Barn og slitne foreldre

[Gjest agurk]

Hun forsvarer seg veldig hardt. For meg er dette et tegn på at vi treffer en spiker på hodet. Om hun er klar over hvor desperat hun høres ut i sitt forsvar vet jeg ikke.

Så det du sier er at dersom du fikk halve kg mot deg ville du ikke forsvart deg?

Det er vel ingen som har sagt at det var galt heller. Men vi misliker det hun har gjort. Og vi vil gjerne at hun ikke skal gjøre det igjen. Eller i det minste være klar over hva hun gjør. Det er stor forskjell på å gi barn grenser og å forvente at barn skjønner voksenproblemer.

Hvor forventet hun at de forsto voksenproblemer. Hun ba de være rolige og forklarte hvorfor. Dette bør man kunne forvente av så store barn. Når noen sier nei, du får ikke ha overnattingsbesøk for vi er slitne, burde dette holde. Det er en uting at barn skal hyle seg til viljen sin.

Så alle foreldre som er slitne og nedfor burde sende vekk barna til de er friske igjen? Hvorfor? Fordi barn skal lære at livet er rosenrødt og dersom det ikke er det så er løsningen og holde seg unna og sende vekk dem man er glad i?

[Gjest Anonymous]

Så alle foreldre som er slitne og nedfor burde sende vekk barna til de er friske igjen? Hvorfor? Fordi barn skal lære at livet er rosenrødt og dersom det ikke er det så er løsningen og holde seg unna og sende vekk dem man er glad i?

Om man er syk over tid så skal man være bevisst på hva man gjør. Jeg har ikke sagt de skal sende vekk ungene. Jeg har sagt de kan vurdere å skaffe hjelp til seg selv eller ungene om dette er en vedvarende situasjon.

Om man vil være så trangsynt at ens egen sykdom og stahet kommer foran barnas behov, så værsjegod. Det er veldig mange som gjør det. Mange barn tar ikke skade, men noen barn tar skade av det. Det er de skadde barna jeg her snakker for. Det er mitt utgangspunkt. Så får noen andre ta sitt ikke-skadde utgangspunkt og fremheve det i denne diskusjonen.

[Gjest Trassen-ulogget]

Og det var meg, ja.

[Gjest agurk]

Hvor skulle barna bli skadde av å bli bedt om å ta hensyn? Ingen kan gå gjennom livet uten å vise hensyn til andre, og noen plasser må jo de lære det. Hvorfor ikke hjemme?

Dette var en situasjon der barna ikke fikk ha overnattingsbesøk og fikk forklart hvorfor. Dette tror jeg skjer ganske ofte i ganske mange hjem.

[Gjest Trassen-ulogget]

Agurk: om du ikke har snøra peil på hva helseskadelige foreldre går ut på, så gidder jeg ikke diskutere mer. Jeg har nå sagt min mening. Du sier din. Tror vi er like sta begge to akkurat nå. Og da er det like greit å si seg uenig og avslutte.

[Gjest *Fiona*]

Dette begynner å blåses helt ut av proporsjoner, og man skal være forsiktig med å ymte frempå at optimist sin situasjon vil ende med psykolog hjelp i mange år bare fordi du trenger det selv. Farlig å sammenlikne sånn når man ikke kjenner hele saken, og jeg synes ikke det høres så sykt ut i det hele tatt.

Selvsagt forsvarer hun seg. Se på noen av de innleggene hun har fått til svar da... herregud, det må være lov å beholde bakkekontakten her.

Generelt vil en situasjon med et sykt familiemedlem tære på alle rundt - det er en kjensgjerning. Eksen har vel sitt å svare for her også, hvis hun ikke er oppbygende for barna i situasjonen, men bruker energien på å snakke dritt i stedet.

[Gjest agurk]

Agurk: om du ikke har snøra peil på hva helseskadelige foreldre går ut på' date=' så gidder jeg ikke diskutere mer. Jeg har nå sagt min mening. Du sier din. Tror vi er like sta begge to akkurat nå. Og da er det like greit å si seg uenig og avslutte.[/quote']

Så fordi jeg er uenig så har jegikke snøra peil?? Kan du ikke bare svare meg på spørsmålene mine du som har så peil da?

Kan ikke helt forstå hva optimist gjorde som gjorde henne så helsefarlig jeg!

Desuten handler det ikke om å være sta og om å stå på sitt, men om å diskutere på ett saklig nivå, ikke bare stikke av fordi noen mener annet en deg!

[Gjest Poirot]

Dere lar ikke barna være barn (som andre sa her) fordi dere krever (eller ønsker) at barna skal forstå deres voksenproblemer. Barn kan ikke forstå slikt!

Barn i denne aldresgruppen forstår da at man ber de om å være rolige. For meg er det en selvfølge å be barn være rolige hvis eks mor har vondt i hodet. Da bør fdet kunne gjelde i optimist sin situasjon også.

Optimist: mitt råd til deg er å gjøre som dere har gjort. Gi barna klar beskjed. Foreldere ER kjipe innimellom og det er ikke alltid en fest å komme på besøk. Dere er foreldre, ikke en underholdningssentral. Dere er ikke noe unntak, og det har barna deres bare godt av å lære.

