hjelp meg med å finne en grunn til å leve.

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke finne ut hva meningen med livet er, og jeg blir gal av det.

Jeg prøvde å ta livet mitt i 2012, siden da har jeg vært innom syv psykologer, sykehuset, fastlegen, sosiallærer, familiev.kontoret osv.. Jeg er møkk lei av å være her uten å skjønne hvorfor, ser ikke på meg selv som deprimert, men jeg er luta lei. Jeg finner ikke glede i noe lenger, og jeg savner barndomsårene mine og lurer stadig på hva som holdt meg så opptatt og livsglad på den tiden.

Bare det å reise seg opp er et ork, og jeg ser bare frem til å legge meg ned for å sove bort noen timer til av livet mitt.

Det eneste jeg vet hva som holder meg tilbake er faren min og søsteren min. Uten de to hadde jeg vært borte for to år siden.

Jeg tviler på at jeg er den eneste her som føler det på denne måten, for ærlig folkens, vi lever i en forbanna deprimerende verden. Så er det noen som kan hjelpe meg med å finne den røde tråden som kan hjelpe meg gjennom livet til jeg sovner inn av meg selv?

Anonymous poster hash: f57d5...152

[Alina X]

Hvis du ikke har noe å leve for får du du finne deg noe å dø for.

Jeg har mistet nesten hele min nære familie(ikke samtidig da)bodd på institusjon,hatt anorexia,vært innlagt pga selvmordsforsøk,utsatt for overgrep,ikke fullført skolen av div grunner og hatt mye med politi å gjøre. En vinter sov jeg ute og hos forskjellige nære og ikke fullt så nære folk jeg kjenner og den jula "feiret"jeg alene i en kjellerbod på grunerløkka. Har hatt enorme nedturer der alt har vært svart for meg.

For 5år siden forandet jeg meg, jeg tok tak i meg selv for jeg ville ikke være i den situasjonen jeg var i. Jeg gjorde alt jeg kunne for å ordne livet, fikk gjort ting andre tar som en selvfølge. Skaffet meg jobb,tok opp et par fag,ble medlem i røde kors og deltok på aktiviteter der og reiste mye til utlandet.

Idag har jeg en fast deltidsjobb,studerer,leier en ok leilighet og har kjæledyr. Har spart opp en grei sum penger og ser lyst på livet. Er jo ting som er vanskelig for meg fremdeles som det der med å treffe nye folk og dating(av div grunner)noen ganger føler jeg at andre og deres samtaleemner er så platte og overfladiske og alt bare handler om hva de eier og deres fine jobb og utdannelse.

Npr det kommer til kjærligheten er jeg nok skadet på dårlige erfaringer og lavt selvbilde ang møte nye menn, så der har jeg nok en utrolig lang vei å gå.

Uansett, finn noe du er villig til å dø for,dvs at du skal "kjempe"for dette til den dagen du dør, for min del var det å delta på frivillig arbeid det som fikk det til å fungere for meg. Jeg kommer alltid til å delta på ting for å hjelpe de svake i samfunnet til den dagen jeg er borte,

[AnonymBruker]

Mulig du ikke ser det selv, men hvis du hadde sett innlegget ditt med noen andres øyne så hadde nok du og sett at det høres ut som du er deprimert.

Hvor gammel er du? (Siden du nevner sosiallærer).

Det kan være mange grunner til at du føker det slik du gjør, men om det er en depresjon så er det en kjemisk ubalanse i hjernen som må rettes opp.

"Tenk positivt" holder ikke!

Om du ikke føler psykolog og andre lignende tilbud hat vært noe for deg, anbefaler jeg feks gestaltterapeut (alternativ behandling).

Det handler mye om at alt henger sammen, tanker, følelser, kropp og helse skal spille på samme lag. Om det ikke gjør det må man komme i balanse og "bli kjent med seg selv". Høres sikkert helt svevende ut, men jeg anbefaler deg å prøve det hvertfall.

Jeg var selv gjennom noe lignende av deg (tror jeg) bare at jeg tippet mer mot angst enn depresjon. Men det var samme gølelse rundt "hva er vitsen?" -ble redd for å dø, lengtet tilbake til ting var anderledes, følte meg gammel da det liksom gikk opp for meg på ordentlig at jeg ikke kommer til å leve evig.. livet er kort!

Jeg kom i alt for tidlig midlivskrise som min mor sa (jeg var 18)!

Om det er noen trøst så fikk jeg helt super hjelp hos en psykolog etter mye prøving og feiling hos forskjellige og nå når jeg er 25 kan jeg si at jeg lærte utrolig mye om meg selv i den tiden der. Høres sikkert klisje ut, men jeg kom mye mer i kontakt med meg selv, og nå vet jeg hvor jeg vil i livet og driter mer i hva jeg burde og hva andre synes!

