Å forlate min mann...

[Kalypso]

Hei

Jeg føler jeg trenger å lufte noen tanker her inne og håper noen orker lese og legge igjen sine tanker på veien.

Jeg har vært sammen med min mann i 14 år så, gift i 9. Vi har to flotte barn sammen og Familie AS fungerer kjempefint.

Jeg skal forsøke å fatte meg så kort jeg kan. Vi har, i løpet av disse årene ikke kranglet, vært enige om alt det praktiske, vært nokså flinke til å dra på turer sammen etter at barna ble født. På mange måter er han både svigermors drøm og en drømmepartner for mange så det jeg skriver nå og føler gir meg et sterkt stikk av dårlig samvittighet:

Vi har, allerede etter ett år sammen begynt å få mer labert sexliv. Jeg la merke til at han var svært lite fysisk og tok det opp allerede da ´´begynner vi allerede å bli venner?´´. Vel, jeg trodde ikke noe slikt kunne skape problem etter hvert.

Jeg skal ikke forklare så altfor utfyllende om hva som forårsaket ´´sprekken´´hos meg men mai i fjor sprakk det. Jeg ønsket meg ut av ekteskapet og vi var begge enig i å begynne i terapi så fort som mulig. I løpet av denne perioden har jeg vært brutalt ærlig. Sagt at jeg trenger å føle at jeg enten har et dypere emosjonelt forhold til min mann, eller at det fungerer i senga, for å føle at jeg også har en kjæreste. Han har svært vanskelig for å snakke om ting og sette ord på det han føler. Terapeuten ´´ga oss opp´´da han ikke ville ta imot tilbud om kurs for å gjøre noen forbedringer mtp. det å ordlegge seg eller å være mer frigjort med meg fysisk. Det går i det samme, alltid...og varer i max 10 min. Jeg har forsøkt mye for å både få ham til å åpne seg og i senga uten hell. Samtaler, hinting mens vi holdt på, forsøk på å fantasere sammen osv.. har ikke bært frukter.

Han konkluderte med at ´´sånn er han bare´´ og de spede samtalene vi hadde stilnet. Et halvt år senere bestemmer jeg meg for å ta opp sexlivet. Jeg ville virkelig prøve. Det endte i det samme atter en gang med altfor kort hyrdestund. Igjen. Jeg sa at han ikke måtte ta dette som tegn på at alt nå er ok og at det er lang prosess for meg.

Nå har det gått halvt år igjen siden da og han tror virkelig at alt er ok. Han spør ikke eller tar opp temaet ´´oss´´. Jeg kan sitte timevis alene om kvendene og sitte på denne laptopen uten at han reagerer. Jeg avviser ham ofte fysisk fordi jeg ikke kan..ikke vil. Jeg føler meg fryktelig slem og har uendelig dårlig samvittighet for at jeg føler det sånn. Han er virkelig verdens snilleste mann. Men jeg føler ikke at jeg har en kjæreste, føler ikke at vi har noe som kun er vårt som vi kan vekke igjen og ønsker nå å gå.

Klart, jeg bør bli for barnas skyld. Bør bli fordi han er så snill men hans manglende evne til å kommunisere tar snart knekken på forholdet føler jeg. Jeg har, som sagt fattet meg i korthet og her er det mange nyanser som sikkert bør ha kommet frem men jeg vil ikke drukne dere i detaljer heller. Jeg bør sikkert ha prøvd mer, jeg vet det men hans resignasjon etter terapien og det at han ga meg nærmest null tilbakemelding når jeg forsøkte å få ham til å snakke med meg om vårt sexliv i fjor, mine ønsker og drømmer + forsøk på å få ham til å fortelle meg hva han ønsker uten resultat, har tatt motet fra meg. Jeg ville se at han ville kjempe men frykter at han først vil våkne når jeg er på vei ut døren og da er det for sent...

[Gjest brutal_mann]

Vurdert åpent forhold?

[Kalypso]

Vurdert åpent forhold?