[Gjest *Fiona*]

[LilleBille]

Bra Poirot...

[Bø]

Oi. Her var det mange sterke meninger.

Det virker som om enkelte skriver på grunnlag av egne vonde erfaringer, uten at det har noe som helst med Optimists situasjon å gjøre.

SELVFØLGELIG kan foreldre si nei fordi de er slitne. Selvfølgelig kan man forkare hvorfor man er sliten, og selvfølgelig er det ikke greit at barn skjeller ut foreldrene sine.

Dersom jeg har hatt en slitsom dag, og merker jeg har kort lunte, så forteller jeg det til ungene mine dersom det er nødvendig. (Og de er mye yngre enn Optimists sine.) Da sier jeg ikke det fordi de skal forstå "problemene" mine, eller fordi de ikke får lov til å være barn og skal gå stille i dørene. Men jeg sier det fordi det er sant. De skal få skjønne at mitt dårlige humør ikke er deres skyld, og at man har lov til å være litt uttafor av og til. Det er aldri for tidlig å lære empati og hensyn.

Ting har blitt veldig "blown out of proportion" her. Folk tolker veldig fritt, og tar tak i små biter og detaljer av det Optimist skriver. Det er trist at dere har dårlige erfaringer selv, men det er ikke nødvendig å overføre det til Optimists problemstilling.

[Gjest Xavia]

SELVFØLGELIG kan foreldre si nei fordi de er slitne.

Det jeg reagerte på var nå ikke at hun sa nei fordi de var slitne. (Det har vi da alle lov til.)

Jeg synes bare så tydelig det var snakk om psykologiske problemer inne i bilde, både hos far og stemor. Det synes jeg kanskje ikke man kan dytte over på barn. Akkurat sånne ting er ikke lett for barn å forstå, og har man mulighet til avlastning i slike perioder, bør man takke ja.

[Gjest Poirot]

Det jeg reagerte på var nå ikke at hun sa nei fordi de var slitne. (Det har vi da alle lov til.)

Jeg synes bare så tydelig det var snakk om psykologiske problemer inne i bilde, både hos far og stemor. Det synes jeg kanskje ikke man kan dytte over på barn. Akkurat sånne ting er ikke lett for barn å forstå, og har man mulighet til avlastning i slike perioder, bør man takke ja.

Psykiske problemer er trist. Men noen foreldre har det like fullt. Når man som her ikke bor med sine barn hver dag, får man jo en del avlastning allerede. Mener du at barn ikke bør omgås foreldre som har psykiske problemer av ulik grad? Barn omgås jo foreldre med MS, kreft og andre triste sykdommer, så hvorfor ikke problemer som har rammet psyken? Ingen her som snakker om å dytte dette over på barna.

[Gjest Embla s]

Psykiske problemer er trist. Men noen foreldre har det like fullt. Når man som her ikke bor med sine barn hver dag, får man jo en del avlastning allerede. Mener du at barn ikke bør omgås foreldre som har psykiske problemer av ulik grad? Barn omgås jo foreldre med MS, kreft og andre triste sykdommer, så hvorfor ikke problemer som har rammet psyken? Ingen her som snakker om å dytte dette over på barna.

Det er gjort en del seriøs forskning rundt problematikken barn av psykisk syke og denne forskningen er vel ganske samkjørt mht at dette er ganske ugunstig oppvekstvilkår for barn.

Mener ikke å si at barn ikke bør "omgås" foreldre med psykiske problemer, men det er kanskje lurt å minimere samværet mens problemene står på.

Joda, mange barn omgås foreldre med svært triste sykdommer og lidelser, men det gjør det ikke mer gunstig?

Foreldres sinnstilstand overføres på barna, man trenger ikke "dytte" noe på de, de senser og er ekstremt vare for slike ting uansett.

[Gjest Poirot]

Embla: Her er det vel snakk om barn som faktisk vokser opp et annet sted.

Synes avgjort det virker som at de tas vare på, men at foreldrene (far og stemor) er slitne. Det er foreldre innimellom.

Noen foreldre lider av migrene, andre av depresjon. Det er en del av livet som barn må lære seg å ta hensyn til.

Det var her ikke snakk om at barna må liste seg rundt uke etter uke, men at de ble bedt om å vise hensyn etter mye skrik, skrål og mas.

[Gjest Xavia]

[ Mener du at barn ikke bør omgås foreldre som har psykiske problemer av ulik grad?

Nei, det mener jeg ikke. Og det har jeg vel heller ikke skrevet?

[Gjest Poirot]

Nei, det mener jeg ikke. Og det har jeg vel heller ikke skrevet?

Neida, bare lurte på om det var det du mente.

[Gjest Xavia]

Neida, bare lurte på om det var det du mente.

Men her, uten at jeg vet så mye, så var det snakk om en far som har vært/er suicidal. Og da synes jeg det kan høres fornuftig ut å ikke ha så mye omgang, når dette faktisk la seg gjøre.

