Hjelp! Jeg trenger råd!

[AnonymBruker]

Puh.. Da har jeg registrert meg her, ene og alene fordi jeg nå er rådvill! Jeg har 3 barn fra før av og har nå fått 2 nye med mannen min. Vi giftet oss for 3 år siden. Hatt en kjempeslitsom periode de siste 3 åra med arbeidsledighet for mannen min etter en konkurs, rett etter vi ble sammen. Han gikk rett i grøfta rent psykisk.. Dette vedvarte lenge i tillegg til at det gikk utover helsen også, så han var mye dårlig og tappet for krefter.

I forkant av dette følte jeg at jeg virkelig hadde funnet drømmemannen! Og at vi matchet på ALT!

Selvfølgelig ser jeg nå tydelig at det var allerede da ting jeg nok kjente på, men som jeg valgte å lukke øynene for, da det ikke passet inn i "nyforelsketmodusen".

Midt oppi småbarnsperiode med både store, små og baby ble dette en tøff tid. Jeg var alltid den sterke i mitt forhold med min ex, og hadde nå endelig sett frem til en partner å Lene meg på. Men igjen opplevde jeg at jeg måtte vits tenna samme. Og igjen være den fysisk sterke som ordnet og fikset alt, i tillegg til den psykisk sterke som også måtte prøve å dekke over min manns humør ovenfor barna og i tillegg prøve å dra han opp.. Etter en periode på 2 år ca, var jeg veldig sliten.. Mannen min fikk seg etterhvert en jobb som han trives godt i og hvor han virkelig blir sett og satt pris på for det han kan! Og dette har virkelig bygget ham opp. Han er nå, 4 år etter, en sterkere mann som også takler hverdagen mye bedre enn før. Mye kan sies, og jeg vet at et liv for han, hvor han gikk fra å ha en god jobb, god økonomi og kun seg selv å tenke på, til å bli en 5 barnspappa, uten jobb en stund, og dertil dårlig økonomi, var en overgang større en hva mange kunne takle.

Men fornuften sier en ting, og følelsene mind noe annet..

Jeg er sliten, føler meg alene og klarer ikke å se de gode sidene han lengre...

Han har gjennom sine år vist sider ved seg selv som har vært mindre fine, da spesielt ovenfor mine 3 første barn.. Han skjønner det aldri i situasjonen, og nå når jeg har begynt å fortelle hva jeg føler, kan han til nød se det og skal liksom fikse opp i ting med å be om unnskyldning. Det er vel og bra!! Men det som sårer meg mest og gjør at ting føles håpløst er at han ikke ser situasjonen der og da! At han mangler den evnen til å lese barna minnes reaksjoner! I går kveld, så sitter min tenåringsdatter og seg på en teit reklame og skriker litt sånn tullete"uææææ!! Så ekkelt!!" Mens hun fniser:) vi har hatt en koselig kveld, og hun sitter i armkroken min. Min mann har "hentet seg inn" etter en slitsom dag og har bare akkurat kommet opp på en "gjestevisitt" i sofaen.. Og sier litt brydd/hånlig..: "ikke skap deg a!"

Datteren min krymper sammen og jeg ser tårene sprenger på..

Dette er i min mans verden en bagatell av en kommentar, og i min verden knuses hjertet mitt sakte men sikkert..

Jeg har tatt opp situasjonen for han i dag og han skal nå liksom fikse dette ved å snakke med datteren min om dette og beklage det..

Jeg er frustrert og lei meg, og skulle så gjerne ønske at ikke dette forholdet som også rommer felles barn, skal gå til grunne.. Men en sånn "filleting" setter meg altså helt ut av spill!!

Hva er deres tanker? Noen som kjenner seg igjen? Er sååå mye mer jeg kunne skrevet.. Men akkurat nå er det dette jeg ønsker flere syn og meninger rundt.. Er jeg helt urasjonell??

Takk for alle tanker og svar.. Jeg er på leit..

Anonymous poster hash: 7480e...f75

[Gjest Tingelinling]

Jeg tenker at det blir tøft å være alenemor med fem barn som har to forskjellige fedre. Jeg hadde garantert jobbet ræven av meg for å få forholdet til å funke.

[AnonymBruker]

Saken er at det er jeg ikke redd for.. Blir jo ikke alenemor.. Alle har jo en pappa som også stiller opp. Jeg er sterk og klarer det meste alene, alt fra utejobbing til innejobbing.. Når jeg har det bra! Når jeg nå kjenner meg tung og nede pga jeg ikke har det bra, da blir også alt som følger med slitsomt. Var nylig på en ferietur alene med alle fem og koste meg glugg ihjel:) ingen som stresset opp situasjoner eller ble irritert og dro stemningen ned! Så der skremmer meg ikke i så måte å bli alene. Det som er viktigst for meg er å få det til, sånn at mine to minste skal slippe å vokse opp i delt hjem, da jeg ser hvor lite koselig det egentlig er.. Rotløse og forskjellige regler og flere nye forhold å forholde seg til. Og pluss at jeg elsker å ligge i armkroken hans de gangene vi har det godt! (Alt for sjeldent.. Annenhver mnd eller noe.. Snakker ikke om sex, men følelsen inni meg)

Men dette sier meg at det nok er noe der som kan hentes frem.. Og kanskje han og blir en bedre mann om vi får det bedre sammen! Eller det er jo garantert.. Bare at det tar så stor plass i meg når jeg ser barna mine krymper sammen av kommentarer som blir slengt ut...

Anonymous poster hash: 7480e...f75