Mitt råd; oppsøk alt som kan hjelpe!!!

For det fins god hjelp der ute, du må bare finne det som passer for deg!!

Lykke til <3

Anonymous poster hash: f887f...142

[Gjest Halvor]

Tenk så heldig du er som i det hele tatt har fått livet, og alle mulighetene og valgene du har. Til å gjøre noe godt for andre, eller gjøre livet ditt enda bedre. Alle de gode tingene en har eller har å se frem til Livet er verdt å leve, både for det jeg har nevnt og for de du holder kjær. Tenk om du var død, uansett hvor vanskelig det er, da eksisterer ingen ting for deg lenger. Er ikke det det aller verste?

Endret 23. august 2014 av Halvor

[xeno]

Hva er det som skjer med deg?

Du må jo bli sosial, prate med venner dine og ha det bare artig.

Du må finne på ting som kan være litt spennende for deg, eller noe hobby etter arbeidsdagen er ferdig(hvis du jobber)

Kanskje spørre vennine dine om å bli med å reise bort t.o.m utforske byen/plassen du skal reise til....

Du må ikke ta ditt eget liv fordi at det har ikke gått bra.

[AnonymBruker]

Anbefaler deg på det sterkeste å ringe hit;

http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

Fortell det du skriver i innlegget ditt!!

Anonymous poster hash: f887f...142

[Gjest earthquake]

har du drømmer, ts?

[AnonymBruker]

Så bra å høre da

Hva er det du studerer

Hvis du ikke har noe å leve for får du du finne deg noe å dø for.

Jeg har mistet nesten hele min nære familie(ikke samtidig da)bodd på institusjon,hatt anorexia,vært innlagt pga selvmordsforsøk,utsatt for overgrep,ikke fullført skolen av div grunner og hatt mye med politi å gjøre. En vinter sov jeg ute og hos forskjellige nære og ikke fullt så nære folk jeg kjenner og den jula "feiret"jeg alene i en kjellerbod på grunerløkka. Har hatt enorme nedturer der alt har vært svart for meg.

For 5år siden forandet jeg meg, jeg tok tak i meg selv for jeg ville ikke være i den situasjonen jeg var i. Jeg gjorde alt jeg kunne for å ordne livet, fikk gjort ting andre tar som en selvfølge. Skaffet meg jobb,tok opp et par fag,ble medlem i røde kors og deltok på aktiviteter der og reiste mye til utlandet.

Idag har jeg en fast deltidsjobb,studerer,leier en ok leilighet og har kjæledyr. Har spart opp en grei sum penger og ser lyst på livet. Er jo ting som er vanskelig for meg fremdeles som det der med å treffe nye folk og dating(av div grunner)noen ganger føler jeg at andre og deres samtaleemner er så platte og overfladiske og alt bare handler om hva de eier og deres fine jobb og utdannelse.

Npr det kommer til kjærligheten er jeg nok skadet på dårlige erfaringer og lavt selvbilde ang møte nye menn, så der har jeg nok en utrolig lang vei å gå.

Uansett, finn noe du er villig til å dø for,dvs at du skal "kjempe"for dette til den dagen du dør, for min del var det å delta på frivillig arbeid det som fikk det til å fungere for meg. Jeg kommer alltid til å delta på ting for å hjelpe de svake i samfunnet til den dagen jeg er borte,

Anonymous poster hash: 5514b...363

[AnonymBruker]

Jeg har i perioder vært mye deprimert. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles. Det er ikke som et mørkt, tykt teppe som ligger over meg hver dag. Det er mer som en følelse inni meg, inni beinene mine, som kjennes godt innimellom. Jeg føler ofte at jeg ikke har "lov" til å være deprimert og lei meg siden jeg ikke har opplevd så mye jævlige ting som mange andre har. Men det er jo ikke en følelse man velger - det er bare noe som er der. Hele tiden.

Det verste er at jeg har familie som jeg elsker og som elsker meg. Jeg kommer meg inn på hvilket som helst studie da jeg har gode karakterer fra videregående. Jeg har en plass å bo, jeg har venner. Jeg har ikke dårlig økonomi. Men jeg har angst - angst som holder meg tilbake på mange områder av livet. Som stopper meg fra å leve livet til det fulleste jeg ønsker. Samt depresjon som gjør meg trist, tankefull, og som gjør at jeg mistrives like ofte som jeg trives.

