Sosialt akseptert å ikke ville ha kjæreste, noengang..?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke syk, og ikke aseksuell.

Men jeg syns det er en byrde å måtte forholde meg til flere mennesker. Jeg vil ikke ha kjæreste, fordi det er slitsomt å måtte forholde seg til og ta hensyn til en jente. Jeg hadde ikke hatt mentalt overskudd til å ha en person nær meg, som krevde ting av meg. Hadde ikke hatt overskudd til å besøke svigerforeldre, hadde ikke hatt overskudd til å ta meg av egne barn.

Jeg trives rett og slett alene, og det er utrolig greit økonomisk sett. Jeg savner ikke noe sosial omgang (og jeg er ikke asosial), så lenge jeg har familien min og venner som jeg av og til treffer. For meg er ikke kjærlighet noe jeg trakter etter. Det er deilig å komme hjem, og slenge seg på sofaen, mutters alene.

Alle kjærester er så mye ute og reiser (ifølge facebook), noe jeg skyr som pesten. Jeg ser rett og slett ikke fordelene med å ha en partner. Det blir bare dyrere og mer slitsomt enn å være singel. Det samme med barn, de bare krever og krever. Nå skal jo alle barn over 7 år ha egen mobil, nettbrett osv... Dessuten blir vi bare flere og flere her på jorda, så da er det jo greit å la være denne utrolige egoistiske tankegangen om at jeg vil "reprodusere" meg selv..

Dette er vel neppe tanker man tør å si åpent til andre, men kanskje det er flere som tenker slik inni seg?

Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

[Gjest Whitestripes]

Du lever ditt liv slik du vil, ingen kan eller bør si noe på det. Er du fornøyd, så er det det viktigste.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke syk, og ikke aseksuell. Men jeg syns det er en byrde å måtte forholde meg til flere mennesker. Jeg vil ikke ha kjæreste, fordi det er slitsomt å måtte forholde seg til og ta hensyn til en jente. Jeg hadde ikke hatt mentalt overskudd til å ha en person nær meg, som krevde ting av meg. Hadde ikke hatt overskudd til å besøke svigerforeldre, hadde ikke hatt overskudd til å ta meg av egne barn. Jeg trives rett og slett alene, og det er utrolig greit økonomisk sett. Jeg savner ikke noe sosial omgang (og jeg er ikke asosial), så lenge jeg har familien min og venner som jeg av og til treffer. For meg er ikke kjærlighet noe jeg trakter etter. Det er deilig å komme hjem, og slenge seg på sofaen, mutters alene. Alle kjærester er så mye ute og reiser (ifølge facebook), noe jeg skyr som pesten. Jeg ser rett og slett ikke fordelene med å ha en partner. Det blir bare dyrere og mer slitsomt enn å være singel. Det samme med barn, de bare krever og krever. Nå skal jo alle barn over 7 år ha egen mobil, nettbrett osv... Dessuten blir vi bare flere og flere her på jorda, så da er det jo greit å la være denne utrolige egoistiske tankegangen om at jeg vil "reprodusere" meg selv.. Dette er vel neppe tanker man tør å si åpent til andre, men kanskje det er flere som tenker slik inni seg? Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

Kommer litt an på hvor gammel du er.

Hadde litt den innstillinga da jeg var i 20-åra. Men etter at jeg blei 30, fikk jeg en annen innstilling.

Trist å bli gammel alene tror jeg.....

Anonymous poster hash: e41e8...335

[AnonymBruker]

Det er ingenting galt med det.

Ettersom du ikke er aseksuell regner jeg med at du dater/har sex med jenter og da er det selvsagt viktig at du er oppriktig ang. hvor du står.