Hei

Ja jeg har men etter den samtalen om sex vi hadde i fjor (som var mitt initiativ) så ser jeg at han er meget konservativ når det kommer til det. Jeg vet ikke om jeg selv hadde taklet det bra. Enn om jeg blir emosjonelt knyttet til den jeg evt. får lov til å omgås med? Jeg har virkelig blottet meg og alle mine seksuelle fantasier til ham i fjor og de som betydde mest for meg, fniste han nærmest av. Veldig sårende men jeg valgte å ikke si noe... visste det var vanskelig nok for ham å ha slik samtale.

Så dette er ikke antagelse men det at jeg kjenner ham og vet han ikke ville gått med på noe slikt. Jeg sier ´´dessverre´´fordi det mulig hadde vært verdt forsøket.

[Bloodflowers]

Jeg er nok litt for ung og uerfaren til å kunne svare deg utfyllende. Men jeg vil si en ting. Ikke bli for barnas skyld. Selv om dere ikke krangler åpenlyst merker nok barna at ting ikke er som de skal. De trenger ikke være spesielt gamle for å merke dette. Klart det er traumatisk for barna med skilsmisse, men det kan gå veldig bra om dere samarbeider godt.

Og en ting til...du er din egen lykkes smed. Du lever for deg selv og barna dine og skal ha et så godt liv som mulig. Ha dette i bakhodet uansett hva du velger å gjøre

[Gjest brutal_mann]

Da må du virkelig telle opp for deg selv og tenke gjennom om det er verdt det for deg å fortsette forholdet. Det er greit at en i et langt forhold har perioder med laber sexlyst. Men vedvarende over år.... Da tror jeg at jeg hadde gitt opp.

Når han ikke er villig til å legge innsats i terapi, da er løpet kjørt, dessverre.

[Kalypso]

Jeg er nok litt for ung og uerfaren til å kunne svare deg utfyllende. Men jeg vil si en ting. Ikke bli for barnas skyld. Selv om dere ikke krangler åpenlyst merker nok barna at ting ikke er som de skal. De trenger ikke være spesielt gamle for å merke dette. Klart det er traumatisk for barna med skilsmisse, men det kan gå veldig bra om dere samarbeider godt.

Og en ting til...du er din egen lykkes smed. Du lever for deg selv og barna dine og skal ha et så godt liv som mulig. Ha dette i bakhodet uansett hva du velger å gjøre

Tusen takk for et fint svar og at du orket å lese

Vet ikke hvor gammel du er men du ER reflektert og jeg har tenkt de samme tankene. Jeg VET at barna sikkert merker noe. Vi er ikke nære lengre, kysser ikke og klemmer ikke åpenlyst (Det er nok min skyld. Jeg rettferdiggjør aldri meg selv i dette) men er veldig kompis med hverandre, ler, smiler og er enige. Vi har aldri kranglet (er nok noe jeg kunne tenkt meg teit nok, for det handler også om den dynamikken jeg savner) og jeg er sikker på, at om dette går helt skeis så vil vi klare å samarbeide veldig fint. Jeg stoler på ham 100% der altså. Og på meg selv.

[Kalypso]

Jeg kan nevne en ting til. Han er svært lite sosial. Festene på jobben er et ork og han gjør ingen ting for å skaffe seg venner. Jeg har en hobby som gjør at jeg møter mange og kan ha det moro for min egen del når jeg vil. Han har ingen hobbyer som får ham ut av huset eller venner han omgås med. Jeg føler for at vi kan ha et felles sosialliv med vennepar f.eks. men han er ikke så engasjert i det og da orker jeg ikke dra lasset. ´´Hanke´´inn folk til middag for å skape noe han ikke viser behov for. Dagene er like. Vi kommer hjem, spiser middag, legger barn og så sitter vi i hver vår sofakrok resten av kvelden, i tosomheten. Jeg trener, har tatt opp hobbyen igjen (som jeg kuttet i nesten 2 år for å se hva VI har og fokusere kun på det), går ut med jobben når det er noe men farter ikke ute på by´n for jeg vil ikke at han skal tro at jeg nå er i en fase der jeg flyr ute for å realisere meg selv eller møte andre. Jeg MÅ ha mer dynamikk og substans SAMMEN med min partner. Ha noe som bare er vårt.. men føler meg ego som tenker sånn, får dårlig samv. fordi jeg føler meg utakknemlig for jeg tror virkelig han hadde passet til veldig mange damer som søker en pen, trygg, rolig og snill mann.