Jeg har aldri gått til det steget å vurdere å ta mitt eget liv. Jeg har alt for mange rundt meg som ville fått det forferdelig vondt. Også har jeg en hund som jeg elsker av hele mitt hjerte. Hunden har jeg lovt å ta vare på resten av hundens liv, så det tenker jeg å gjøre også. Hunden gir meg mye glede. Den hunden redda meg ut av en veldig tung depresjon for noen år siden. Hunden er fortsatt ved min side, og vi har gått gjennom tunge stunder sammen. Det er godt å føle seg nyttig på den måten - at man er nødt å stå opp hver dag fordi man har en annen en seg selv å ta vare på.

Jeg VET hvor tungt det kan være. Hvor jævlige den følelsene, inni kroppen, inni hodet, i hjertet, føles. Den sorgen som ikke stammer fra et konkret sted, men som er der konstant. Men jeg VET også at det hjelper å prøve å unngå den. Å ikke mate sorgen. Ikke sitte inne alene og kjede seg. Ikke sove bort livet. Alle som hevder at livet er "en gave" trenger du ikke høre på. Livet er langt fra en fin gave. Det er vanskelig og tungt. Men jeg kan love deg her og nå, at dersom du fortsetter å leve, vil du innimellom oppleve små øyeblikk av livet som gjør livet verdt å leve. Ting du kan huske, notere bak øret, tenke på i tunge stunder. Det trenger ikke være noe stort. Det kan være en reise med noen. Det kan være en samtale med en mann på bussen. Det kan være en fin fjelltur. Det kan være hva som helst!! Men for å oppleve disse øyeblikkene må man tvinge seg ut, gjøre noe, møte mennesker, være til...

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært lykkelig et helt år, eller en hel måned, eller en hel uke. Men jeg kan huske å hatt veldig, veldig lykkelige øyeblikk og stunder hvor jeg har følt meg levende og tilfreds! Og det er disse øyeblikkene som er viktige. Den generelle tristhetsfølelsen må jeg leve med... Den sitter fast i beinene. I ryggmargen. Men jeg tenker å leve med det, TROSSE det for alt det er verdt, å oppleve mest mulig. Slik at jeg etter hvert, og forhåpentligvis, får flere gode øyeblikk som kan overlappe og hjelpe meg gjennom de tunge stunder.....

Jeg håper at du klarer å se at dette livet kan bli bedre enn hva det er nå. Og at du er verdig et godt liv. At det er mange mennesker i verden som forstår deg, men som også vet at du vil føle lykke og tilfredshet. Og at det gjør livet verdt å leve.

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg er glad i deg. Lov meg at du prøver å være glad i deg også

Anonymous poster hash: 5f60f...85e

[AnonymBruker]

Det virker som om du tenker at alle syns at like er like tungt som det du beskriver. Nei, det er ikke sånn. Ja, livet har sine opp og nedturer, men det er ikke normalt å se mørkt på ting hele tiden, uten å oppleve motivasjon og glede.

Jeg tror du er deprimert (ikke alltid man er klar over det), og det er noe som absolutt lar seg behandle.

Snakk med legen din om det! Lykke til!

Anonymous poster hash: 268bb...8b7

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen og jeg er deprimert, så for meg ser det ut som du er deprimert.

Jeg tror du skal begynne i det små. Tenker at når man har vanskeligheter for å gjøre ting, så er det greit å begynne med små ting.

Selv om man ikke har lyst til å gjøre ting, så gjør man de allikevel. Kanskje sette opp en liten plan for dagen slik at den ikke er helt åpen.

Finne ut hva du drømmer om og se om du kan gjennomføre de. Det hjelper å ha noe å se frem til og jobbe mot.

Det trenger ikke å være store ting heller, men at man har litt som er et lyspunkt det hjelper.

Hva med å begynne å trene? Det hjelper mot depresjon, selv om du sier at du ikke er det, så er det uansett godt å få brukt kroppen og komme seg ut.

Hvis man bare er helt apatisk hjemme, så virker jo alt svart.

Jeg har selv en periode nå hvor alt virker meningsløst, men det hjelper i hvert fall ikke å gjøre ingenting og gi opp. Prøver å finne ut hva jeg ønsker og hvordan jeg kan oppnå det

Livet er opp og nedturer, men det trenger ikke være helt svart hvis man ikke ønsker det selv.

Anonymous poster hash: e0ce8...0a9

[Rainbow]

Kjære TS

Beklager, men jeg må stenge tråden din. Vi vet ikke hva slags svar du får her inne, og mange av dem kan være skadelige for deg. Jeg ser at du har fått mange gode svar her inne, og jeg håper de kan hjelpe deg litt. Ellers anbefaler jeg å ta kontakt med Mental Helse. De kan du ringe hele døgnet, og du kan også skrive til dem via sidetmedord.no.

Ønsker deg lykke til, og håper du får den hjelpen du fortjener.

Rainbow81, mod