Utover det er det ditt liv. Jeg vil selv en gang ha mann og barn, men ikke enda - opp til det er jeg komfortabel med singellivet, fleksibiliteten til å reise osv. De fleste (attraktive) menn i tyveårene er uansett ikke klare til å slå seg til ro. Og jeg ser ikke noe poeng i å gå inn i et forhold med en som antakelig ikke er min fremtidige ektemann, der det hele er midlertidig.

Foreldrene mine ser ut til å synes det er rart at jeg ikke har tatt med diverse gutter hjem, som om det er noe positivt ved seriemonogami... Jeg ser de med partner etter partner og brudd etter brudd og de blir med tiden bitre.

Anonymous poster hash: f3e91...d25

[AnonymBruker]

Det er ingenting galt med det.

Ettersom du ikke er aseksuell regner jeg med at du dater/har sex med jenter og da er det selvsagt viktig at du er oppriktig ang. hvor du står.

Utover det er det ditt liv. Jeg vil selv en gang ha mann og barn, men ikke enda - opp til det er jeg komfortabel med singellivet, fleksibiliteten til å reise osv. De fleste (attraktive) menn i tyveårene er uansett ikke klare til å slå seg til ro. Og jeg ser ikke noe poeng i å gå inn i et forhold med en som antakelig ikke er min fremtidige ektemann, der det hele er midlertidig.

Foreldrene mine ser ut til å synes det er rart at jeg ikke har tatt med diverse gutter hjem, som om det er noe positivt ved seriemonogami... Jeg ser de med partner etter partner og brudd etter brudd og de blir med tiden bitre.

Anonymous poster hash: f3e91...d25

Sex blir det ikke mye av, men den fungerer, for å si det slik. Sex er heller ikke viktig for meg, og kunne klart meg uten resten av livet, om så skulle skje.

Kommer litt an på hvor gammel du er.

Hadde litt den innstillinga da jeg var i 20-åra. Men etter at jeg blei 30, fikk jeg en annen innstilling.

Trist å bli gammel alene tror jeg.....

Anonymous poster hash: e41e8...335

Er nok i fare for å snart være i 30-åra selv. Trist å bli gammel alene sier du.. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir gammel, så det problemet får jeg neppe.

Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

[Haribo24]

Er akkurat lik deg. Er i midten av 20-årene. Nyter det nå, men tenker det endres som årene går. Blir nok kjedelig i lengden, selv om jeg er på fjerde året nå

[AnonymBruker]

Er nok i fare for å snart være i 30-åra selv. Trist å bli gammel alene sier du.. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir gammel, så det problemet får jeg neppe. Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

Nei. Da er det ikke noe å tenke på

Jeg var en periode mye på en sjukeheim og besøkte bestemora mi. Og da tenkte jeg en del på hvor trist det må være å bo ett slikt sted, om man aldri hadde noen som kom på besøk

Anonymous poster hash: e41e8...335

[Erazor]

Det blir vanligere og vanligere å leve livet alene.

Jeg synes det viktigste bør være hva en selv ønsker. Man finner alltid noen som vil være negative til dem som velger en annen livsstil enn dem selv. Det er ikke noen vits i å ofre tid og krefter på å bry seg om det.

Jeg synes absolutt du bør gjøre det som føles riktig for deg. Samtidig er mitt råd til deg at du er åpen for at situasjonen kan forandre seg. Kjærlighet kommer i mange former. Ikke alle ønsker barn. Ikke alle ønsker å ha et forhold hvor man er sammen 24/7. Ikke alle ønsker å reise mye, ikke alle har behov for å pleie familien hele tiden. En dag kan den perfekte partneren for deg dukke opp, som kan tilføre livet ditt noe uten at du vil føle det som en byrde. Da håper jeg at du ikke er så fast bestemt på å være alene at du ikke kan se hva du har foran deg.

