Jeg åpner meg til den første som er snill med meg.....

[AnonymBruker]

Det har seg slik at jeg er veldig ensom og gikk for noen uker siden ut av et forhold som virkelig tok knekken på meg. Han var aldri utro, men gjorde ALT annet som ikke skal skje i et forhold. Han såret meg veldig mye, jeg er over gjennomsnittet følsom og sensitiv. I tillegg sliter jeg med depresjon og har vært i behandling for dette i snart 7 år.

I løpet av de siste.. Ja, 2-3 årene har jeg mistet en del venner. Hvordan og hvorfor aner jeg ikke, det har bare skjedd. Om det har vært min feil vet jeg ikke, jeg føler iallefall ikke at jeg har gjort noe galt. Nå for to dager siden tok en gammel kompis av meg opp kontakten med meg igjen, og jeg ble SÅ glad. Han kom på besøk og vi begynte å prate og før jeg visste ordet av det hadde jeg brettet ut livshistorien min og hva jeg har gjort på det siste året (jeg ble "splittet" fra han og to andre som var i den "gjengen" for ett år siden). Det var så koselig å se han igjen og prate med han igjen, og jeg lurte også på hva han skulle finne på dagen etter, nei det visste han ikke, så jeg sa at vi godt kunne henge, om han ville.. Men nei. Har ikke hørt noe. Snakket med han har jeg, men han har ikke villet henge med meg.

Nå er jeg livredd for at han går videre med alt jeg sa. Jeg sa veldig mye, fortalte om bruddet (plot twist: jeg var utro med han, altså mot kjæresten min.... dette skjedde i fylla, vi hadde fått god kontakt og jeg hoppet rett i fanget på han fordi han var snill mot meg rett etter jeg fant ut noe som kjæresten min hadde drevet med bak ryggen min i mange måneder....... og dette sliter jeg mye med, bare slik at det er sagt, kjæresten derimot bryr seg ikke og har ikke brydd seg i det hele tatt) og ja.

Jeg er så forbanna på meg selv. Nå sitter jeg alene her da, som vanlig, som jeg gjør hver eneste kveld, jeg var så sinnssykt glad og så virkelig lyst på ting når han tok kontakt igjen. Det første som slo meg var at nå får jeg kanskje venner igjen, han vil kanskje være venn med meg. For vi har jo vært gode venner tidligere, jeg har egentlig ingen grunner til å ikke stole på han, vi har snakket om mye før som aldri har kommet ut. Problemet er bare at jeg forstår ikke hvorfor jeg gjør sånt. Hvorfor skal alt mulig faen ramle ut av munnen på meg så snart noen er snill mot meg? Jeg føler meg helt nede i kjelleren nå, jeg gledet meg kjempe mye til i går kveld når vi kanskje skulle finne på noe.. Gikk hele dagen og tenkte på det. Tenkte på at vi kanskje kunne se en film og sånt. Sånt som venner gjør.

Jeg er direkte såret, men det er jo jeg selv som har såret meg selv, som trodde at bare fordi noen gadd å prate med meg en liten stund og henge litt med meg så ville de være venn med meg. Jeg er så ensom. Jeg har familien min og eksen min (vi er "gode" venner), men jeg har ikke VENNER. Venner er jo noe helt annet enn en eks og en familie.. Jeg skulle så inderlig ønske at noen bare kunne besøke meg, se en film sammen med meg, få meg til å le, gi meg noe å koselig å se tilbake på. Jeg fikk et par timer med han for to dager siden og jeg trodde helt seriøst at nå ordnet ting seg. Men nei.

