Barn og slitne foreldre

[Gjest Pet]

Ja, jeg mener faktisk at i forhold mellom foreldre og barn er det de fe voksne som må ta seg sammen og være tydelige overfor ungene. Livet er hardt og det er hardt å ha unger, men det er foreldrene som skal være sterke i sånne situasjoner. En av livets prøvelser, er det.

[Gjest Fighter]

Ta seg sammen og være tydelige? Være sterke? Banr er barn og barn er nydelige, men store utfordringer. Det nekter vi ikke for. Men det må da kunne gå an å si nei til overnattingsbesøk? Og det må da kunne gå an å si at vi er slitne om de spør om hvorfor de ikke får lov? Skulle vi latt de ha en venninne til overnatting og blitt så liten at mannen min ikke kunne gått i dåp til fadderbarnet sitt?

[Gjest Pet]

Jo, man kan si nei til å ha barna, men er de allerede der så må man takle dem eller be om hjelp. Det er min mening.

[Gjest Fighter]

Takle dem? Har jeg sagt vi ikke takler dem? Jeg skrev at jeg syntes de var urimelige overfor faren sin. De roet seg ned etterhvert og jeg er ikke sinna på dem nå. De er noen nydelige unger. Men jeg skrev her for å høre hva dere tenkte om barn som kjefter på foreldre fordi de er sliten. Jeg ville høre om jeg tenkte riktig om at de ikke burde gjort det. Flere har svart at de antakelig bare uttrykte en generell frustrasjon, noe jeg har skjønt at de gjorde.

De vi gjorde på lørdagen da de skjelte ut meg og spesilet faren var at vi rpøvde å forklare hvorfor de ikke fikk ha overnattingsgjest og hvorfor vi var slitne. En av grunnene til at jeg skrev her var også for å få høre hvordan andre prøver å få barn til å forstå at man er sliten.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener, Pet? At vi ikke har lov til å være slitne fordi vi ha barn? At vi ikke har lov til å fortelle barna at vi er slitne? Eller at barna bør få lov til å si hva de vil uten å tenke på at de kanskje sårer?

Nå har jeg også fått vite mer om hva som skjedde tidligere på dagen og forstår mer hvorfor ungene sa det de sa.

[Gjest Trassen-ulogget]

Jeg synes det er leit å lese at dere er slitne. Jeg forstår dere! Men jeg blir også litt skremt. Barn er barn og man bør aldri forvente at de skal få være noe annet enn barn. Visstnok kan man stille krav til barn, men barnekrav ikke voksenkrav.

Jeg mener at barn aldri skal behøve å ta de hensyn til sine omsorgspersoner slik du ønsker. Du sier at du vil de skal oppføre seg, men jeg synes det høres ut som om du krever at de skal se hvordan dere har det og oppføre seg deretter. Det er stor forskjell på det! Syke omsorgspersoner må få hjelp andre steder enn i de barna de omgås. Barn oppfatter mer enn man tror, men ofte på en helt annen måte enn vi voksne tror.

Jeg vil også være såpass bestemt i min mening at de omsorgspersoner som ikke kan la barn være barn, ikke skal ha barn! Jeg sier ikke at dere ikke skal ha barna. Men kanskje for en periode mens dere nå er som mest slitne. Men uansett så er det vel for dere bare en overgangsperiode.

Jeg er selv vokst opp med foreldre som mente jeg skulle oppføre meg. Jeg var mye sint. For meg var det på grunn av mangel på kjærlighet/forståelse. Foreldrene mine var begge syke, men jeg skjønte ikke det - ikke en gang som tenåring skjønte jeg det! Først som 20-åring begynte jeg å skjønne alt som var feil fordi de var syke... Jeg har lest ei bok som satte ord på noe av det du her omtaler og jeg mener å huske at den heter "Helseskadelige foreldre". Noen deler er mer relevante enn andre - selv kunne jeg plukke litt herfra og litt derfra.

[Jens]

Er enig med de fleste her. La barn være barn, og ikke lemp deres problemer over på dem. Søk heller om hjelp, om dere ikke klarer å ha dem denne perioden.

