redd for å ikke mestre livet etter samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Hei.
Jeg er en kvinne på 43 år. Jeg er veldig deprimert og er redd for hva som vil skje med meg om situasjonen ikke endrer seg.
Det er flere grunner til denne depresjonen. Kort fortalt har jeg problemer i samlivet med min mann. Vi har hatt problemer i flere år. Det er ikke mannen min det er noe galt med, men bare at vi ikke "går sammen"… Han er mye eldre enn meg og problemene som ligger bla. i at jeg ønsker mer ut av livet (flytte fra lite sted til større sted osv, ulike interesser, osv).
Han ønsker ikke dette pga trygg jobb o.l. Vi har snakket mye om oss og samlivet vårt, så det er åpent.

Jeg mistrives i jobben min og ønsker flere utfordringer og bedre lønn, og har derfor ønske om å flytte delvis pga dette. Det er få jobber her vi bor utenom butikk, barnehage, skole ol. Jeg er mellomleder i kommunal virksomhet.
Jeg har de siste 4 årene prøvd å komme meg ut av situasjonen ved å videre utdanne meg, selv om jeg har kjent på depresjon har jeg hatt utdannelse å se frem til, reise i forbindelse med samlinger osv. Nå er jeg ferdig utdannet, men jobber fremdeles på samme sted. Forholdet til mannen min har blitt enda dårligere. Jeg føler nå at jeg holder på å bli så deprerimert at jeg er redd jeg ikke greier å begynne i en mer krevende jobb med bakgrunn i den nye utdannelsen. Mannen min ønsker ikke samlivsbrudd, jeg er livredd for å gjøre noe som helst (gå fra ham, bli, flytte). Alt er skummelt og vanskelig for meg nå. Jeg har lite fritidsinteresser også, har på en måte isolert meg de siste åra siden forholdet til mannen min er såpass dårlig har jeg ikke hatt overskudd til noe særlig sosialt.
Føler at jeg har en krise av et slag som nå har kuliminert..
Føler jeg er i ferd med å "miste meg selv" på en måte. Noen med lignende erfaring?

Anonymous poster hash: 34473...b1f

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte som deg. Frykten for det ukjente, hvordan man skal komme seg gjennom hverdagene når hele verden snus på hodet.

Har ikke noen gode råd til deg, annet enn at jeg forstår hvordan du har det. Men prøv å ha litt større tro på deg selv. Det er mange som går gjennom det samme, og de fleste går nok rundt og kjenner på den samme usikkerheten og tvilen.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 6070f...52f

[Kalypso]

Hei

jeg har det nokså likt mtp. depresjonen. Jeg er mentalt på vei ut av et 14-årig forhold og sliter med hvordan det vil bli både mtp. barna og det praktiske om jeg går. Jeg tenker litt som så at vi er vår egen lykkes smed og forsøker å styrke meg gjennom å tenke de tankene. Vil det bli noe bedre om du blir der du er?

Det praktiske vil ALLTID ordne seg og klart, det vil bli tøft i overgangsfasen. Jeg har gått gjennom samboerbrudd (uten barn) tidligere og tenkte at jeg jo klarer meg, selv om det er smalt i starten. Det materielle faller på plass etter hvert. Det er det vi bærer inni oss som er det viktigste. Vil du klare å finne lykken i forholdet du er i? Tror du at det kan ordne seg? Hvis ja: jobb med det. Hvis nei: ha troen på at et VIL gå bra. Har du venner/familie som kan støtte deg i overgangsfasen?
Jeg ville informert de om hva som er i ferd med å skje slik at du har noen der når du har dårlige dager.

Stor klem

[Tibbie]

Jeg forstår at du er redd. Forandringer er alltid litt skummelt, spesielt når de må gjøres alene.

Dere er ikke separert, men du vurderer det? Er det sånn det er?

Om dere ikke er det synes jeg du likevel skal prøve å få gjort noe med livet ditt. Det er kjipt å mistrives. Singel eller gift.

Mamma er gift og bor i Nord-Norge med mannen sin. Hun fikk plutselig en midlertidig jobb på Sørlandet. Hun tok den og var borte rundt fire dager hver uke.

Jeg tror hun hadde godt av det. Hun er ei skikkelig A4-dame med et liv med dager som er helt like hverandre + at hun haddet jobben hun egentlig hadde.

Nå bor hun i Nord-Norge igjen med en ny jobb. Denne jobben har mye mindre "status" enn den forrige hun hadde, men hun tjener helt ok og elsker jobben sin. Selv om den går ut på stå i butikk for å selge dobørster.

I fjor fikk også mannen hennes en jobb som krever mye reising. Han er hjemme omtrent 60 prosent av dagene i en måned.

Forholdet deres fungerer veldig bra og det ser ut til at de er svært lykkelige sammen.

Så kanskje det kan fungere for dere også? Som jeg tolker det virkere det egentlig litt som om dere kanskje kan trenge litt tid fra hverandre.
Dessuten trenger du ikke flytte til andre siden av landet for å komme deg til en storby som moren min.

