Overdriver jeg?

[AnonymBruker]

Jeg er så usikker på hva jeg skal tro, at jeg må dobbelsjekke med dere her inne.

Jeg var sammen med en mann som var veldig oppmerksom, ville ha besøk hver kveld og tok initiativ til ting vi kunne gjøre sammen. Han var veldig tydelig på at han var seriøs og helt vill etter meg, og jeg følte meg trygg på han.

Etter noen uker fikk jeg likevel en ekkel magefølelse, og det var vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var som skurret, men jeg følte han ikke hadde noen respekt for meg egentlig, men at han ville ha en dørmatte. Og en følelse av at hvis jeg ikke gjorde som han ville, så kom det til å bli trøbbel.

Jeg bet meg merke i måten han snakket om tidligere forhold på, og at han hadde en generell oppfatning om at menn måtte passe på så ikke dama tok over livet deres. Han gjorde et stort nummer ut av at han skulle være så selvstendig. Da jeg trakk meg litt unna, sa han at han var veldig innstilt på å bli mer rund i kantene så vi kunne fungere sammen, men det ble aldri noe av.

Jeg prøvde å snakke med han om det som plaget meg, men han avfeide meg med at jeg var urimelig, overdrev, var paranoid, og "laget problemer fordi han var for god til å være sann". Så da tenkte jeg at kanskje han har litt rett.. og fortsatte. Men magefølelsen forsvant ikke.

Han spurte meg mye om mine tidligere forhold, og jeg fortalte at en av eksene mine ikke hadde vært så snill med meg. Så, når han bortprioriterte meg for 6. gang på en uke og kom sørpe full hjem til meg, prøvde jeg fortsatt å være tålmodig og finne meg i at han alltid kjørte sitt eget løp, men jeg var så irritert at jeg ikke fikk sove, og ordene bare rant ut av meg. Jeg sa jeg følte han var respektløs, og det var ikke sånn et forhold skulle være, etc. Han bare himlet med øynene og liksom "Nå får du kutte ut. Jeg er da mye bedre enn han der eksen din".

Så ble det til at jeg nok en gang fikk dårlig samvittighet for at jeg sikkert hadde vært for urimelig, og jeg var den som ba om unnskyldning neste dag. Har nok fremstått som max ustabil for han, men jeg ble så forferdelig usikker av den ekle magefølelsen.

Hva hadde dere tenkt? Er det der normal manneoppførsel i et forhold, og burde jeg ha funnet meg i det? Jeg vil ikke være for vanskelig, heller.

Anonymous poster hash: 2ab1a...116

[Gjest Kaffekrus]

Lytt til magefølelsen din.

[Erazor]

Det er forskjell på å ikke nødvendigvis være enig i hvordan situasjonen er, og å ikke ta den andre parten på alvor. Ut fra det du skriver fremstår det som om denne personen er både egoistisk og narssisistisk, og det er et faresignal. Når han alltid legger skylden på deg og nekter for at han selv er en del av et problem som tydeligvis er der, synes jeg at du bør vurdere seriøst om dette er noe du ønsker å leve med.

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å ikke nødvendigvis være enig i hvordan situasjonen er, og å ikke ta den andre parten på alvor. Ut fra det du skriver fremstår det som om denne personen er både egoistisk og narssisistisk, og det er et faresignal. Når han alltid legger skylden på deg og nekter for at han selv er en del av et problem som tydeligvis er der, synes jeg at du bør vurdere seriøst om dette er noe du ønsker å leve med.

Altså det var 1-2 ganger hvor han tilsynelatende tok meg seriøst og sa vi måtte snakke om det som plaget meg, men jeg fikk følelsen av at det var noe han gjorde fordi han vet det er sånn det skal være, ikke for at han oppriktig brydde seg og tok meg alvorlig. De andre gangene ble jeg avfeid med en "jada jada, vi skal snakke og snakke, heeeeelt til bunns i dette der, senere en gang". Følte meg som en 3-åring som ble klappet på hodet. Har aldri vært en sånn dame som skal snakke om problemer hele tiden, så det der føltes nedlatende.

De gangene jeg har lagt meg paddeflat og tatt på meg all skyld, har han til slutt sagt sånn som at "Det er ikke bare din skyld. Jeg er ikke så enkel jeg heller, og det var dumt av meg å bruke alle de kveldene med kompiser, når vi endelig hadde fri samtidig". Men bare når jeg tar på meg ALL skyld først.

Det er ikke noe jeg ønsker å leve med. Jeg vil bare finne ut av om jeg er helt på viddene. Hva i det jeg skriver er det som får deg til å tro at han kan være ego,narsissistisk og ikke tar meg på alvor?

Anonymous poster hash: 2ab1a...116

[Erazor]

Man tar ikke noen på alvor om man konstant avfeier dem med at de er paranoide, urimelige og at de overdriver. Om en slik person i tillegg seriøst påstår at noen «lager problemer fordi han er for god til å være sann», så vil jeg si at dette er temmelig narsissistisk. Og når han konstant bortprioriterer deg og velger sine egne behov fremfor å jobbe med å få forholdet til å fungere, så er det egoistisk.