[Kalypso]

Da må du virkelig telle opp for deg selv og tenke gjennom om det er verdt det for deg å fortsette forholdet. Det er greit at en i et langt forhold har perioder med laber sexlyst. Men vedvarende over år.... Da tror jeg at jeg hadde gitt opp.

Når han ikke er villig til å legge innsats i terapi, da er løpet kjørt, dessverre.

Jeg tror han innerst inne er villig men har svært vanskelig for det. Men bør han ikke kjempe og iallefall prøve? Gi det et forsøk? Jeg har kanskje for store forventninger...vet ikke.

[Gjest brutal_mann]

Jeg tror han innerst inne er villig men har svært vanskelig for det. Men bør han ikke kjempe og iallefall prøve? Gi det et forsøk? Jeg har kanskje for store forventninger...vet ikke.

Jo, jeg mener jo at det er det en skal gjøre. Men er han villig til å kjempe? En kan ikke kjempe alene. Har han egentlig forstått alvoret?

[Gjest brutal_mann]

Jeg kan nevne en ting til. Han er svært lite sosial. Festene på jobben er et ork og han gjør ingen ting for å skaffe seg venner. Jeg har en hobby som gjør at jeg møter mange og kan ha det moro for min egen del når jeg vil. Han har ingen hobbyer som får ham ut av huset eller venner han omgås med. Jeg føler for at vi kan ha et felles sosialliv med vennepar f.eks. men han er ikke så engasjert i det og da orker jeg ikke dra lasset. ´´Hanke´´inn folk til middag for å skape noe han ikke viser behov for. Dagene er like. Vi kommer hjem, spiser middag, legger barn og så sitter vi i hver vår sofakrok resten av kvelden, i tosomheten. Jeg trener, har tatt opp hobbyen igjen (som jeg kuttet i nesten 2 år for å se hva VI har og fokusere kun på det), går ut med jobben når det er noe men farter ikke ute på by´n for jeg vil ikke at han skal tro at jeg nå er i en fase der jeg flyr ute for å realisere meg selv eller møte andre. Jeg MÅ ha mer dynamikk og substans SAMMEN med min partner. Ha noe som bare er vårt.. men føler meg ego som tenker sånn, får dårlig samv. fordi jeg føler meg utakknemlig for jeg tror virkelig han hadde passet til veldig mange damer som søker en pen, trygg, rolig og snill mann.

Det gjør han garantert. han er uten tvil et kupp for mang en kvinne. Men, er han det for deg? Og, er ud da et kupp for han?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg forstår at dette er svært frustrerende for deg. Før du forlater han bør du likevel tenke prøve å forestille deg et liv uten din mann. Hva taper du? Hva vinner du?

Mangel på sex vil du antakelig ha, i enda større grad, som singel. Du vil heller ikke ha tryggheten ved at dere er to om alt i Familie AS. Du vil ha eneansvar for både hus, hjem, økonomi, og delvis for barna i de periodene de skal være hos deg. Jeg er alenemor selv, og jeg ville heller hatt en trygg mann og dårlig sexliv enn null mann og null sexliv.

På den andre side; du vil som singel ha perioder med barnefri (jeg er ikke velsignet med det:P), og dermed ha muligheten til å møte andre menn. Det vil være spennende, du kan komme til å ha sex som sender deg til himmelen og tilbake. Du kan få den bekreftelsen vi alle har behov for. Du vil slippe å bruke energi på enveiskommunikasjon i et forhold.

Her må du selv finne ut hva som veier tyngst. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Og dersom du finner deg en ny mann å dele livet med, så kan jeg garantere at han vil ha minst èn "feil" som vil gå deg på nervene, selv om sexen kanskje er fantastisk.

Ønsker deg uansett all lykke til!!!!

Anonymous poster hash: 0ab86...3f7

[Kalypso]

Jo, jeg mener jo at det er det en skal gjøre. Men er han villig til å kjempe? En kan ikke kjempe alene. Har han egentlig forstått alvoret?