Endret 23. august 2014 av Erazor

[GammelKaktus]

Så lenge du er fornøyd så ser jeg ikke problemet

[Reven Rasker]

Skulle tro det var jeg som hadde startet tråden. Kjenner meg igjen i alt. Og hvorfor i allverden skal man bekymre seg for å bli gammel alene, når man trives best alene som ung? Folk blir ikke akkurat mer sosiale med alderen. De som er ensomme som gamle er de som aldri har vært alene før de blir gamle (enker og enkemenn).

[AnonymBruker]

Det blir vanligere og vanligere å leve livet alene.

Jeg synes det viktigste bør være hva en selv ønsker. Man finner alltid noen som vil være negative til dem som velger en annen livsstil enn dem selv. Det er ikke noen vits i å ofre tid og krefter på å bry seg om det.

Jeg synes absolutt du bør gjøre det som føles riktig for deg. Samtidig er mitt råd til deg at du er åpen for at situasjonen kan forandre seg. Kjærlighet kommer i mange former. Ikke alle ønsker barn. Ikke alle ønsker å ha et forhold hvor man er sammen 24/7. Ikke alle ønsker å reise mye, ikke alle har behov for å pleie familien hele tiden. En dag kan den perfekte partneren for deg dukke opp, som kan tilføre livet ditt noe uten at du vil føle det som en byrde. Da håper jeg at du ikke er så fast bestemt på å være alene at du ikke kan se hva du har foran deg.

Godt poeng, men som en mann, middelmådig utseendemessig, så tror jeg ikke jeg vil bli sjekka opp. Og jeg vil aldri noengang ta kontakt med noen jente, forelskelse eller ei..

Ts

Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

[AnonymBruker]

Godt poeng, men som en mann, middelmådig utseendemessig, så tror jeg ikke jeg vil bli sjekka opp. Og jeg vil aldri noengang ta kontakt med noen jente, forelskelse eller ei..

Ts

Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

Hvorfor ikke?

Det virker jo mer som at du vil, men ikke tar sjansen.

Anonymous poster hash: 08680...6b2

[AnonymBruker]

Jeg har vært litt med mann som deg. Og det er helt greit. Men merker at han trenger litt nærhet uansett hvor mye han påstår han ikke trenger. Greia er at jeg selv får panikk av faste og forpliktende forhold. Jeg funker ikke så bra i forhold. Og jeg tror han har forstått dette selv. Jeg håper i hvert fall det. At han vet han kan slappe av sammen med meg, for jeg også er litt "ødelagt" på dette området. Men jeg er veldig glad i fysisk kontakt med jevne mellomrom så lenge jeg vet jeg kan få litt tid alene etter et besøk. Utad er jeg supersosial og populær, men jeg trives best i eget selskap og MÅ ha alenetid. Så for meg er det perfekte "forhold" en jeg møter dann og vann og har et avslappet "forhold" til. Men faktisk en jeg kunne reist bort et par dager med også. Uten at det betyr giftemål og 2.4 barn.

Har hatt et slags "forhold" til en slik mann tidligere også. Han var da midten av 20-årene (jeg noe eldre) og vi møttes jevnlig i flere år. Han sa han aldri vile ende opp med noe normalt familieliv og ville forbli singel. Vel - han er den familiefaren nå og han storkoser seg med hus, to unger og stasjonsvogn. Så aldri si aldri.

Anonymous poster hash: 872c4...907

[Erazor]

Godt poeng, men som en mann, middelmådig utseendemessig, så tror jeg ikke jeg vil bli sjekka opp. Og jeg vil aldri noengang ta kontakt med noen jente, forelskelse eller ei..

Ts

Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

Jeg har selv sett det skje flere ganger, og jeg har også sett menn som ikke en gang forstår at de blir sjekket opp fordi de ikke en gang har tenkt at det fantes en mulighet for at det skulle skje. Dessuten kan man forandre seg. Jeg har sett kompiser som aldri har hatt dame plutselig finne den rette, og et halvt år senere var de gift og hadde barn på vei.

Om drømmedama dukker opp, så er det forresten utrolig kjipt å la henne gli ut av fingrene fordi man ikke klarte å si noe.