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du har det. Jeg er selv deprimert fordi jeg er i et dårlig forhold. Her er det heller ingenting "galt" med mannen, er bare dårlig kjemi, vi er veldig forskjellige. Rakk ikke å finne ut av hva jeg egentlig ville, før jeg plutselig var gravid. Så har det ballet på seg; 2 små barn, hus, to biler... Jeg liker å være i en familiesetting, jeg trives godt i huset, har en jobb jeg elsker, alle omstendigheter er egentlig perfekt. Men bak fasaden er det ofte ganske helsvart. Jeg tenker at jeg bare må holde ut, pga barna våre. Jeg vil så gjerne at de skal vokse opp i en familie med både mor og far. I tillegg er alt det praktiske og økonomiske aspekter som er viktige. Jeg makter rett og slett ikke gjøre noe med situasjonen min, . Jeg hadde ikke fått noe støtte fra familien min, da de liker mannen min så godt, de mener at det er jeg som "må skjerpe meg".

Kjenner meg igjen i det du skriver om at du har isolert deg fordi du ikke har det bra i forholdet. Jeg har også mistet mange venner siste årene. Orker ikke å ta med mannen i sosiale settinger, fordi jeg trives ikke sammen med han. Derfor er jeg kun litt sammen med venninner alene, men skipper alle tilstelninger som par. Derfor blir vi ikke inviterte på slikt, og inviterer heller ikke folk hjem til oss.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette....bare si at du ikke er alene om situasjonen. Har dere barn? Dersom jeg ikke hadde barn, ville jeg ikke vært i tvil om hva jeg hadde valgt!

Anonymous poster hash: c382f...90e

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du har det. Jeg er selv deprimert fordi jeg er i et dårlig forhold. Her er det heller ingenting "galt" med mannen, er bare dårlig kjemi, vi er veldig forskjellige. Rakk ikke å finne ut av hva jeg egentlig ville, før jeg plutselig var gravid. Så har det ballet på seg; 2 små barn, hus, to biler... Jeg liker å være i en familiesetting, jeg trives godt i huset, har en jobb jeg elsker, alle omstendigheter er egentlig perfekt. Men bak fasaden er det ofte ganske helsvart. Jeg tenker at jeg bare må holde ut, pga barna våre. Jeg vil så gjerne at de skal vokse opp i en familie med både mor og far. I tillegg er alt det praktiske og økonomiske aspekter som er viktige. Jeg makter rett og slett ikke gjøre noe med situasjonen min, . Jeg hadde ikke fått noe støtte fra familien min, da de liker mannen min så godt, de mener at det er jeg som "må skjerpe meg".

Kjenner meg igjen i det du skriver om at du har isolert deg fordi du ikke har det bra i forholdet. Jeg har også mistet mange venner siste årene. Orker ikke å ta med mannen i sosiale settinger, fordi jeg trives ikke sammen med han. Derfor er jeg kun litt sammen med venninner alene, men skipper alle tilstelninger som par. Derfor blir vi ikke inviterte på slikt, og inviterer heller ikke folk hjem til oss.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette....bare si at du ikke er alene om situasjonen. Har dere barn? Dersom jeg ikke hadde barn, ville jeg ikke vært i tvil om hva jeg hadde valgt!

Anonymous poster hash: c382f...90e

TS her. Din situasjon er faktisk veldig lik min ser jeg. Ja, vi har barn. Det er på grunn av barna at jeg ikke har gått for lenge siden (tror jeg). Jeg kjenner meg ofte maktesløs. Den ene dagen er jeg fast bestemt på at: nå drar jeg!, den neste dagen er jeg usikker igjen og planlegger nye innkjøp til huset osv.

Det hadde nesten vært bedre om han var en drittsekk for da kunne jeg jo dratt! familien min liker han godt også, fordi han har mye penger og en god ordning på livet sitt.

Ikke minst tenker jeg på ham; han er jo ikke tjent med meg som er så deprimert og som bryr seg så lite om ham! jeg skulle bare hatt tid til meg selv og ingen andre akkurat nå…:-(

Mine foreldre er skikkelig gammeldagse og har selv holdt sammen i "gode og onde" dager. Jeg har en søster jeg snakker mye med, og hun tilbyr meg å bo hos henne i en overgangsperiode dersom jeg flytter ut, det synest jeg kanskje er et bra forslag så slipper jeg å flytte direkte inn i en leilighet og jeg får bedre tid på meg til deling osv.

Anonymous poster hash: 34473...b1f

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du er redd. Forandringer er alltid litt skummelt, spesielt når de må gjøres alene.

Dere er ikke separert, men du vurderer det? Er det sånn det er?

Om dere ikke er det synes jeg du likevel skal prøve å få gjort noe med livet ditt. Det er kjipt å mistrives. Singel eller gift.

Mamma er gift og bor i Nord-Norge med mannen sin. Hun fikk plutselig en midlertidig jobb på Sørlandet. Hun tok den og var borte rundt fire dager hver uke.

Jeg tror hun hadde godt av det. Hun er ei skikkelig A4-dame med et liv med dager som er helt like hverandre + at hun haddet jobben hun egentlig hadde.

Nå bor hun i Nord-Norge igjen med en ny jobb. Denne jobben har mye mindre "status" enn den forrige hun hadde, men hun tjener helt ok og elsker jobben sin. Selv om den går ut på stå i butikk for å selge dobørster.

I fjor fikk også mannen hennes en jobb som krever mye reising. Han er hjemme omtrent 60 prosent av dagene i en måned.

Forholdet deres fungerer veldig bra og det ser ut til at de er svært lykkelige sammen.

Så kanskje det kan fungere for dere også? Som jeg tolker det virkere det egentlig litt som om dere kanskje kan trenge litt tid fra hverandre.

Dessuten trenger du ikke flytte til andre siden av landet for å komme deg til en storby som moren min.

Ukependlet un fra Nord Norge til Sørlandet? det var sprekt gjort!

Anonymous poster hash: 34473...b1f