Jada, jeg tar kanskje sorgene på forskudd, men jeg tror faktisk at det bare var... Det. Jeg vet ikke. Kanskje jeg har forandret meg mye og han ikke syns noe om meg lenger. Eneste måten jeg har forandret meg på, er at jeg holder litt tilbake, er ikke meg selv 100%. Han kjenner meg jo, men jeg er ikke like sprudlende og sånt som jeg var før. Nå er jeg bare kjedelig, sitter å syter på et forum hvor jeg en gang har vært registrert og bare fikk dritt og ikke ble likt, så klart. Jeg blir ikke engang likt på Internett. Det er så forbaska vondt, for jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt. Og dere kommer sikkert til å nevne at jeg kanskje "skremte" han bort med å fortelle så mye - altså, han spurte. Jeg bare veltet det ikke ut, men han spurte og hintet litt og da svarte jeg, men utdypet det kanskje litt mer enn nødvendig.. Han fortalte mye om seg selv også da.

Måtte bare få det ut. Føler meg så teit og dum som er så rett fram og åpner meg fullstendig til den første som snakker til meg og er grei med meg. Merkelig egentlig med tanke på at jeg ikke stoler på en eneste levende sjel... Men det tenker jeg ikke over før etterpå. Jeg stoler på en måte på han kompisen her, men samtidig så vet jeg ikke hvor jeg har han. Føler meg desperat og teit, om det var nå engang. Jeg har ALDRI vært helt uten venner, men det er jeg nå, og det er så ufattelig vondt.. Jeg trodde at jeg ikke likte å være sosial osv før, men sannheten er at jeg savner det så grusomt..........

Anonymous poster hash: 39898...16f

[AnonymBruker]

Det her var ikke noe godt å lese Jeg tenker at han kompisen din tok jo kontakt av en grunn, så ikke mist håpet på han ennå.

Hva om du tar kontakt med dine tidligere venner?

Syns du er modig som er så åpen og rett fram. Det er ikke alle som klarer å være det

Anonymous poster hash: c5a83...049

[AnonymBruker]

Det er ikke alle som takler at folk legger ut om alle problemene sine og halve livshistorien sin med en gang de tar kontakt. Så det er en ting du kanskje kan jobbe litt med? At du ikke bretter ut alt med en gang.

Jeg har et par slike venner selv, og periodevis er de ikke lette å omgås. Det nytter ikke å spørre de om en liten dagligdags ting engang, før det ender med en samtale som jeg ikke har utdannelse til å mene noe om. Nå mener nok mange at ekte venner skal tåle det, og jo da. De skal det. Men de skal heller ikke erstatte en psykolog. Det blir ikke "plass" til et gjensidig vennskap, siden jeg ender opp bare med å låne ut ører...

Det er vondt å være ensom, og det er trist at du er det. Men ikke kvel neste som kommer for å se en film med alle problemene dine, exer, brudd etc. Da vil mange holde litt avstand. Skal du prate om det, så vent litt i det minste.

Anonymous poster hash: 12ab2...e2b

[AnonymBruker]

Det her var ikke noe godt å lese Jeg tenker at han kompisen din tok jo kontakt av en grunn, så ikke mist håpet på han ennå.

Hva om du tar kontakt med dine tidligere venner?

Syns du er modig som er så åpen og rett fram. Det er ikke alle som klarer å være det

Anonymous poster hash: c5a83...049

Jeg har prøvd å tatt kontakt med tidligere venner, men det virker som om de ikke vil ha noe med meg å gjøre. De er avvisende og overlegne.

Det er ikke alle som takler at folk legger ut om alle problemene sine og halve livshistorien sin med en gang de tar kontakt. Så det er en ting du kanskje kan jobbe litt med? At du ikke bretter ut alt med en gang.

Jeg har et par slike venner selv, og periodevis er de ikke lette å omgås. Det nytter ikke å spørre de om en liten dagligdags ting engang, før det ender med en samtale som jeg ikke har utdannelse til å mene noe om. Nå mener nok mange at ekte venner skal tåle det, og jo da. De skal det. Men de skal heller ikke erstatte en psykolog. Det blir ikke "plass" til et gjensidig vennskap, siden jeg ender opp bare med å låne ut ører...

Det er vondt å være ensom, og det er trist at du er det. Men ikke kvel neste som kommer for å se en film med alle problemene dine, exer, brudd etc. Da vil mange holde litt avstand. Skal du prate om det, så vent litt i det minste.

