Hvorfor går mange fra hverandre når man får baby?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri helt skjønt hvorfor og hvordan det er mulig at så mange går fra hverandre så fort man blir en familie, helt til jeg nå sitter i situasjonen selv her med en sønn på er halvt år!

Mannen flytta fort over på gjesterommer for å få bedre søvn, pga mye grining og våken netter med babyen. Og forholdet vårt i mellom har etter fødselen slukket helt ut.

Det virker som vi på hver vår kant har gitt litt opp, og ingen av oss orker å gi noe særlig av oss selv lengre..

Sexen er ikke som før og så og si fraværende.. Intimitet og nærhet er vel det aller siste som frister i løper av en dag!

Er dette normalt?

Er det en fase?

Noen som gikk fra mannen så tidlig i familie fasen/senere? Hvorfor? Angrer du/dere?

Anonymous poster hash: dcbc1...c5c

[Lettkverulerende]

Most all about the money... I Norge har vi et system som favoriserer den heldige som blir sittende som den med daglig omsorg.., Som regel kvinnen.

Endret 23. august 2014 av Lettkverulerende

[AnonymBruker]

Jeg tror det er vanlig, men jeg tror også at det er en fase dersom dere prater om det.

De fleste forhold som ryker gjør det i de to første årene etter barnet er født. Sier statistikken.

Det er nok vanlig som du sier dette med null sexlyst, mannen syns kanskje kona har blitt feit og stygg og kona syns mannen er lite hjelpsom og "i veien" og så blir det bare til at det baller seg på.

Så lenge de ikke snakker sammen. Kommunikasjon. Om hva begge har av forventninger til hverandre og at man spiller på lag.

Tror muligens at dersom man bare kommer seg igjennom de første harde taka så går det lettere. Noen menn syns det er vanskelig å bli kjent med barnet sitt, og noen mammaer er helt tullete på å la far få slippe til og syns han gjør alt feil.

Anonymous poster hash: 994e0...f70

[~white lady~]

Jeg tror det er vanlig, men jeg tror også at det er en fase dersom dere prater om det.

De fleste forhold som ryker gjør det i de to første årene etter barnet er født. Sier statistikken.

Det er nok vanlig som du sier dette med null sexlyst, mannen syns kanskje kona har blitt feit og stygg og kona syns mannen er lite hjelpsom og "i veien" og så blir det bare til at det baller seg på.

Så lenge de ikke snakker sammen. Kommunikasjon. Om hva begge har av forventninger til hverandre og at man spiller på lag.

Tror muligens at dersom man bare kommer seg igjennom de første harde taka så går det lettere. Noen menn syns det er vanskelig å bli kjent med barnet sitt, og noen mammaer er helt tullete på å la far få slippe til og syns han gjør alt feil.

Anonymous poster hash: 994e0...f70

Dette ^^ var et veldig godt svar.

Å få barn blir sett på som en livskrise, så omveltende er det faktisk.

Om foreldrene da ikke har et stabilt forhold i bunnen er det ikke rart det ryker. I tillegg får aleneforeldre økonomiske goder som gjør at terskelen for å gå fra hverandre blir lavere. Dessverre.

Jeg sier ikke at folk ikke prøver å redde forholdet, men noen perioder handler bare om å "overleve", om å komme igjennom til neste fase.

Det er da man må tenke med hodet og ikke med hjertet. Tenk framover. Om kort tid blir babyen et lite, selvstendig barn, dere har fått rutinene på plass og ting vil sakte men sikkert gå tilbake til normalen.

Og dere MÅ dele på byrdene. Pappaen må ta sin del. Og mammaen må la mannen finne sin egen farsrolle, uten at hun blander seg opp i alt.

Sist men ikke minst, det som må ligge i bunnen, er god kommunikasjon. Dere kommer ingen vei hvis dere snakker forbi hverandre.

Det er forresten helt normalt at følelsene for partneren forsvinner i perioder, eller at de utelukkende er negative, men det snur som regel når man kommer mer ovenpå igjen.

[Kara W]

Som andre sier er dette veldig vanlig. Mange helsestasjoner tilbyr samlivskurs til førstegangsforeldre. Dersom dere har dette synes jeg dere burde dra.

For mange løsner det også litt når pappaen tar over permisjonen. Kvinnen får gjerne mer overskudd, mens mannen finner sin plass i familien. Så lenge det er kvinnen som er hjemme så føler hun at hun har eneansvaret for både hus og hjem, mens mannen ofte føler at han ikke slipper til/er i veien, pluss at han faktisk ikke har noen forståelse for hva det faktisk er du går igjennom. Han er jo sliten av jobben sin han også, og "fortjener" å slappe av når han kommer hjem, synes han.