Syns dere forventer alt for mye av barna deres her.

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Ingen som leser hva hun skriver da?

Poenget har ikke vært å forlange voksenting av barn - poenget har vært hvorvidt man kan forlange av barn at de lærer seg å se flere sider av saken enn sin egen. Unger nå for tiden (og nei, jeg er ikke veldig gammel...) læres at alt skal være greit, morsomt og tilrettelagt for dem - ofte et resultat av brutte hjem og der tilhørende skyldfølelse fra de voksne - vi skal skåne dem for all verden fordi vi "bomma" på leve-sammen greia.

Det blir ikke folk av sånt, det blir storforlangende, pinglete drittunger av noen voksne, som ikke tåler noen ting, ikke har evne til empati og innlevelse og som HELLER ikke vil greie samliv - de er jo vant til at ting skal være helt greit, uten bølger og motstand av noe slag.

Vi snakker ikke om at man ikke tar konsekvensen av at man har barn - det gjør vi alle, hvert sekund, også når de er hos den andre forelderen! Det er snakk om at det er helt unaturlig å behandle alle under 18 som om de er fullstendig imbesile og uten evne til å se årsakssammenhenger. Det er helt unaturlig å la unger leve i en boble uten livets realiteter. Psykisk belastning er tydeligvis fortsatt tabu, det ser vi jo på de trangsynte svart/hvite svarene her. Hva gjør dere om en i familien blir fysisk syk - kreftsyk og innlagt på sykehus? Skal man bite tennene sammen og late som om alt er geit for å skåne barna?

Ikke rart det blir samlivsbrudd i vår generasjon, hvis det er slik vi er lært opp...

[Gjest Fighter]

La barn være barn. :klø: Og det har vi ikke gjort fordi? Fordi vi sa nei når de spurte om å ha overnattingsbesøkk av en venninne som har overnattet tildligere i løpet av ferien og som de har overnattet hos. Fordi vi svarte at vi var slitne da de spurte hvorfor? Fordi vi forklarte hvorfor vi var slitne da de spurte om det? Barn trenger grenser og barn trenger å læres seg at også voksne mennesker har følelser. Hvordan skal de noen gang få empati når ingen forteller dem hvordan de har det?

Vi lot barna gjøre velig mye i løpet av ferien:

- vi lot dem gå på kino.

- kjøpte masse aktivitetsting til dem(de er ikke så opptatt av leker, men vi skoledagbøker, spill og andre ting de liker)

- vi kjøpte gaver til dem da vi var borte

- vi lot dem være mye sammen med venninner

- vi lot dem overnatte hos veninner

- de hadde overnattingsgjest flere ganger

- de var og badet

- de var på telttur

- vi trøstet dem da de var lei seg

- vi ga dem masse positiv oppmerksomhet

- vi ga dem masse is

- vi spilte spill med dem

- vi kjøpte mat vi visste de ville like

- vi prøvde å kombinere barnevennlig og sunn mat

- de fikk masse frukt og grønnsaker

Helt konkret, hva var det vi gjorde galt? Og hvor skulle vi gjort av barna nå moren deres kjefta på mannen min og gjorde et stort nummer ut av en ekstra natt hos henne? Og takk Fiona som skjønte hva jeg mente.

[Gjest Trix]

Jeg er enig med de her som skriver at dere nok ikke er friske nok til å ta ansvar for hans barn for tiden. (Gudsjelov at de ikke bor hos dere fulltid, så har dere muligheten til å sende dem hjem)

Det høres ut som om barna hans synes det er grusomt kjedelig å være på besøk hos syk pappa og syk samboer. De hadde nok forventet seg noe annet når de kom på besøk. Det er sikkert derfor de oppfører seg som de gjør.

Det beste er at de nå er tilbake hos mor, både for dere og dem. Bruk nå tiden til å bli skikkelige friske før dere tar imot besøk igjen.