Hadde jeg + samboeren min vært så langt nede som det høres ut i det jeg har lest Optimist har skrevet, så hadde jeg ønsket at min datter skulle "få et annet tilbud" en periode. Tror ikke det ville ha gjort meg, eller henne særlig godt å være sammen med oss 24/7 om vi hadde det slik som Optimist beskriver.

det er nå min mening i alle fall.

[Gjest Embla s]

Embla: Her er det vel snakk om barn som faktisk vokser opp et annet sted.

Synes avgjort det virker som at de tas vare på, men at foreldrene (far og stemor) er slitne. Det er foreldre innimellom.

Noen foreldre lider av migrene, andre av depresjon. Det er en del av livet som barn må lære seg å ta hensyn til.

Det var her ikke snakk om at barna må liste seg rundt uke etter uke, men at de ble bedt om å vise hensyn etter mye skrik, skrål og mas.

Mitt innlegg her var et svar på ditt innlegg (som igjen var et svar på en annens innlegg :o ) og ikke egentlig noe svar til Optimist sin situasjon.

Jeg har ikke lyst til å diskutere Optimist, jeg syns dette er et altfror sensitivt og sårbart tema.

Når det gjelder termen depresjon, er det sikkert ulike definisjoner. Jeg tenker ikke på dette som at "mor er litt sliten eller trist i dag" som en depresjon. Jeg mener heller ikke at barn ikke kan forklares at "far er sliten i dag" eller "mor er lei seg fordi.." og jeg har full forståelse for at foreldre ikke er superforeldre til enhver tid. Men da snakker jeg om normale reaksjoner. Er det snakk om depresjon hos en eller begge, blir det etter min mening noe annet.

Jeg syns også at man skal ta høyde for at barn også har sitt reaksjonsmønster når de er lei seg, redde eller usikre. Foreldre må få lov til å være lei seg og slitne, og de må gjerne forklare barna hvorfor de er lei seg/slitne, men barna har også sine reaksjoner på det de opplever. Det er ikke alltid barnas reaksjoner samsvarer med det de voksne skulle ønske. For eksempel en sliten mor som ber om ro, kan få en helt motsatt reaksjon. Slik jeg ser det er dette barnets måte å takle sin usikkerhet/frustrasjon over at mor er sliten og "rar i dag". (også blir mor enda mer sliten og lei seg og barnet blir enda mer bråkete og "umulig"...)

[Gjest Fighter]

Ja, ja. Her var det mye rart. Godt å se at det er noen som skjønner hva jeg mener. Takk til dere.

Vi mener ikke at barna skal være vår psykolog eller at de skal forstå alt om hvordan vi har det. De spurte om noe og fikk et svar. De godtok ikke svaret, så vi forklarte. De godtok ikke forklaringen så vi prøvde å forlkare på andre måter. Var dette så galt? Og selv om ungene ikke skjønte alt av hva vi prøvde å forlkare, så tror jeg de trenger å få høre det. At foreldre kan være lei seg, at forledre kan være slitne og at det derfor ikke alltid passer med overnattingsbesøk. Dere som mener vi gjorde noe galt, hva mener dere vi burde gjort? Banra spør om å få ha overnattingsgjest, vi er slitne på mange måter og skal i barnedåp dagen etter. Hva skulle vi sagt når ungene spurte om å ha overnattingsgjest? Skulle vi sagt ja, så vi ble enda mer slitne(denne jenta de ville ha på besøk er ikke av de roligste)?Skulle vi latt de ha besøk, latt de herje hele natta så vi ikke fikk gått i dåpen til fadderbarnet til mannen min?

Selvmordstankene til amnnen min har ingenting med dette å gjøre. Det var noe jeg fortalte for å få dere til å se at det var mange faktorer som gjorde at det å bli skjelt ut var tungt for min mann. Han får psykologhjelp og har stort sett kvitt selvmordstankene. Det var dessuten jeg som ble mest hissig på barna, fordi jeg syntes synd på mannen min. Mannen min ble lei seg, men skjønte at de ikke mente det vondt. Det vet jeg også.

Barn må få lov til å uttrykke frustrasjon, men voksne trenger også å lære dem til at vi kan bli slitne. Det er ikke sikkert barna forstår det nå, men om vi ikke sier det nå vil de heller ikke forstå det senere. Jeg har ikke dårlig samvittighet. Ganske enkelt fordi jeg ikke har gjort noe galt.

Noen prøver å ta meg fordi jeg forsvarer meg. Ja,ja. Dere om det. Hadde ikke dere frosvart dere om dere ble beskyldt for å være dårlige foreldre på bakgrunn av en liten frustrasjon? Er det alltid bare kos å være foreldre? Er det ikke lov til å uttrykke frustrasjon? Eller skal jeg bare kunne fortelle om hvor søte de er? Hva skal man med et forum i det hele tatt om det bare er positive ting som kan nevnes og ingen vanskelige?

Sånn, nå kan dere fortsette å analysere hvor dårlig stemor jeg er dere som har lyst til det. Kanskje dere kan dele noe dere er frustrert over? Å, nei forresten. Det glemte. Jeg dere er jo aldri frustrerte. Livet dere går jo alltid på skinner og alle er blide og hyggelige hele tiden.