[AnonymBruker]

Det er en stor overgang å få barn, man føler seg gjerne overveldet, sliten og sårbar. Da er det fort gjort å ta ut frustrasjonen på partneren, som også er like sliten, og da har man en ond sirkel som er vanskelig å bryte. Du og partneren er et team, ikke fiender i hver deres skyttergrav.

Det er viktig å dele på oppgavene, og prøve å anerkjenne at den andre også er like sliten og usikker og dermed prøve å ha litt takhøyde og ekstra tålmodighet. Innse at dere kanskje gjør ting på hver deres måte, uten at det er noe galt med det. Ikke skyt først og spør etterpå, prøv å tell til ti og tolk ting i beste mening. Gi hverandre litt pusterom der det er mulig, og prøv å få til litt kjærestetid (enten borte eller hjemme).

Barnet deres fortjener at dere anstrenger dere for å få forholdet til å fungere.

Anonymous poster hash: d6345...7ec

[makkapakka]

enig med mye over her. Likevel vil jeg trekke frem presset eller "myten" som kommer om hvordan en familie skal fungere i dag sett utifra det store bildet.

Dere skal liksom fungere på samme soverom med en baby som er våken halve natten. (istedenfor å bruke fornuft, splitte soverom den tiden som er krevende med nattevåkne barn)

Helsestasjonen er flinke med å mase om at far må ta del i arbeidet med babyen, noe som ikke alltid faren skjønner at han må eller har lyst til og da er liksom familien mislykka.

Damen skal passe på karrieren sin og ikke være for lenge hjemme med barnet.

Hus og hjem skal være fint og flott og presentabelt med all økonomi som krever.

ikke rart at familier går til h.........

[Kara W]

enig med mye over her. Likevel vil jeg trekke frem presset eller "myten" som kommer om hvordan en familie skal fungere i dag sett utifra det store bildet.

Dere skal liksom fungere på samme soverom med en baby som er våken halve natten. (istedenfor å bruke fornuft, splitte soverom den tiden som er krevende med nattevåkne barn)

Helsestasjonen er flinke med å mase om at far må ta del i arbeidet med babyen, noe som ikke alltid faren skjønner at han må eller har lyst til og da er liksom familien mislykka.

Damen skal passe på karrieren sin og ikke være for lenge hjemme med barnet.

Hus og hjem skal være fint og flott og presentabelt med all økonomi som krever.

ikke rart at familier går til h.........

Akkurat dette er jeg veldig enig i! Det viktigste er at dere finner ut hva som passer for nettopp dere. I noen familier vil det si at man deler likt, mens andre er mer fornøyd med tradisjonell rollefordeling. Det viktigste er at dere prater sammen og at begge har forståelse og respekt for den andres følelser. (Og jeg er helt enig at dette er dritvanskelig, så det er bare å gjøre så godt man klarer, og dra inn ekstern hjelp når man trenger det)

Endret 23. august 2014 av Kara W

[AnonymBruker]

Vel.... Jeg vet om noen som var totalt uenige om navnet på barnet åpenbart. De gikk ut med ett navn til oss andre, og så skulle de plutselig ha ett helt annet. Når de ikke klarer å bli enige om slike ting før de sier det videre til andre så forstår man jo at de har sine ting å diskutere.

Anonymous poster hash: 7ac0f...a9a

[Gjest Gjest]

Vel.... Jeg vet om noen som var totalt uenige om navnet på barnet åpenbart. De gikk ut med ett navn til oss andre, og så skulle de plutselig ha ett helt annet. Når de ikke klarer å bli enige om slike ting før de sier det videre til andre så forstår man jo at de har sine ting å diskutere.

Anonymous poster hash: 7ac0f...a9a

Men hvis de bråker om to navn, så er det bare å finne et navn nr 3.

[thinkywinky]

Jeg har mine teorier. For vår del ble forholdet bare sterkere og bedre ett vi fikk barn, men jeg vet jo at det absolutt ikke er sånn for alle.

Stabilt og godt forhold. Mange har ikke kommet ut av forelskelsesrusen før de annonserer at de skal ha barn. De kjenner ikke parneren godt nok. Da kan tiden med småbarn bli tung. Vi var sammen i 6 år før vi bestemte oss for å få barn. Nå ble vi sammen unge, men uansett!

