Barn og slitne foreldre

[Gjest Fighter]

Mannen min har vært deprimert og utbrent over lengre tid. Etter mye tid hos psykolog klarte han endelig å få bort selvmordstankene. Da døde en nær venn. Selv hadde jeg akkurat vært fysisk syk og fått avslag på psykologhjelp. Med andre ord; jeg oig mannen min har det veldig vanskelig på mange måter for tiden. Vi prøver å støtte og backe opp hverandre på alle måter. Det er ikke her prblemener er. Vi har hatt ungene hans her i to uker. Disse to ukene har det skjedd mye som har gjort at jeg og mannen min er utrolig slitne og langt nede. Vi har prøvd å fortelle ungene at vi er slitne og at vi vil de skal prøve å ikke lage så mye bråk og rot. Der bråker og roter som en hel barnehage selv om vi har sagt vi er slitne. Greit nok, barn er barn. Men i kveld var det ikke bare rotete og mye bråk, de bgynte til og med å kjefte på oss for at vi er slitne! Hun minste ble sinna på mannen min for at han har sølvnproblemer! I tillegg er de sinna for at vi skal i barnedåp i morgen. Mannen min er fadder, så vi vil gjerne dra selv om vi har det tøft. Mannen min satt nesten og gråt under kveldsmaten. En ting er å føle at livet knapt kan leves, men og få kjeft for det i tillegg. Hva i all verden skal vi gjøre for at barna skal ta hensyn og vise respekt? Vi har forklart dem hvorfor vi er slitne og at vi er veldig lei oss. Mannen min har sagt at han er syk. Likevel får vi bare sinne mot oss.

[Gjest Poirot]

Hvor gamle er disse barna?

[Gjest Fighter]

9, 11 og 13.

[Gjest Poirot]

Da ville jeg gitt de klar beskjed om hvor landet lå.

Husker en julaften der jeg var skikkelig drittunge (11-12 årsalderen). Var sur, neagtiv og tverr. Tilslutt ble mamma (etter mange advarsler) så lei seg at hun la seg på soverommet og storgråt.

Det gjorde inntrykk, skal jeg si deg.

[Gjest Fighter]

Vi prøver på det. Tror det gjorde inntrykk på dem at faren hadde tårer i øynene ved kveldsmaten i kveld. Heldigvis har de roet seg litt ned nå, men vi vet jo ikke når neste utbrudd kommer. Hvis de ikke skjerper seg blir det til at vi ikke klarer å ha dem her i det hele tatt.

[Trixi]

synes ikke det er så rart at barna oppfører seg som de gjør, jeg!

Selv om situasjonen er forklart, er det kanskje ikke så greit for barn i den alderen å forstå. Nå vet jo ikke jeg hva som er problemet til din mann og familien din, men uansett; unger HATER at de de er glade i har det vondt!!!

Og hvis de er usikre på hvordan de skal takle situasjonen, er det ikke så rart de gjør som de gjør! Det er ikke så greit for de heller; dere (i alle fall faren) er jo forsørgere og barn ser stort sett på sine foreldre som de kan kan ordne og fikse det meste . Det er nok ikke bare dere som har det vondt og sliter - barna går nok også å grubler på hva som egentlig har skjedd / skjer og som gjør at situasjonen er som den er.

Det at barna kjefter på dere og kanskje bråker litt ekstra ser jeg på som et rop på omsorg og oppmerksomhet.

Det tar tid å fordøye (nyheten?) om at pappa er syk; prøv å være flinke til å besvare spørsmålene deres selv om det kan være tungt. Barn vil vite, og de vil ha sannheten (men spar de for de verste detaljene).

Dette er ikke ment som kritikk til dere, men bare husk å ta best mulig vare på både hverandre og barna!

[Gjest Fighter]

Joda, det er vel det jeg tenker nå jeg også. At deres uro er tegn på frustrasjon. På en måte skjønner jeg de. Men samtidig blir det så veldig vanskelig for meg og mannen min. Det er ikke så lett å motta kjeft når det er trøst man trenger. Det siste mannen min trenger nå er å føle at han er en dårlig pappa. Og det er han ikke. Han er veldig flink til å vise kjærlighet og omsorg. Også når de gjør ting de ikke skal. Han er der alltid for dem med en klem og sier ofte at han er glad i dem. Men i natt fikk de ikke ha en venninne til overnattign og da slo de seg fullstendig vrang.

Vi har prata med barna om hva som har skjedd og at de også har lov til å være lei seg. Vi får vel prøve å nå fram til dem mer senere.