[AnonymBruker]

Dette er vel neppe tanker man tør å si åpent til andre, men kanskje det er flere som tenker slik inni seg?

Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

jupp. hadde det ikke vært for at det forventes av en at man kal ha både kjæreste, barn skaffe barnebarn til foreldre etc, så tror jeg ikke jeg hadde ofret det en tanke en gang. Men man blir jo sett på som rar/mislykket dersom man går bort fra normen.

Anonymous poster hash: 416c3...35f

[AnonymBruker]

Så lenge du er fornøyd så ser jeg ikke problemet

Han er jo over hodet ikke fornøyd, hvis du leser mellom linjene, Bare redd for å bli skuffet og gå på en smell. Forsvarsmekanisme.

Anonymous poster hash: 3ca55...932

[kari2]

Hvorfor blir du ikke gammel? For meg er det da det samme hva du velger. Whatever makes you happy, man!

[AnonymBruker]

Alle kjærester er så mye ute og reiser (ifølge facebook), noe jeg skyr som pesten. Jeg ser rett og slett ikke fordelene med å ha en partner. Det blir bare dyrere og mer slitsomt enn å være singel. Det samme med barn, de bare krever og krever. Nå skal jo alle barn over 7 år ha egen mobil, nettbrett osv... Dessuten blir vi bare flere og flere her på jorda, så da er det jo greit å la være denne utrolige egoistiske tankegangen om at jeg vil "reprodusere" meg selv..

Dette er vel neppe tanker man tør å si åpent til andre, men kanskje det er flere som tenker slik inni seg?

Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

Hvis du med "kjærester" mener damer, så stemmer ikke det helt. Vi er faktisk ikke på reisefot hele tiden, og noen av oss har eneansvar for dyr, noe som gjør langvarig reisevirksomhet vanskelig.

Om du treffer på "rett" dame, blir det dyrt å være i forhold, ja, men damer flest er vel såpass oppegående at de ikke forventer at mannen skal betale for alt, siden de selv tross alt har egen inntekt? Om du mot formodning treffer på slike damer så har jeg ett råd: Løp for livet, mann!

Anonymous poster hash: 24092...aaa

[draug 75]

Er nok i fare for å snart være i 30-åra selv. Trist å bli gammel alene sier du.. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir gammel, så det problemet får jeg neppe.

Anonymous poster hash: 1f47b...e7c

Oi. Det er vondt å lese det du skriver.

Når du skriver slik, da begynner jeg å spekulere om ikke du egentlig har større demoner å sloss med enn spørsmålet om hvorvidt det er sosialt akseptabelt å være alene.

For det er det. De fleste andre enn mora di har annet å tenke på enn å fordømme deg for at du er aleine. De gir faktisk beng.

Se deg sjøl i speilet og svar ærlig på om det ikke er noe annet du burde ta fatt på i livet ditt. Deg sjøl, kanskje. Er du sikker på at du er glad i deg sjøl? Eller gir du deg sjøl mental juling over ting du ikke får til?

Så påstår du at som mann, middelmådig utseendemessig.... Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? De fleste kvinner er høyst middelmådige utseendemessig. (Lite ridderlig av meg å si det, men dog) Og en hemmelighet til? Sjøl om vi menn er primært opptatt av utseende, betyr ikke det nødvendigvis at kvinner er det. Jeg har hatt knalldamer kommende til meg bare pga kroppsspråket mitt. (Det er nå det de sier - mitt flotte hår er det i alle fall ikke, det finnes nemlig ikke) Kvinner går etter utseende, overfladiske drittjenter unntatt, (men de kan du jo like godt være glad du slipper å ha med å gjøre) bare under ellers like forhold. Utseende? Gjør det beste ut av det du har. Ditt ytre skal _uansett_ være i orden.

Jeg tror du har en jobb å gjøre. Du skylder deg sjøl det.