10-minutt unna med bil, imens vi bor i huset hans som han og hans mor er medeier på, dette hadde han før jeg kom inn i bilde.

Vi er begge godt i midten av 20-åra, og kan vel med trygghet kalle oss voksne.

Fra starten av tiden jeg flyttet inn her, så var moren hans veldig frampå. Da i så måte, at hun kunne komme hit da vi var på jobb å både vaske klær, vaske hus, å rydde. Dette var jo til en viss grad veldig hyggelig, men følte jeg mistet en del av privatlivet da hun kunne låse seg inn i huset da det selv passet seg. Jeg gadd ikke bry meg mer, for jeg tenkte kanskje det ville avta etterhvert.

Men det gjorde ikke det, det ble faktisk verre etterhvert som tida gikk, da hun til stadighet kom hit i vårt hjem når det selv passet seg (vi snakker mange ganger i uken, da opptil flere ganger om dagen også). kunne stikke fingrene i plantene mine for å kjenne om de var vannet, ble nesten satt litt på plass hvis gulvet ikke var støvsuget, se gjennom regningsbunken VÅR for å ta med seg hans regninger, følte nesten hun kom hit på inspeksjon.

Jeg sa ifra til samboeren min om at dette kommer til å bli for mye for meg at hun holder på sånn, men han bare flirte det vekk å sa hun mente ikke noe galt med det.

Hun kunne finne på å låse seg inn her når jeg var hjemme med låst ytterdør, imens jeg sto i dusjen, og dette har skjedd flere ganger.

Hver gang vi skal gjøre noe, så ligger hun på tlf. Vi har vært på fest 4-5 ganger iløpet av tiden sammen, og hver gang ringer hun til hun får svar, for å spørre når vi kommer hjem, om vi kommer hjem snart. Hun sitter faktisk oppe på natta, å venter helt til samboeren har meldt ifra om at vi er hjemme.

Når det kommer til å gjøre ting med hus, som maling og slike praktiske ting, så er alltid svigermor med å korrigerer.

De har holdt på med en sokkelleilighet i underetasjen, der var det også svigers som tok kontroll. Til og med når den skulle leies ut, var det svigermor som sto oppført i annonsen, så folk måtte ringe til henne, slik at hun fikk sile ut aktuelle leietakere. Føler jeg mister en del erfaringer jeg kunne tilegnet meg når det er hun som tar kontroll på å skal gjøre alt. Føler liksom jeg blir dratt litt tilbake til uselvstendigheten selv også.

Dette har vi til tider hatt noen heftige diskusjoner om dessverre, så ille at vi nesten har gått ifra hverandre, for dette har til tider vært til utrolig stor irritasjon for meg.

Selv føler jeg dette er helt bak mål sånn som hun holder på, ikke engang min egen mor kontrollerer meg slik.

Jeg synes det er forferdelig trist, da vi aldri har kranglet om noe annet.

Jeg er dessverre(?) ikke av den sorten som kjefter og smeller så fort jeg er missfornøyd med noe i hjemmet, jeg sier ifra hva jeg er missfornøyd med, men reagerer med å være stille og fraværende på en måte, og derav helt sikkert ikke så veldig trivelig å ha i hus.

Så kommer vi til det jeg TROR og føler om hele situasjonen. Rett meg gjerne hvis det er jeg som er problemet her.

...Pga at moren hans har sydd gullputer under armene hans hele oppveksten, har han mistet evnen til selvstendighet som en mor skal lære sine barn.

Dette får jeg merke i hverdagen. Det skal sies at jeg går sykemeldt pga dårlig rygg, så kanskje er det jeg som har blitt for lat, og som ikke innser at dette faktisk er min jobb når jeg likevel går hjemme hele dagen?

For her er det jeg som står for alt av husarbeid; vasking, vasking av klær, rydding, står for nesten all matlaging og alt det som hører hjemme til. Han slenger skittenklærne der det passer seg, utenfor skittentøyskurven.

Han har ikke en eneste gang i tiden vi har bodd sammen, satt på en maskin med klær f.eks, aldri tatt seg bryet til å f.eks å overaske meg med en god middag verken her hjemme eller ute på byen, du vet sånne småting som betyr så mye. Dette få meg egentlig til å føle at jeg bare er her. Jeg er forventet å være her i huset hans, å gjøre ting for han. Jeg kan godt gjøre det meste, men da hadde jeg satt utrolig stor pris på at han kunne vist litt takknemlighet. Eller er jeg for kravstor?

Kanskje jeg bare blir blendet av alle de flotte bildene som blir lagt ut på facebook, av venninner som blir oppvartet av kjæresten sin, som en liten gave nå og da i hverdagen, roser, ferdig middag en lørdagskveld osv?