[Gjest Anonymous]

om foreldrene har problemer,så skal ikke det over på barnas skuldre. Barn i den alderen har ikke forutsetninger tilå forstå hvor alvorlig dette kan være.

det er rot og bråk med barn.

en annen ting dere kan gøre er å snakke med barnas mor og forklare situasjonen. Kansje bare ha en i gangen? Til alt løser seg igjen. tre barn bråker mere enn 1.

På en annen side kan jo være at barna gjør at dere glemmer deres egen situasjon noe også+

[Gjest Fighter]

Vi vet at det er rot og bråk med barn, og vi gir dem mye rom for å være barn. Selvsagt mener vi ikke at barna skal løse våre problemer, men de trenger da ikke gjøre de verre heller. Også barn må lære seg å ta hensyn til voksne, og lære at voksne kan være slitne og ha følelser de også.

Å snakke med moren er uaktuelt. Hun har allerede kjefta opp mannen min for at vi i det hele tatt var i begravlese .

Det er mye flott i barna, og de har også hjulpet oss til å se at livet må gå videre. Men de bør lære seg til å ikke skjelle ut folk fordi de har det vanskelig.

[Gjest Embla s]

Enig med andre her.

Det kan jo hende at dere er såpass langt nede akkurat nå at dere burde begrense samværet litt en periode? Uansett om dere prøver å "ta dere sammen" merker jo barna at det er "noe". Og som andre her sier - dette er et reaksjonsmønsker. Et annet mønster kunne feks være at barna ble veldig stille og listet seg rundt for å ikke være i veien.

Syns det høres ut som dere har sunne barn. Det er utrolig tøft for barn når omsorgspersoner har psykiske problemer/depresjon og jeg tenker at kanskje barna burde skånes.

(og jeg skjønner godt at det er vanskelig for dere og at dere blir frustrert og slitne når barna roter og bråker).

Lykke til.

[Vimsevips]

Jeg vet det er tøft, men en av dere bør snakke med moren og skaffe en annen ordning for en periode. Greit, ho kjefter og smeller, men hun vil også snart se at ting kan/kunne vært bedre for alle parter. Så derfor råder jeg dere til å ta en prat nå.

Barna drar tross alt tilbake til henne, og drar med seg en god del frustrasjon dit. Og dermed starter man lett en ond sirkel.

Så en prat nå kan være lurt, så får man tatt en del problemer før de faktisk oppstår/ blir verre,- for det kommer ingen av dere til å få det bedre av.

LYKKE TIL,- og ta tiden til hjelp.

[Gjest Fighter]

Akkurat nå har vi vel mora litt i vranghalsen. Hun har en tendens til å kjefte og kontrollere det meste. Hun kan finne på å nekte ungene å være her i det hele tatt. Det vil selvfølgelig hverken vi eller ungene. At de tar med frustrasjon dit er godt mulig, m,en det kan også ha vært omvendt. At hun har snakka negativt om faren de timene de var der. Men det vet vi ingenting om.

Ungene gir stort sett uttrykk for at de liker seg hos oss, og spør ofte om å få komme andre dager enn det som i utgangspunktet er avtalt. Likevel har hun problemer med å innse det. Hun kjefter på mannen min for at de er sammen med venninner når de er hos oss og for helt urimelige ting. Derfor er det fryktelig vanskelig å snakke med henne. Hun virker som om hun ikke vil vise forståelse.

Til vanlig er bare ungene her annehver helg, så det blir ikke så inntenst som nå. Og vi opplever jo ikke å ha det så vanskelig til vanlig heller. Hele situasjonen har vært uvant for oss alle, så jeg håper jo at ungene kommer tilbake med godt mot. Men som flere har sagt her, så trenger jo også vi litt hvile.

[Gjest Anonymous]

Kunne du og din mann forsøke å avlaste hverandre litt? Feks du tar med barna til byen eller på sykkeltur 3-4 timer en dag. Neste dag tar din mann med barna på stranden 3-4 timer. Da får dere litt tid til å lade batteriene mens dere er alene. Hvis det regner kan kanskje barna leie en film? Da kan dere slappe av i 1 1/2 time. Hvis dere inveterer barnas venner på besøk blir barna opptatt med dem og har det sikkert kjempefint. Så store barn trenger jo heller ikke å passes på hele tiden.

Viktig å skape seg noen pusterom hvis man opplever at alt blir for intensivt og slitsomt. Da har man mer å gi etterpå.

Tror også det er viktig å forklare barna hvorfor dere er slitne. Men på en måte som ikke gir dem dårlig samvittighet. De må ikke føle at det er deres skyld at de voksne er slitne og har det vanskelig nå. Som det ble sagt tidligere så er det ikke bra at barna lister seg rundt og er redd for å utløse negative reaksjoner eller sykdom hos foreldrene.

