Det endte så utrolig trist, tror han er alkoholiker og bipolar ? Tøft å bare snu og gå den andre veien.

[litttristoglettet]

Hei,

Jeg møtte en utrolig snill og morsom mann for ca 5 mnd siden, men nå har han besøksforbud og jeg går rundt med voldsalarm. Det endte alt for trist.

Det begynnte så bra. Vi hadde det kjempe fint sammen, gjorde masse gøy, dro på ferie sammen, hadde et veldig bra sexliv osv...

I begynnelsen drakk vi ganske mye, men da tenkte jeg ikke så mye over det. Så la jeg merke til at han drakk nesten hver dag. Da jeg sa nei til alkohol også, men da ble jeg ofte kjedelig(noe jeg ikke er).

Han hadde alltid en grunn til å drikke. Han sa ofte "nå fortjener jeg en øl".

Hvis han kranglet med meg så hadde han drukket. Det var alltid av veldig små grunner, ting som er så unødvendig.

F.eks at jeg hadde tatt én øl med en venninne og vi skulle ha en rolig kveld, eller jeg hadde glemt å si at jeg skulle møte en venninne å ta en kaffe. Bare små ting. (Hadde det skjedd hele tiden, men én gang er ikke grunn nok til å klikke)

Han laget så mye drama ut av disse små tingene. Kunne være sint i lang periode. Alt var min skyld og drakk mye når vi kranglet, eller mer han som kranglet med meg. Jeg syntes det ikke var noe å bli så sur for. Ofte drakk han mer og mer og ble veldig masete. Jeg prøvde å si mange ganger at jeg ville snakke med den edru snille personen han pleide å være, men han ville som regel ikke høre på meg.

I begynnelsen sa jeg unnskyld for at han skulle bli glad, noe jeg ikke var helt sikker på, for jeg følte jeg ikke hadde gjort noe galt.

Etterhvert ble dette litt teit, og jeg lar meg ikke bli herset med. Jeg er en sterk person som ikke finner meg i allt.

Det var bursdagen hans JEG klikket. Jeg hadde stått på for han hele dagen og trengte 2 timer for meg selv før festen. Da mente han i etterkant at han trengte meg. Klarte ikke å være alene i 2 timer. Så kom jeg til han og han var ganske brisen før gjestene hadde kommet. Han gjorde ikke noe for sin egen fest. Vi andre gjorde allt! Så egoistiske sider, særlig da. Plutselig under festen ble han kjempe sur på meg siden jeg hadde tatt en cava i kjøleskapet som var hans, men vi delte det meste(og han var full nok). Jeg tok glasset mitt med cava og "kastet" det på han. Jeg syntes han var så egoistisk at det "klikket" litt for meg. Jeg gikk ut og var veldig lei meg. Så ringte han meg og ba meg komme tilbake. Jeg hadde ødelagt hele bursdagen hans og han var ydmyket foran alle vennene sine. Jeg skjønner det jeg gjorde ikke var riktig, jeg klarte ihvertfall å innrømme det for han og sa unnskyld. Noe han aldri klarte. Vi var inne på rommet hans og jeg prøvde å roe han ned og han bare dyttet meg vekk. Så ble vi forbannet på hverandre og vi slo begge to. Venninnen min hørte dette og kom inn på rommet.

I ettertid ba han meg velge han eller min venninne fordi han hadde blitt så ydmyket.

Jeg velger vennene mine såklart. Noe man ikke spørr om synes jeg.

Dagen etter skulle vi på ferie. Jeg ville ikke at han skulle sitte å deppe, så jeg fikk han med. Vi snakket ikke om krangelen på en uke og allt var super hyggelig. Jeg turte ikke ta det opp.

Da vi kom hjem hadde han tydligvis drukket før han møtte meg og tok opp krangelen igjen. Da jeg trodde vi var litt ferdig med det.

Det gikk bra inntil to dager etterpå hvor han ble sur siden jeg ikke var hjemme når han kom fra jobb(han visste at jeg var med en venninne og vi bodde ikke sammen).

Han skulle være borte med jobben 1 natt og mente at jeg burde ha vært hjemme før han dro. Følte han ville med vilje starte en krangel igjen. Jeg prøvde å være positiv og si mange ting vi kunne gjøre, men han bare drakk og ville ikke finne en løsning. Så det ble et helvete.

Da han var hjemme fra jobb-turen truet han med at hvis jeg ikke kom til han med bilen hans og penger(noe jeg hadde lånt), så skulle han snakke med foreldrene mine. Jeg dro til han, men hadde ikke pengene. Måtte få en venninne til å komme med de fordi jeg ville ikke blande inn foreldrene mine. Jeg prøvde da å roe han ned og gi han en klem, men da sa han skulle slå meg hvis jeg rørte han.

Dagen etter skulle han ta livet av seg hvis jeg ikke kom fra jobb.