Jeg er nemlig redd jeg har gått i den typiske fella å sammenligner oss med andre, at jeg forverrer de ting som irriterer meg i forholdet, som egentlig kanskje bare er bagateller, nettopp pga dette? Eller har jeg rett og slett en utakknemlig og bortskjemt samboer?

Dette har selvfølgelig gått innpå meg, og jeg kan være stille og veldig lite snakksalig i dagesvis. (vet dette er dumt av meg, men jeg får så nok til tider) For jeg føler det jeg sier til han går inn det ene øret, og ut det andre. Men det er altså slik jeg reagerer, kjefter aldri å gneldrer aldri, kun stille å snakker nesten ikke.

Han har i tillegg til dette et sinne ut av en annen verden, der det får utløp ved å slå i ting. Han har sagt til meg at hvis jeg ikke vil se disse sidene ved ham, så må jeg slutte å få frem de.

Han mener at jeg går å er sur hele tiden, får frem dette i han, og at jeg da må slutte!

Og nå er det på'n igjen. Ha har møtt min mor 2-3 ganger og selv har jeg treft henne 5-6 ganger det siste året. (hun bor 2 timer unna)

Hun er i en litt kjinkig situasjon for tiden, så imens hun kommer seg bort fra samboeren sin, så lovte jeg henne å hjelpe henne å hente noen møbler og oppbevare her nede i kjelleren til hun har fått ting på stell.

Samboeren min ble irritert over dette å klarte faktisk å kaste utav seg at dette var ingen oppbevaringsplass. Dette er kanskje ikke så ille, men jeg ble egentlig skikkelig forbandet da hans foreldre kvelden før (som nevnt bor i underkant av 10 min herfra) slengte fra seg noe på plenen vår under en presenning, noe de glatt kunne tatt med seg hjem til seg selv. men det ble det ikke sagt noenting på. Han stiller opp på pletten for moren sin, som ringer flere ganger om dagen, uten å nøle (hun er gift med svigerfar så hun har alt på stell). Å når da min mor trenger hjelp i vanskelige stunder, så er ikke dette noen 'oppbevaringsplass'.

Det jeg reagerer på er holdningene hans når det kommer til meg og mine. Men kanskje jeg overdriver dette også?? For han mente nemlig at JEG var den som måtte snu tankegangen min, å begynne å skjerpe meg?

Jeg nevnte for han idag at mamma kommer ila denne uka å henter sakene sine.

Han svarte at jeg må slutte å nevne dette nå. eller kommer han til å bli i dårlig humør.

Utenom dette, så er han veldig snill! Drikker skjeldent, og de gangene han gjør ber han meg alltid med. Inkluderer meg i alt, og er her hos meg. Holder tlf og sosiale medier åpent, og har tilsynelatende ingenting å skjule.

Dette er noen av de tingene som får meg til å bli, for jeg er redd jeg ikke finner en så loyal å trofast mann igjen...

Kan noen fortelle meg HVA er det jeg gjør galt???

Er det galt av meg å forvente at han bidrar hjemme (i det minste å rydde etter seg selv), å forvente at han tar kontroll på egen økonomi, betaler egne regninger osv? At han får kontroll på alt selv, slik at han slipper å ringe hjem til mor å be henne føre over 500kr fra lønnings til brukskonto??

Jeg vet ikke hva som er rett eller galt lenger.

Ble langt å rotete dette, men håper noen kan hjelpe meg, da vi er på randen av et brudd..

Anonymous poster hash: 06f9e...97c

[AnonymBruker]

Jeg leste den første tråden din og har nå lest denne. Jeg er forbauset over at du ikke har dumpet denne guttungen enda. Herregud, hvordan holder du ut? Han og moren hans er problemet her. Du har bare lidd deg gjennom det hele. Jeg gidder ikke å skrive langt. Noen andre er nok bedre til å gi hjelpsomme råd enn meg, men én ting skal jeg skrive: Kom deg vekk!

Anonymous poster hash: 47b39...84c

[Heart]

Det du beskriver, er ikke bagateller. At en voksen mann skal la sin mor blande seg inn og styre sitt liv på den måten, er helt avsindig.

Jeg har ikke noen veldig gode råd til hva du kan gjøre, når hun åpenbart synes at hennes innblanding er rimelig, og han heller ikke ser at dette er helt unormalt. Jeg har sett ett tilfelle nesten nøyaktig likt som det du beskriver, bortsett fra at det paret var gift. Etter vel et år var de skilt.

Han kan nok etterhvert lære seg å bli et mer voksent og selvstendig menneske, men det kan ta mange år. Underveis må noen lære ham elementære ting som at klær må vaskes og mat må lages, og at hans nærmeste faktisk ikke er hans tjenere.