Uansett, når alt kommer til stykket, så trenger ikke du å rasjonalisere dette for deg selv. Det eneste som er viktig og som betyr noe, er hva du selv ønsker. Er du lykkelig sånn som det er nå? Tydeligvis ikke. Har du noen som helst tro på at dette vil bli bedre? Om svaret er nei, vet du innerst inne hva du bør gjøre. Stol på at du klarer å ta det valget som er best for deg selv.

[AnonymBruker]

Man tar ikke noen på alvor om man konstant avfeier dem med at de er paranoide, urimelige og at de overdriver. Om en slik person i tillegg seriøst påstår at noen «lager problemer fordi han er for god til å være sann», så vil jeg si at dette er temmelig narsissistisk. Og når han konstant bortprioriterer deg og velger sine egne behov fremfor å jobbe med å få forholdet til å fungere, så er det egoistisk.

Uansett, når alt kommer til stykket, så trenger ikke du å rasjonalisere dette for deg selv. Det eneste som er viktig og som betyr noe, er hva du selv ønsker. Er du lykkelig sånn som det er nå? Tydeligvis ikke. Har du noen som helst tro på at dette vil bli bedre? Om svaret er nei, vet du innerst inne hva du bør gjøre. Stol på at du klarer å ta det valget som er best for deg selv.

Aha, sånn ja! Her må det inn med teskje, skjønner du Jeg har tenkt det samme selv, men det er litt greit, og rart på en måte, å oppleve at andre også ser det sånn.

Forholdet er over nå, men det endte litt merkelig. Han sa jeg virket mest opptatt av å motarbeide han, og at han ville ha et morsomt og enkelt forhold. Det vil jo jeg også, derfor har jeg prøvd å komme til bunns i den ekle magefølelsen. Det var jo morsomt og enkelt til å begynne med, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle ha fått til å være så ukomplisert og morsom som han vil, når han kjører sitt eget løp.

Derfor har jeg gått mange runder med meg selv og lurt på om jeg burde ha akseptert det, og om jeg er så urimelig som han mener. Føler ikke jeg motarbeidet han, men at jeg satte på bremsen fordi jeg opplevde at han overkjørte meg, og ville ha orden på det først. Jeg vet jo ikke om jeg er like dårlig til å se meg selv som jeg mener han er...

Anonymous poster hash: 2ab1a...116

[Gjest brutal_mann]

Nei, du er ikke urimelig. det er han som er egoistisk og manipulerende. En dass rett og slett.

[AnonymBruker]

veldig oppmerksom, ville ha besøk hver kveld og tok initiativ til ting vi kunne gjøre sammen. Han var veldig tydelig på at han var seriøs og helt vill etter meg, og jeg følte meg trygg på han.

......likevel en ekkel magefølelse, og det var vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var som skurret, men jeg følte han ikke hadde noen respekt for meg egentlig, men at han ville ha en dørmatte. Og en følelse av at hvis jeg ikke gjorde som han ville, så kom det til å bli trøbbel......

......menn måtte passe på så ikke dama tok over livet deres.......

.....han avfeide meg med at jeg var urimelig, overdrev, var paranoid, og "laget problemer fordi han var for god til å være sann".......

.....bortprioriterte meg for 6. gang på en uke og kom sørpe full hjem til meg,.....

.......sa jeg følte han var respektløs, Han bare himlet med øynene og liksom "Nå får du kutte ut. Jeg er da mye bedre enn han der eksen din".

.........dårlig samvittighet for at jeg sikkert hadde vært for urimelig, og jeg var den som ba om unnskyldning neste dag.....

Anonymous poster hash: 2ab1a...116

Det er ikke normal manneoppførsel. Men det er dessverre i noen grad vanlig i en del forhold...

Han trenger ikke være psykopat. Men noe av det du nevner her, er typisk hos psykopater. Veldig mye oppmerksomhet i starten, han er vill etter deg. Respektløsbehandling som får usikre damer til å tro at det er dem selv, ikke mannen, det er noe galt med.

Kjære deg, ikke tvil på magefølelsen din!

Dette er tydelig et mønster hos deg, du nevner flere dårlige forhold. Jeg ville fått hjelp (psykolog eller psyk.sykepleier) til å nøste opp i ting fra fortiden, finn ut hvor mye verdt du er og ikke la noen gjøre annet enn å verdsette deg for den du er. Gode kjærester ønsker hverandre alt godt og bidrar til at hverandre blir bedre. Gode kjærester rakker ikke ned på hverandre, himler med øynene, sier noe som betyr ca "jeg er en drittsekk ja, men eksen din var verre, så du bør se på meg som et kupp" osv.

Anonymous poster hash: fef21...82e

[sunSpring]

Det er ikke normal manneoppførsel. Men det er dessverre i noen grad vanlig i en del forhold...

Han trenger ikke være psykopat. Men noe av det du nevner her, er typisk hos psykopater. Veldig mye oppmerksomhet i starten, han er vill etter deg. Respektløsbehandling som får usikre damer til å tro at det er dem selv, ikke mannen, det er noe galt med.