Jeg dro til han og snakket med han. Jeg sa at det ikke var jeg som var problemet, men alkoholen. Jeg var kjempe ærlig med han. Jeg sa han trengte hjelp, men ikke fra meg. Han innrømmet at han hadde et alkohol problem. Han gråt masse. Senere på kvelden sa han at han trodde han var bipolar. Noe jeg ikke har tenkt på. Men ser han har kunnet vært 2 forskjellige personer. Som natt og dag.

Han sa at hvis jeg ble med videre, så ville han få hjelp og bli en bedre mann. Han sa han også ville slutte å drikke.

Jeg trengte å tenke og jeg fant ut at jeg tror ikke jeg er den som kan hjelpe han. Han trenger å få hjelp, bli glad i seg selv og så kan han være glad i en annen person. Jeg sa jeg ikke kunne være med han på den reisen. Selv om det var kjempe vanskelig. Jeg digger jo den snille, kule, morsomme, deilige han.

Men han skulle være sammen meg hver dag, og vite allt hva jeg drev med, hvem jeg fikk mld av osv. Selv om han sa han stolte på meg(noe han kunne). Det kunne bli litt slitsomt. Fordi jeg er en veldig selvstendig person.

Dagen etter dette sa jeg at jeg skulle spise middag med en venninne etter jobb og jeg sa jeg ikke visste når jeg var ferdig. Jeg trengte litt space. (Jeg hadde fortalt hvor vi var). Så hadde han kjørt i fylla til der vi var og satt seg ned. Jeg sa han kunne snakke foran venninnen min. Han ville ikke at dette forholdet skulle ende. Jeg sa jeg ville ikke snakke med han når han var så full så han dro i full fart. Da hadde allerede kjæresten til venninnen min ringt politiet. Og han hadde kjørt inn i noe. Heldigvis var ingen skadet!

Senere på natten ringte faren hans til meg og ba meg komme opp til deres barndomshjem. Vi snakket i mange timer. Da hadde min x kommet dit og sovnet. Han var så fortvilet fordi dette hadde vært sånn opp og ned i flere år. Faren var redd sin egen sønn. Søsteren hans sa det samme og sa hun bare hadde ventet på at noe skulle skje. Og min x var en voksen mann( mange år eldre enn meg).

Da jeg skulle gå på morgningen, fikk jeg en mld av min x. Han var nede i kjellerstuen og spurte om jeg kunne komme ned. Jeg gikk ned og han bare skrek til meg at alt var min feil. At han nå ikke kunne kjøre på 4 år osv, men jeg vet det ikke var min skyld. Han gjorde et valg. Han laget hele dramaet selv. Utrolig trist! Han ble helt syk og tok kvelertak på meg, slo meg mange ganger, sparket meg mens jeg lå nede og sa han skulle drepe meg. Jeg prøvde hele tiden å komme meg ut, men han ville ikke la meg gå. Jeg skrek så høyt jeg kunne og heldigvis hørte faren hans meg. Så han ringte politiet. Da politiet kom ble min x helt rolig og satt seg ned. Sykt spør du meg. Jeg er så glad politiet kom. Det kunne gått riktig galt.

Nå har han besøksforbud. Jeg tenkte det var best. Jeg vet ikke hva han kan finne på. Jeg stoler ikke på han og er redd! Han ble en helt annen person. Hvis han kanskje har en bipolar lidelse og med alkohol blir det ikke bedre.

Jeg tror også han følte at han ikke hadde kontroll over meg mer nå på slutten og var lei seg/knust fordi han så hvordan det kunne enda, så derfor klikket det. Jeg vet ikke.

Jeg leverte de siste tingene jeg hadde til faren for noen dager siden og jeg fikk beskjed om at han skulle i behandling.

Jeg har så mange spørsmål. Jeg er glad for at jeg bare hadde kjent han i 5 mnd. Litt lettere å gå og glemme, men det er tøft det og!!

Jeg får også dårlig samvittighet for det, men må tenke på meg selv. Jeg var bare snill med han og fortjente ikke å bli slått, men så kommer de tankene om når vi hadde det bra osv.

Jeg skjønner han ikke har det bra, men han gikk for langt. Vil jo bare at han får hjelp og håper han blir bedre for seg selv.

Jeg vil liksom skrive et brev til han, men vet ikke. Sikkert ikke lurt ?

Noen som kan gi meg noen råd ? Bare gå og aldri ta kontakt igjen ?

Hilsen en frustrert, litt trist og litt lettet jente.

[AnonymBruker]

Bare gå og aldri ta kontakt igjen ?

Ja. Simple as that!

Anonymous poster hash: 97edf...44c

[AnonymBruker]

Best for dere begge at du ikke ser deg tilbake nå. Dette kan utvikle seg til et kronisk hekt og forfølgelse fra en mentalt ustabil mann. Og så vondt vil du deg vel ikke?

PS et besøksforbud gjelder forøvrig for deg også, ellers blir jo hele forbudet fullstendig useriøst

Anonymous poster hash: 46450...f0b