Du må nesten finne ut om du vil ha et liv der du i praksis bor på gutterommet sammen med ham.

[AnonymBruker]

Han hører hjemme sammen med sin mor. La han gå, så han kan flytte inn til moren igjen.

Du finner en bedre kjæreste en dette, tro meg.

Anonymous poster hash: bd50c...f87

[Gjest Iben]

En helt utålelig situasjon, sånn som du beskriver det. Hadde aldri tolerert å få privatlivet mitt invadert av noen som jeg ikke direkte har invitert inn i det. Hvis det er klin umulig for dere å snakke rasjonelt om det her, ville jeg gått, var jeg deg. Når det gjelder husarbeid mener jeg det må være den som går hjemme sitt hovedansvar. Den andre kan så klart være litt grei fordet, f.eks. vise at man setter pris på det, men det gjelder egentlig begge veier, at man generelt setter pris på hverandre og viser det. Uansett, at han slenger skittentøyet der det passer ham ser ut til å være det minste av deres problemer. Dere snakker jo åpenbart ikke sammen, dere bare "krangler ikke".

[Apocalypse]

Det er ikke du som gjør noe galt her, problemet er han og moren hans. Og om moren skulle slutte å blande seg inn, så sitter du uansett med en samboer som ikke klarer å rydde opp etter seg og ta økonomiske avgjørelser, og det hadde jeg rett og slett ikke giddet. TS, du er verdt mer enn at du skal være ekstramamma og rydde opp etter en voksen mann som ikke viser at han setter pris på deg.

[AnonymBruker]

Det forholdet du beskriver mellom din samboer og hans mor er ikke normalt. Jeg synes egentlig syns på samboeren din, for moren hans har virkelig ikke gjort jobben sin med å hjelpe han til å bli et selvstendig menneske. Istedet har hun gjort ham avhengig av seg, i så stor grad at han ødelegger hans sjanse til å klare seg selv, samt klare å få et forhold til å fungere.

Helt tragisk.

Han ser vel ikke dette selv?

Hvis du blir helt ødelagt av dette, må du rett og slett komme deg ut av forholdet. Jeg synes du har vært tålmodig! Jeg hadde klikket for lenge siden.

Hvis du tror det er håp om at han innser hva som er problemet, går det an å prøve å gjøre noe med situasjonen. Både mor og sønn kunne hatt behov for psykologhjelp. Men slik du beskriver det, ser det ikke ut som din samboer skjønner at det er han og hans mor som ødelegger deres samliv.

Det beste for deg ville nok være å komme deg bort. Jeg vil tro at problemene vil nå uante høyder hvis det kommer barn inn i forholdet..

Anonymous poster hash: c1ace...fec

[AnonymBruker]

*synd

Anonymous poster hash: c1ace...fec

[Frk.K]

Du er jo bare en hushjelp du med ekstra goder.. Dette hadde ikke jeg orket ihvertfall.. Han eier jo ingen respekt for deg, dine og dine behov..

[AnonymBruker]

Du er ikke sammen med en fyr, kjære deg, du er sammen med denne fyren OG mammaen hans........

Jeg grøsser av det du skriver, aldri i verden om jeg hadde holdt ut så lenge som du gjør..

Anonymous poster hash: cf7fe...9ce

[Gjest brutal_mann]

Hvorfor er du sammen med han her? Virkelig? Hva er det å er så fantastisk med denne fyren at han er verdt det her?

[Sola de]

Jeg leste den forrige tråden din også og skjønner fremdeles ikke hvorfor du ikke har dratt din vei. Han blir aldri til å forbedre seg. Hvorfor skulle han det. Han får som du sier sydd puter under armene og har det som plommen i egget slik han har det. Er ikke noe tak i fyren virker det som. Tror du får det bedre med en annen.

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke opplevelser nok til å svare på hele innlegget ditt. Selv synes jeg ikke din samboer virker til å sette seg inn i din situasjon. Jeg ville tenkt over hva dette gjør med din følelse av egenverd.

Min egen erfaring er mitt tidligere samboerforhold der jeg gjorde alt husarbeidet, og mitt nåværende samboerforhold der samboer gjør minst halvparten med et smil uten at jeg må spørre. Jeg er takknemlig hver dag for denne mannen jeg nå har!

I mitt forrige forhold syntes samboeren min jeg måtte tåle at han snakket uhøflig/ var irritert på meg da han hadde en dårlig dag. Det ble derfor slutt. Min nåværende samboer er aldri sint, og jeg har det fantastisk!

Kanskje du skal tenke på om forholdet er med på å bryte deg ned eller bygge deg opp.