Mor lar ikke far delta. Jeg tror det er viktig å la far være far fra starten av. Involver, og la han gjøre ting på SIN måte. Far var deltakende fra dag 1 og hadde også 5,5 måned pappaperm. Forholdet mellom far og datter er i dag helt herlig. Han gjør ting annerledes enn meg, og irriterer av og til. Men hvorfor er det JEG som skal bestemme hvordan dette skal gjøres?

Aksepter at det er unntakstilstand. Livet med småbarn er ingen dans på roser, og alt for romantisert til tider. Gå inn i unntakstilstand og jobb for at dette skal vi klare. Det første halve året er fortrengt. Vi kom oss over det, og forholdet er sterkere enn noen sinne.

Del på husarbeid, barnestell og aksepter at den andre parten er sliten. Det ER slitsomt å være på jobb og det ER slitsomt å være hjemme. Dette kan ikke settes opp mot hverandre. Aksepter dette, og støtt hverandre.

Drit i hvordan andre mener dere skal gjøre ting. Finn DERES måte, den som passer for deres familie. Vi er så utradisjonelle man får det, men det funker for oss!

[AnonymBruker]

Men hvis de bråker om to navn, så er det bare å finne et navn nr 3.

For å gjøre det hele mer komplisert så bestod begge navna av ulike dobbelnavn.

Anonymous poster hash: 7ac0f...a9a

[AnonymBruker]

Jeg tror det er vanlig, men jeg tror også at det er en fase dersom dere prater om det.

De fleste forhold som ryker gjør det i de to første årene etter barnet er født. Sier statistikken.

Det er nok vanlig som du sier dette med null sexlyst, mannen syns kanskje kona har blitt feit og stygg og kona syns mannen er lite hjelpsom og "i veien" og så blir det bare til at det baller seg på.

Så lenge de ikke snakker sammen. Kommunikasjon. Om hva begge har av forventninger til hverandre og at man spiller på lag.

Tror muligens at dersom man bare kommer seg igjennom de første harde taka så går det lettere. Noen menn syns det er vanskelig å bli kjent med barnet sitt, og noen mammaer er helt tullete på å la far få slippe til og syns han gjør alt feil.

Anonymous poster hash: 994e0...f70

Mannen syns kanskje konen har blitt feit og stygg? Litt av et forhold man har da, om det er alt som skal til for å ødelegge. Alle blir eldre uansett, hvorfor være sammen kun pga utseende?

Anonymous poster hash: 552e3...a40

[Gjest BettyBoop]

Jeg har aldri helt skjønt hvorfor og hvordan det er mulig at så mange går fra hverandre så fort man blir en familie, helt til jeg nå sitter i situasjonen selv her med en sønn på er halvt år!

Mannen flytta fort over på gjesterommer for å få bedre søvn, pga mye grining og våken netter med babyen. Og forholdet vårt i mellom har etter fødselen slukket helt ut.

Det virker som vi på hver vår kant har gitt litt opp, og ingen av oss orker å gi noe særlig av oss selv lengre..

Sexen er ikke som før og så og si fraværende.. Intimitet og nærhet er vel det aller siste som frister i løper av en dag!

Er dette normalt?

Er det en fase?

Noen som gikk fra mannen så tidlig i familie fasen/senere? Hvorfor? Angrer du/dere?

Jeg tror folk må forberede seg på at kjærlighetslivet blir vanskeligere med baby i hus. Det å få barn sammen er alt for romantisert. Mam tror liksom lykkerusen med den nyfødte babyen i armene for første gang bare skal fortsette og at alt da blir komplett og så går man på trynet når hverdagen kommer med skriking og nattevåk.

Anonymous poster hash: dcbc1...c5c

[*Mocca*]

Vi løste det med å dele mye 50/50, han måtte såklart få mer søvn i ukedagene når han skulle på jobb, men eller tok vi annenhver gang.

Sålenge begge var hjemme så var det annenhver flaskemating, annenhver bleie, legge annenhver gang osv....

Selv om det også såklart hendte at det ikke ble annenhver gang fordi en av oss gjorde husarbeid eller annet.

Men i en slitsom periode, hvor vi sov ekstremt lite og vi var utslitte begge to, så hjalp dette oss, da begge deltok og alt ble ikke lesset over på en av oss....

[Gjest Gjest]

For å gjøre det hele mer komplisert så bestod begge navna av ulike dobbelnavn.

Anonymous poster hash: 7ac0f...a9a

Hjelp, for noen teite mennesker.