[Gjest Fighter]

Hvis barna synes det er grusomt her, hvorfor ringer de og ber om å få komme oftere enn det som egentlig er avtalt? Og hvorfor vil de ikke dra herfra? Tror du de kjeda seg når de tok på hverandre ansiktsmaling og så ut som katter og tigre? Eller kjeda de seg da de spilte spill? Kanskje teltturen deres var kjedelig, selv om de kom hjem og fortalte om masse morsomt de hadde gjort? Tror du de kjeda seg da de var på kino? Det barnet som aldri får beskjed om at det skal være litt ro på kvelden og at det ikke alktid er at foreldrene orker overnattingsbesøk synes jeg synd på. Når skal de lære seg at de må ta hensyn til anre? Når skal de lære seg at de ikke alltid kan gjøre som de vil?

At vi ikke har de nå tror jeg nok er lurt, ja. Vi trenger hvile nå.

[Jens]

"la barn være barn, fordi"?

Fordi dere forventer att de skal skjønne deres voksenproblemer.

[Gjest Fighter]

Vi forventer ikke det, jeg ble frustrert over at de såret mannen min. Jeg vet at barn er barn. Jeg vet at de trykker på de knappene de kan, og gjorde det. Men selv om barn kan være utspekulerte trenger man ikke like alt de gjør? Om et barn mobber et annet barn, skal man da stå og se på? De er jo barn? Eller skal man fortelle dem at når du sier sånn så blir den andre personen lei seg? Jeg har fått høre flere detaljer om hvorfor barna sa det de sa, og er på ingen måte sinna på dem. Men det må da kunne diskuteres hva man gjør med barn som trykker en ned når en er sliten? Jeg skjønner at barn ikke skjønner at voksne blir slitne. Men jeg tror de trenger å høre det for at de en gang skal forstå.

Har du barn selv, Jens? Vet du hvordan det er å oppleve masse slitsomme ting og i tillegg ha 3 barn? Har du opplevd å måtte kjøre 8 timer hver vei til begravlese, for så å komme hjem å få skjenn fordi du dro i bgrevelse? Har du opplevd å være i en sånn situasjon og at ungene i tillegg gir skjenn for at du er sliten?

[Gjest Trix]

Det barnet som aldri får beskjed om at det skal være litt ro på kvelden og at det ikke alktid er at foreldrene orker overnattingsbesøk synes jeg synd på. Når skal de lære seg at de må ta hensyn til anre? Når skal de lære seg at de ikke alltid kan gjøre som de vil?  

Nå tror jeg du gjør deg dum med vilje!

Det er da ingen som er uenig i det du skrev over her!!!

Det noen ser ut til å være uenig i derimot er det at barn ikke skal belemres med voksen problemer. Her er det jo til og med snakk om to voksne som har psykiske problemer.

Jeg betviler ikke at dere har gjort deres ytterste for at barna skal få det bra i den tiden de har vært hos dere. Men tusenvis av "festlige" aktiviteter kan dessverre ikke veie opp for god voksenkontakt, og følelsen av at de voksne har det hyggelig sammen med barna.

[Jens]

Optimist

Nei, jeg har ikke barn.

[Gjest Fighter]

Hva mener du vi skulle svart da de spurte om å ha overnattingbesøk? Skulle vi latt være å fortelle dem at vi var slitne? At vi var i sorg? Barn sørger også, men på en annen måte enn voksen. Hun minste sa hun ikke ville være med i begravelsen frodi hun bare kom til å gråte. Da sa jeg at det er lov til å gråte når man er lei seg. Men hvordan skal vi formidle til ungene at de kan væøre lei seg når vi ikke tillater oss selv å være lei oss? Har jeg sagt at vi ikke ga dem voksenkontakt? De lekte når de lekte og satt sammen med oss når de gjorde det. Skulle vi tvinge dem til å være inne sammen med oss når sola skinte og de hadde lyst til å være ute og leke?

[Gjest Trix]

Vi snakker visst forbi hverandre.

Eller så skjønner du ikke hva jeg skriver.

Ja, ja, lykke til i alle fall!

Håper dere begge føler dere bedre snart!