Kjære deg, ikke tvil på magefølelsen din!

Dette er tydelig et mønster hos deg, du nevner flere dårlige forhold. Jeg ville fått hjelp (psykolog eller psyk.sykepleier) til å nøste opp i ting fra fortiden, finn ut hvor mye verdt du er og ikke la noen gjøre annet enn å verdsette deg for den du er. Gode kjærester ønsker hverandre alt godt og bidrar til at hverandre blir bedre. Gode kjærester rakker ikke ned på hverandre, himler med øynene, sier noe som betyr ca "jeg er en drittsekk ja, men eksen din var verre, så du bør se på meg som et kupp" osv.

Anonymous poster hash: fef21...82e

Helt enig. Jeg ville lyttet på magefølelsen. Har vært borti samme type mann og det endte ikke godt.

[AnonymBruker]

Det er ikke normal manneoppførsel. Men det er dessverre i noen grad vanlig i en del forhold...

Han trenger ikke være psykopat. Men noe av det du nevner her, er typisk hos psykopater. Veldig mye oppmerksomhet i starten, han er vill etter deg. Respektløsbehandling som får usikre damer til å tro at det er dem selv, ikke mannen, det er noe galt med.

Kjære deg, ikke tvil på magefølelsen din!

Dette er tydelig et mønster hos deg, du nevner flere dårlige forhold. Jeg ville fått hjelp (psykolog eller psyk.sykepleier) til å nøste opp i ting fra fortiden, finn ut hvor mye verdt du er og ikke la noen gjøre annet enn å verdsette deg for den du er. Gode kjærester ønsker hverandre alt godt og bidrar til at hverandre blir bedre. Gode kjærester rakker ikke ned på hverandre, himler med øynene, sier noe som betyr ca "jeg er en drittsekk ja, men eksen din var verre, så du bør se på meg som et kupp" osv.

Anonymous poster hash: fef21...82e

Han er i hvert fall ganske styrende og sterk. Vi skulle møtes på hans forslag, og ja for all del, han vartet meg opp, men det føltes så unaturlig og oppstilt.

Nå re-vurderer jeg alt jeg tidligere har tatt for gitt at et forhold skal være, så jeg må bare dobbeltsjekke her, i tilfelle han har rett i at jeg har urealistiske krav til et forhold.

Jeg tenkte i utgangspunktet at i hverdagen skal jeg føle at jeg når som helst kan ta kontakt med kjæresten, og at han vil være der for meg hvis det er noe. Og jeg vil ha følelsen av at han helst vil sove sammen med meg, og at i begynnelsen vil han være med meg så mye som mulig. Selvfølgelig trenger man noe alenetid og kjæresten skal ikke alltid være med når man møter venner, men dere skjønner forhåpentligvis hva jeg mener. Jeg vil kunne "ta for gitt" at "grunnlaget" er at vi skal, og vil, være sammen på fritiden, og at med mindre han sier han har andre planer eller vil ha alenetid, så "vet" jeg at jeg kan være hos han den kvelden. Ikke motsatt.

Det blir en bagatell i denne saken, altså, men jeg vil bare vite om det er urimelig og unormalt, eller om vi bare er for forskjellige? Han mente det skulle være sånn at man ikke skal ta noe for gitt, og heller avtale de kveldene man skal møtes. Så snakket han om at han ikke skjønte de kompisene sine, som igjen gjorde den feilen at de gikk dypt inn i et forhold, selv om de har opplevd å bli ødelagte etter forhold som gikk i vasken. Men er det ikke det man skal da, prøve igjen liksom?

Det er mulig det er noe veldig galt med meg, altså. F.eks. hvis han satte seg ned foran meg og skulle ha meg til å massere han, så følte jeg en sterk motstand. Med andre kjærester har jeg hatt lyst til å gjøre ting for dem, men med han der så følte jeg meg ofte så presset. Men det var jo bare følelser, og følelser kan ta feil, liksom.. derfor blir jeg usikker.

Anonymous poster hash: 2ab1a...116

[AnonymBruker]

Er egentlig enig i at man ikke bør ta for gitt at man skal henge sammen hvis man ikke har andre planer eller vil være alene. For det er ikke bra å gå oppå hverandre hele tida, selv om man er nyforelska.

Man bør selvsagt satse på et forhold, men det er også viktig å ta vare på det individuelle synes jeg..

Jeg synes det du har nevnt så langt, bør være nok til å forstå at du ikke bør fortsette med denne fyren.

Så å analysere andre ting han gjør, blir litt meningsløst..

Du følte motstand da han ville ha massasje.. Vanligvis masserer man med glede, kanskje uten å bli spurt engang, hvis man sitter sånn til. Han får deg ikke til å føle deg bra. Sånn er det bare. Du trenger ikke unnskylde deg eller lure på om det er noe galt med deg. Dere passer ikke sammen (og han har noen trekk som får varsellampene mine til å lyse).

Anonymous poster hash: 04f95...02f