Vel jeg sa jo til ham i fjor at jegnærmest var på vei ut døra. Jeg foreslo en pause der vi kunne bo fra hverandre (vanskelig praktisk med barn, felles bolig, økonomi osv men jeg hadde gjort det?) en stund for å få hverandre på avstand men det hadde han ikke trua på. Stemmer, han kan ikke kjempe alene men hadde han tatt imot tilbudet han har fått av terapeuten, ville jeg kjempet med ham og hjulpet ham på veien fordi jeg hadde sett at han vil prøve. Det ble det da ikke noe av.

[Gjest brutal_mann]

Vel jeg sa jo til ham i fjor at jegnærmest var på vei ut døra. Jeg foreslo en pause der vi kunne bo fra hverandre (vanskelig praktisk med barn, felles bolig, økonomi osv men jeg hadde gjort det?) en stund for å få hverandre på avstand men det hadde han ikke trua på. Stemmer, han kan ikke kjempe alene men hadde han tatt imot tilbudet han har fått av terapeuten, ville jeg kjempet med ham og hjulpet ham på veien fordi jeg hadde sett at han vil prøve. Det ble det da ikke noe av.

Dette er den eneste grunnen til at jeg er så pessimistisk på dine vegne.

[Kalypso]

Hei!

Jeg forstår at dette er svært frustrerende for deg. Før du forlater han bør du likevel tenke prøve å forestille deg et liv uten din mann. Hva taper du? Hva vinner du?

Mangel på sex vil du antakelig ha, i enda større grad, som singel. Du vil heller ikke ha tryggheten ved at dere er to om alt i Familie AS. Du vil ha eneansvar for både hus, hjem, økonomi, og delvis for barna i de periodene de skal være hos deg. Jeg er alenemor selv, og jeg ville heller hatt en trygg mann og dårlig sexliv enn null mann og null sexliv.

På den andre side; du vil som singel ha perioder med barnefri (jeg er ikke velsignet med det:P), og dermed ha muligheten til å møte andre menn. Det vil være spennende, du kan komme til å ha sex som sender deg til himmelen og tilbake. Du kan få den bekreftelsen vi alle har behov for. Du vil slippe å bruke energi på enveiskommunikasjon i et forhold.

Her må du selv finne ut hva som veier tyngst. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Og dersom du finner deg en ny mann å dele livet med, så kan jeg garantere at han vil ha minst èn "feil" som vil gå deg på nervene, selv om sexen kanskje er fantastisk.

Ønsker deg uansett all lykke til!!!!

Anonymous poster hash: 0ab86...3f7

Hei

Takk for et fint svar og jada, jeg har tenkt gjennom dette så mye og grundig jeg bare kunne. Selvsagt vet jeg at det sikkert er annerledes og verre når en først står i det.

At gresset ikke er grønnere vet jeg jo også... men det har ofte bare en annen grønnfarge. Jeg sliter ikke med det at alle forhold kan gå litt i ´´stå´´og ha rolige perioder. Jeg sier ikke at jeg er kåt kanin selv HELE tiden, hehe. Men når en først er i en slik fase, er det viktig, synes jeg, å ha noe å se tilbake på, noe å bygge videre på eller vekke til livet. Vi har aldri vært lidenskapelige eller hatt dette dype båndet jeg mangler i bunnen så jeg vet ikke hva jeg skal gjennoppbygge? Og om jeg skal så vet jeg at jeg må dra lasset alene. Jeg vet at en evt. ny mann vil ha mangler og vi vil kanskje også krangle. Men krangel er sunt, i min verden. I normale/små doser. En får ut steamen og får da lyst til å reparere, gjøre det godt igjen og kommer ofte styrket ut av kraftige diskusjoner. Dette har også terapeuten bekreftet. Men han er i tillegg konfliktsky og gir seg lett om det er noe jeg er uenig i så jeg får ikke motstand eller føler jeg blir utfordret. Vet dette høres ut som at jeg holder på å kjede meg ihjel men jeg må bare si det som det er.. Jeg tror jeg hadde ´´ofret´´noen krangler og irritasjoner for en mann som jeg i etterkant kan sette meg ned og snakke ut med uten at han er redd for å ta i temaet eller bruker 3 ord i en og samme setning flere ganger før samtalen ender i klein stakkato...

[AnonymBruker]

Det virker for meg at grunnen til du vil gå er på grunn av sexlivet. Synes dårlig sexliv er en sykt dårlig grunn til å utsette barna for skilsmisse og det som følger med.