I mange situasjoner lik din vil de som er i din situasjon være blinde for hva som er normalt fordi partneren deres overbeviser dem om det motsatte. Det kan da ta tid å bygge opp igjen evnen til å stå for det de tror på, da de har lært (av sin partner)at det de mener ikke er normalt. Jeg har selv en venninne som ble svært brutt ned og deprimert av en slik situasjon.

Ønsker deg lykke til.

Anonymous poster hash: b8463...c78

[AnonymBruker]

Enten må du akseptere situasjonen og mannen slik situasjonen og mannen engang er, eller så må du flytte ut og starte på egenhånd.

Du kan ikke flytte inn i hans bolig, og forvente å endre hans vaner og holdninger. (Og svigermors).

Alle har negative og positive sider og egenskaper, hva du kan leve med og akseptere må du selv finne ut av.

Anonymous poster hash: b8299...44c

[Gjest Heartbeat]

Du er nødt til å sette foten ned og forlange at moren ikke blander seg i deres liv på den måten, og den samtalen er det han som må ta med sin egen mor, ellers hadde jeg bare gått derifra! Får da være grenser!

[tussi84]

Her er det ikke mange løsninger bortsett fra en.. du bør kvitte deg med han. Han har ingen snev av selvstendighet og er fullstendig avhengig av moren sin noe hun har oppdratt han til å være. Hun på sin side ser på han som den lille gutten som ikke klarer noe selv.

Da han bodde hjemme og hun bad om noe hjelp sa han sikkert nei. Istedenfor å ta en konflikt med sønnen sin så valgte hun heller å gjøre tingene for han. Hun vasket klærne hans og ryddet etter han. Og dette tok han med seg inn i samboerskapet. Derfor må du gjøre alt. Du er som en ekstra mamma for han og han har to stk.

han vil ha det slik. Så du bør tenke deg godt om ts vedr å fortsette dette forholdet her. Beste løsningen for han hadde Vært og flytte langt vekk fra moren og lære gradvis å klare seg selv men da blir han vel for langt unna mamma.

[AnonymBruker]

Jeg blir jo fryktelig nysgjerrig på hva som er grunnen til at moren hans ikke kjenner sin besøkelsestid. Men det ser jeg jo er vanskelig å forstå. Jeg hadde ikke holdt ut en dag med det du må bakse med her, det er ikke normalt. En venn av meg gav meg et godt råd en gang:

Se på handlingene til kjæresten/samboeren/daten/mannen, det er de som avslører hvem han er og hva han verdsetter høyest. Han kan si så mye godt han bare vil, men det hjelper ikke når lojaliteten hans ligger hos moren hans, ikke hos deg. Dette er en mann som har et usunt forhold til moren.

Anonymous poster hash: 4e66e...dc4

[AnonymBruker]

Jeg har verken samboer, eller kjæreste, men kan godt lese at dette er laaaangt fra normalt! Jeg bodde med broren min i nesten ett år, og han er likedan som din kjæreste. Gjør INGENTING, slenger fra seg, rydder ikke etter seg. Og selv om dette er broren min, og teknisk sett ikke gjør det til samme situasjon, så VET JEG hvor frustrerende det er, og hvor forferdelig slitsomt det er. Det gjør noe med deg, og det er ikke bra. I tillegg til dette, så kommer mora løpende! Dette er IKKE normalt.

Du må være sterk nok til å stille han et ultimatum. Enten så ber han moren sin roe seg ned, og kontakte han MAKS en gang om dagen/besøke han MAKS en gang per uke (i starten, så kan det kanskje avta litt etter litt), eller forlate han.Jeg bor rett over min egen mor, og ikke hun er så innpåsliten engang! Hu kommer maks en gang hver 4-5. dag, sjeldnere til og med. OG HU BOR TO SEKUNDER UNNA! Kjære vene, hadde jeg hatt en kjæreste med en sånn mor, og spesielt var så uoppdragen ift ansvar i hjemmet, så hadde jeg enten stilt ultimatum, eller forlatt han. Rett og slett. Dette kan umulig være bra for verken deg, eller forholdet deres.

Og det at han er en godt voksen mann, og moren som også sannsynlig er enda mer godt voksen, holder på sånn viser at det er noe forferdelig feil.

NEI, NEI, NEI, TS. IKKE finn deg i dette.

Anonymous poster hash: 3041f...cfa

[AnonymBruker]

Å hjelpes meg....

Kjære deg, jente! Det er ingen vits i å vise han denne tråden. Det er ingen vits i noe som helst- annet enn å komme seg vekk fra han!

Først når du faktisk er ute av livet hans, er det mulig at han åpner øynene for hvordan ting faktisk har vært.

Du kaster bort tida di nå, det er jeg sikker på

Anonymous poster hash: cacb6...256

[AnonymBruker]

Du kan da ikke finne deg i noe sånt som dette. Flytt ut.

Anonymous poster hash: 82c53...c33