[Gjest Trassen-ulogget]

Dette handler ikke om å ikke gi barn grenser. Jeg er selv en sterk tilhenger av å gi barn grenser fremfor drittungeoppdragelse. For uten kunnskap, regler, grenser eller hva du vil kalle det, så blir det drittunger. Men de må settes på barns premisser - ikke de voksnes.

Dere lar ikke barna være barn (som andre sa her) fordi dere krever (eller ønsker) at barna skal forstå deres voksenproblemer. Barn kan ikke forstå slikt!

At du kan ramse opp alt det gode dere gjorde for barna i sommer viser hvor mye det koster for dere å gjøre alt dette gode. Kjærlighet, omsorg og "underholdning" mener jeg må komme mer spontant enn som så. Barna merker at det ikke er ekte og kjærlighetsgjennomsyret omsorg.

Det er ikke noe galt i det dere har gjort egentlig, bare ikke helt bra (spesielt ikke over tid). Jeg synes det er kjempebra at dere innrømmer de problemene dere har! Det er et kjempesteg i riktig retning. Og en bikk er ikke skadelig for barna - selv om den varer over en viss tid. Selvmordstruende foreldre har jeg dog ingen kunnskap om ringvirkninger om. Men over tid vil dette kunne skade barna.

Min situasjon var tilsynelatende normal utad, men svært skadelig innad i alt for mange år. Ikke direkte sammenliknbar med det du beskriver, men allikevel mulig å bruke. Og det vil ta meg mange, mange år med proffesjonell og egen psykologisk hjelp før jeg blir kvitt ringvirkningene. Jeg ønsker ingen det h*lvetet jeg har gjennomgått! Og det "bare fordi foreldrene mine var syke".

Gjør det beste ut av situasjonen, men mine råd er å la barn være barn og be om hjelp (enten for dere selv eller til barna) når det er til det beste for alle parter.

[Gjest Xavia]

Et godt og fornuftig innlegg Trassen!

[Gjest agurk]

Stakkars optimist. Mye pes her ja. Det er ikke slik at når man får barn så klarer man alt her i livet.

Jeg synes ikke det virker som at optimist har krevd at barna skal ta over deres problemer eller være voksne. Hun har bedt de være stille og rolige en kveld etter en tøff dag. Hva er galt med det? Det opplevde vi da stadig som små jeg og søsteren min. Hun forklarte også hvorfor hun ønsket det, slik at barna skjønte at det var en grunn.

Og når hun prøver forsvare seg finner dere noe galt med det og Kjærringer er kjærringer værst!

Vet du ser ikke noe galt i det du gjorde jeg. Og jeg forstår godt at du ble litt grinete av å få kjeft. Men barn er ofte slik. Hyler og smeller og tror at det hjelper. Blir enda værre når de blir 14 og hormonene suser

Folkens, selv om noen kommer med ett hjertesukk på nett betyr det ikke at de ikke burde ha barn!

[Gjest Trassen-ulogget]

Og når hun prøver forsvare seg finner dere noe galt med det og

Hun forsvarer seg veldig hardt. For meg er dette et tegn på at vi treffer en spiker på hodet. Om hun er klar over hvor desperat hun høres ut i sitt forsvar vet jeg ikke.

Vet du ser ikke noe galt i det du gjorde jeg.

Det er vel ingen som har sagt at det var galt heller. Men vi misliker det hun har gjort. Og vi vil gjerne at hun ikke skal gjøre det igjen. Eller i det minste være klar over hva hun gjør. Det er stor forskjell på å gi barn grenser og å forvente at barn skjønner voksenproblemer.

Folkens' date=' selv om noen kommer med ett hjertesukk på nett betyr det ikke at de ikke burde ha barn![/quote']

Gud, er det noen som har sagt at de ikke burde ha barn? Men sånn som de har det nå så synes jeg at de virker for syke til å ta hånd om barn, ja. I alle fall om de har vært syke over en tid (man blir ikke plutselig suicidial og man blir ikke plutselig ikke-suicidal). Men er man bevisst på hva man gjør, hvordan man er og får behandling så ser jeg ingen problemer for disse barna i fremtiden, nei.