Anonymous poster hash: 8a867...475

[AnonymBruker]

Hei

Takk for et fint svar og jada, jeg har tenkt gjennom dette så mye og grundig jeg bare kunne. Selvsagt vet jeg at det sikkert er annerledes og verre når en først står i det.

At gresset ikke er grønnere vet jeg jo også... men det har ofte bare en annen grønnfarge. Jeg sliter ikke med det at alle forhold kan gå litt i ´´stå´´og ha rolige perioder. Jeg sier ikke at jeg er kåt kanin selv HELE tiden, hehe. Men når en først er i en slik fase, er det viktig, synes jeg, å ha noe å se tilbake på, noe å bygge videre på eller vekke til livet. Vi har aldri vært lidenskapelige eller hatt dette dype båndet jeg mangler i bunnen så jeg vet ikke hva jeg skal gjennoppbygge? Og om jeg skal så vet jeg at jeg må dra lasset alene. Jeg vet at en evt. ny mann vil ha mangler og vi vil kanskje også krangle. Men krangel er sunt, i min verden. I normale/små doser. En får ut steamen og får da lyst til å reparere, gjøre det godt igjen og kommer ofte styrket ut av kraftige diskusjoner. Dette har også terapeuten bekreftet. Men han er i tillegg konfliktsky og gir seg lett om det er noe jeg er uenig i så jeg får ikke motstand eller føler jeg blir utfordret. Vet dette høres ut som at jeg holder på å kjede meg ihjel men jeg må bare si det som det er.. Jeg tror jeg hadde ´´ofret´´noen krangler og irritasjoner for en mann som jeg i etterkant kan sette meg ned og snakke ut med uten at han er redd for å ta i temaet eller bruker 3 ord i en og samme setning flere ganger før samtalen ender i klein stakkato...

Forstår at det er nøye gjennomtenkt av deg allerede dette her. Det er ekstremt vanskelig å gi råd om sånt over et forum, da ingen kjenner verken deg eller din mann. Ser at mange råd er veldig generelle, og det var nok mitt også. Det er så ekstremt mange nyanser i slike problemstillinger, noe som gjør det vanskelig for oss å ta stilling til hvordan dette kan løses. Og da kan man jo bare forestille seg hvordan dette er for deg/dere.

Sånt helt generelt, så er jeg sikker på at du vil naturligvis klare deg fint alene. En separasjon kan kanskje være sunt også, når man har gått oppå hverandre i så mange år er det så lett å ta hverandre for gitt. Dersom dere hadde fått tid fra hverandre, kjent på savnet, så vil det antakelig være lettere for dere begge å tenke klart. Dersom savnet virkelig er tilstede, vil også viljen til å jobbe med å få ting til å fungere til å styrkes. Dersom savnet derimot ikke er tilstede, så får dere jo bekreftet at dere kanskje har det best uten hverandre. Dere er tydeligvis voksne folk og flinke til å samarbeide, så jeg er ikke bekymret for barna oppi det hele.

Anonymous poster hash: 0ab86...3f7

[Gjest Leintle]

Vel jeg sa jo til ham i fjor at jegnærmest var på vei ut døra. Jeg foreslo en pause der vi kunne bo fra hverandre (vanskelig praktisk med barn, felles bolig, økonomi osv men jeg hadde gjort det?) en stund for å få hverandre på avstand men det hadde han ikke trua på. Stemmer, han kan ikke kjempe alene men hadde han tatt imot tilbudet han har fått av terapeuten, ville jeg kjempet med ham og hjulpet ham på veien fordi jeg hadde sett at han vil prøve. Det ble det da ikke noe av.

Kanskje han ikke tar deg alvorlig fordi du ikke gjør noe med det?

Pakk tingene dine og flytt ut for en periode. Kanskje han får opp øynene over hva han er i ferd med å miste.

[Kalypso]

Vel, det er en av grunnene men håper ikke at jeg har gitt inntrykk av at det er eneste grunn...

Det virker for meg at grunnen til du vil gå er på grunn av sexlivet. Synes dårlig sexliv er en sykt dårlig grunn til å utsette barna for skilsmisse og det som følger med.

Anonymous poster hash: 8a867...475