[AnonymBruker]

Fordi kvinnfolk krapyla blir helt hysteriske, ser nok av tråder her inne.

Anonymous poster hash: 9510e...c08

[Gjest SoccerPlayer]

Synes synd på ungene jeg.

[AnonymBruker]

Jeg har mine teorier. For vår del ble forholdet bare sterkere og bedre ett vi fikk barn, men jeg vet jo at det absolutt ikke er sånn for alle.

Stabilt og godt forhold. Mange har ikke kommet ut av forelskelsesrusen før de annonserer at de skal ha barn. De kjenner ikke parneren godt nok. Da kan tiden med småbarn bli tung. Vi var sammen i 6 år før vi bestemte oss for å få barn. Nå ble vi sammen unge, men uansett!

Mor lar ikke far delta. Jeg tror det er viktig å la far være far fra starten av. Involver, og la han gjøre ting på SIN måte. Far var deltakende fra dag 1 og hadde også 5,5 måned pappaperm. Forholdet mellom far og datter er i dag helt herlig. Han gjør ting annerledes enn meg, og irriterer av og til. Men hvorfor er det JEG som skal bestemme hvordan dette skal gjøres?

Aksepter at det er unntakstilstand. Livet med småbarn er ingen dans på roser, og alt for romantisert til tider. Gå inn i unntakstilstand og jobb for at dette skal vi klare. Det første halve året er fortrengt. Vi kom oss over det, og forholdet er sterkere enn noen sinne.

Del på husarbeid, barnestell og aksepter at den andre parten er sliten. Det ER slitsomt å være på jobb og det ER slitsomt å være hjemme. Dette kan ikke settes opp mot hverandre. Aksepter dette, og støtt hverandre.

Drit i hvordan andre mener dere skal gjøre ting. Finn DERES måte, den som passer for deres familie. Vi er så utradisjonelle man får det, men det funker for oss!

Vi var sammen og hadde et veldig stabilt og godt forhold i 12 år før barnet kom til verden.

Vi var og veldig realistiske på dette med å få barn, likevel var det den verste knekken som noensinne har skjedd oss - og vi hadde ikke kolikkbarn eller andre ekstreme tilstander som er åpenbar forklaring.

Han fikk babysjokk, jeg fikk "forholdssjokk" selv om vi begge var veldig realistiske teoretisk sett.

Mye søvnmangel, hormoner og masse ansvar man ikke har anelse om hvordan føles før man står der veltet alt på hodet.

Sex hadde vi masse av, jeg gikk ikke opp en eneste kilo, vi delte på alt og likevel var forholdet ellers helt på bærtur. Det var som om noen bare skrudde på en knapp idet jeg ble gravid(for begge, ikke bare meg).

Familievernkontoret var et naturlig stoppested for oss, og vi gjenopptar nok kontakten der igjen en gang senere.

Anonymous poster hash: c3e75...ecb

[AnonymBruker]

Livet med baby er en slags unntakstilstand. Lite søvn, og det største fokuset er hele tiden på babyen. Noen får babyer som sover hele natten, "aldri" gråter og det meste går på skinner, men da kommer gjerne smellen når barnet passerer 1 år og blir krevende på andre måter.

Når man får barn, endrer forholdet seg, men det vil ofte stabilisere seg igjen hvis man "holder ut" og vet at alt er en fase.

Men forhold er hardt arbeid, og etterhvert bør man prøve å fokusere på hverandre og ikke bare barnet/barna.

Min første gråt mye og var mye våken på nettene. Jeg holdt på å bli gal! I tillegg jobbet min samboer endel kvelder og netter, så det ble mitt ansvar. Vi sov på forskjellig rom i 6 mnd. Forholdet oss imellom var elendig! Men etterhvert sov barnet vårt natten gjennom regelmessig, jeg ble et nytt menneske med nok søvn, og vi fikk forholdet på rett kjøl igjen. Sexlivet tok seg veldig opp etter 1 år (hormonene hos meg stabiliserte seg etter ammeslutt). Og jeg/vi fikk mer frihet etterhvert som barnet ble større. Nå er barnet 4 år, og det er en annen verden!

Vi har også et barn på 1 år, som har sovet enda dårligere enn første, men vi vet det går over, så vi har taklet alt så utrolig mye bedre denne gangen. Vi vet at det går opp og ned, og at vi får mer tid til hverandre etterhvert.

Jeg er så glad for at vi ikke gav opp, for forholdet er sterkere enn noensinne nå.

Anonymous poster hash: 53a5f...108