Anonymous poster hash: 12ab2...e2b

Nei, jeg vet, men jeg visste ikke at det var slik, har ikke opplevd før at jeg har veltet ut alt så fort... Tror det er fordi jeg vet at han forstår meg og fordi jeg kunne snakke med han om mye før. Trodde liksom at han kunne høre på meg og forstå meg og sånt nå også, for ja han hørte etter og han kom jo med litt råd også...

Skal iallefall ikke gjøre det igjen, men jeg har vell allerede ødelagt sjansen min, tvilsomt at han kommer tilbake nå uansett. Eller tvilsomt, det er egentlig ikke mulig...... Er så flau og skamfull at jeg har lyst å legge med ned og dø. Fy faen. At jeg aldri skal greie å holde kjeft.

Anonymous poster hash: 39898...16f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i en del.. Samtidig som jeg har litt motsatt problem.

Lenge holdt jeg mye inne. Så snakket jeg med noen få av mine nærmeste, og det gjorde godt. Jeg forsto at mye av det jeg gikk og bar på selv, ikke var noe å skjule. Jeg kunne snakke med folk om det. Men jeg merket at de som ikke sto meg så nær, trakk seg litt unna når jeg var så personlig..

Samme med venner/slekt også. De vil bare snakke om det som er bra... De sier "husk at du kan kontakt meg når som helst, hvis du trenger det!" men det er bare ord.

Jeg har behov for å snakke om ting som ikke er så bra, men føler at ører lukkes, og får høre at man må tenke på noe annet, prøve å være positiv. Og jeg er slett ikke så negativ altså.. Det er lettere å fokusere positivt og kose seg med gode ting, når man har snakket ut litt om det som ikke er bra. Jeg kan ikke late som om ting er helt ok. Ei jeg kjenner ser veldig mye på filmer og serier. Helt sikkert for å komme bort fra negative tanker. Men det er jo en måte å fortrenge på...

Hun sa jeg burde se filmer også, når jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, da en som sto meg nær var i en alvorlig skadet i en ulykke. Samme da jeg mistet en av mine nærmeste rundt samme tid. Se filmer, se fremover.... Ehh.......

Når man føler seg hørt og forstått (eller i det minste at folk ønsker å forstå), får litt støtte, så blir det jo lettere å snakke med de om andre, mer hyggelige ting og. Mens når man møtes av en vegg, så blir ting så overfladisk og uærlig. Man jatter bare med liksom.

Når enkelte (gjerne folk som jeg egentlig så på som "nære" pga familieforhold) spurte hvordan det gikk med meg noen mnd etter dødsfallet, og jeg svarte ærlig og mine tanker selvsagt kretset rundt den døde fortsatt. Følte jeg de hadde en litt sånn " Men bortsett fra det? Har du ikke kommet over det ENNÅ..?"-holdning. Noe som fikk meg til å begynne å svare "Det går greit! Med deg da?" samme hvor ok eller forjævlig jeg følte meg.

Jeg kunne nok også lagt ut om alt, hvis en gammel venn kontaktet meg. Hvor lenge er det siden dere hadde kontakt, og hvorfor kontaktet han deg akkurat nå? Hvis han er en venn, så sier han nok ikke ting videre. Men kanskje han syntes det ble litt mye, at han ikke vet hva han skal si?

Det er ikke lenge siden dere møttes igjen. Det kan jo hende han vil finne på noe en dag.

Jeg husker sjelden at det er greit å si "det er privat, det vil jeg ikke snakke om, det har du ikke noe med" i en fin tone.. Så jeg har delt for mye med folk jeg ikke engang liker... Er mer bevisst på det nå da.

Jeg går til psykolog en til to ganger i uka, og føler at jeg får snakket ut en del der.

Men jeg skulle ønske jeg fikk til å snakke mer med familie og folk som liksom står meg nær. At de var villige til å høre. Nå trekker jeg meg bare unna dem, heller enn å bli skuffet over at de bare sier med andre ord at det beste er å fortrenge ting og se film......

Anonymous poster hash: 97891...f82