Snakk med hverandre og forsøk å finne gode løsninger. Tror nok dere klarer det!

[Gjest Fighter]

Banre er hos moren sin nå, og skal være der resten av ferien.

Vi fant på ting med barna, de hadde venninnebesøk og lot de dra på telttur med venninner, vi kjøpte masse aktivitetsting til dem. De var på kino og gjorde masse barneting. Det var når de ville ha overnattingsbesøk og vi var på det mset slitne de eksploderte. Nå får vi bare håpe det går bedre her neste gang de kommer. Da har jo også både vi og ungene fått alt på avstand.

Takk for gode råd, alle sammen.

[Gjest *Fiona*]

Snørrunger! De SKJELTE dere ut for å være slitne..? Seriøst, dette er for dumt... Jeg vet det er vondt for barn når omsorgspersonene er syke, som det ble nevnt her. Men å skjelle ut foreldre for ikke å få vilja si er vel mer trassalder oppførsel??!!

Dere trenger tydeligvis å ta vare på hverandre og dere selv. Dere har ansvar for barn i tillegg, og det er kjempetøft, det vet alle som har prøvd! Men generelt syr vi puter under armene på unger idag, de har minimalt med motstand, og skal skånes for alt som ikke er gøy og morsomt - hva slags folk blir det av det egentlig?

Dere har ikke et godt samarbeid med eksen heller, høres det ut som, og det må være en belastning ekstra. Men disse tre ungene er såpass store at jeg synes dere på "level with them", ikke undervurdere dem - sette dere ned og prøve å forklare mest mulig hvordan ting kan oppleves for en voksen. Det tar ikke livet av dem å lære seg evnen til innlevelse i andres situasjon, selv om det er foreldre!! Kalles å utvikle evne til empati.

Hvis dere legger vekt på at de selvsagt er en glede, at dere er glade i dem og selvsagt ikke ønsker å være uten dem, synes jeg ikke det er noe galt i å prøve å forklare deres situasjon - det er faktisk helt legitimt å møte hindringer her i livet i form av sykdom o.l.

Ønsker dere alt godt, og sender en klem :trøste:

[Gjest Fighter]

Takk, Fiona! Det er det vi har tenkt vi også. De har lov til å være frustrerte og å være sinna, men de må også lære seg at voksne har følelser og at de ikke kan si hva som helst.

[Gjest Esther]

Jeg er helt uenig - barn på 9-13 år skal ikke tillegges ansvar for å "gå stille i dørene" og trøste sin far som er sliten ...

Det måtte vel vært mye bedre å kun ha barna på korte besøk denne perioden ?

Disse barna høres helt normale ut - det hadde faktisk vært mer unormalt om de ikke hadde reagert på sinnstemningen hjemme, om de ikke hadde gitt lyd fra seg og ikke rotet rundt ... det er faktisk slik det er å ha unger.

[Gjest Pet]

Det er dere som er de voksne her og dere må klare å ta dere sammen i de to ukene ungene hans er der. En 13-åring er også fortsatt et barn.

[Gjest Fighter]

Jeg er helt uenig - barn på 9-13 år skal ikke tillegges ansvar for å "gå stille i dørene" og trøste sin far som er sliten ...  

Det måtte vel vært mye bedre å kun ha barna på korte besøk denne perioden ?

Disse barna høres helt normale ut - det hadde faktisk vært mer unormalt om de ikke hadde reagert på sinnstemningen hjemme, om de ikke hadde gitt lyd fra seg og ikke rotet rundt ... det er faktisk slik det er å ha unger.

Jeg har da ikke asgt at det er ungenes ansvar å ta vare på oss? Jeg snakker oim at barn må lære seg at andre mennesker har følelser, også voksne. Jeg har ikke sagt de ikke skal gi lyd fra seg eller oppføre seg pent og pyntelig. Jeg har sagt at de ikke burde gå til personangrep og ikke burde skjelle ut faren fordi han har det vanskelig. Jeg skjønner og synes det er natulig at de er sinna og frustrerte. Men synes ikke de skal få lov til å kalle folk hva som helst heller. Barn har ikke n naturlig forståelse av hvor grensene går, hverken for hva de kan si eller gjøre. Derfor må vi voksne fortelle dem det.

[Gjest Fighter]

Det er dere som er de voksne her og dere må klare å ta dere sammen i de to ukene ungene hans er der. En 13-åring er også fortsatt et barn.

Ta oss sammen? Mener du at vi ikke har lov til å være slitne etter å ha vært ganske alvorlig syk, opplevd å miste en venn, kjørt langt for å dra i begravelse, hatt tre unger i hus + moren til ungene som kjefter oss huden full?