Hvor mye skal man presse et barn til å gå på fritidsaktiviteter?

[AnonymBruker]

Jeg er ingen superhyperaktiv person som tror at min egen status og vellykkethet som mor avhenger av at datteren min på 6 år er med på en "million" forskjellige fritidsaktiviteter, bare for å ha nevnt det først som sist Men jeg ønsker jo selvsagt at hun skal være normalt aktiv med tanke på hennes egen helse.

Problemet er at hun er veldig passiv av natur, skulle helst sittet og sett på TV hele dagen. Hun har akkkurat begynt på skolen, og har mange venner både der og da hun gikk i barnehagen. Men jeg mistenker at hun ikke er den mest aktive der heller. Etter skoletid har hun svært sjelden noen å leke med. Hun rører seg derfor minimalt hvis ikke jeg eller mannen drar henne med på noe. Problemet er bare at hun sjelden har lyst til å gjøre noe annet enn å være på trampolina. Vi forsøker ofte å få henne med ut på veien for å leke med ball, sykle eller annet, men hun vil ikke. Og jo mer vi maser og overtaler, jo mer i vranglås går hun.

Vi tenker at hun kanskje trives bedre på organiserte aktiviteter hvor det er mange andre barn til stede, og hvor det ikke er vi som bestemmer hva hun skal gjøre. Hun har gått på turn og vært innom skiskole et par ganger, pluss en gang hver på håndballskole og fotballskole. Turninga er gøy når hun først kommer dit, men det er et sabla mas å få henne til å reise dit i første omgang. De andre aktivitetene har hun boikottet fullstendig selv om vennene er der.

Jeg er skikkelig lei av å mase, vi kommer bare inn i en ond sirkel hvor hun får mer og mer i mot aktivitetene fordi hun forbinder dem med mas. Så innimellom tenker jeg at jeg like godt kan slutte å mase om organisert aktivitet, og håpe at hun får lyst selv når hun merker at vennene snakker mye om det.

Men samtidig går de fleste andre ungene på en del aktiviteter, og tilegner seg ferdigheter som min datter ikke har. Og det reagerer hun også negativt på. Så hvis hun da begynner på f.eks. håndball om et år eller to og innser at de andre er mye flinkere, så kommer det til å bli galt også...

Og akkurat det kommer til å bli et problem i gymtimene også, så kanskje er det like greit å presse henne inn i noe nå, før forskjellene blir for store?

Har dere noen tanker?

Anonymous poster hash: 8ef83...12f

[AnonymBruker]

Barn som vokser opp i en familie som er alt fra noe til meget aktive, vil selv bli aktive barn. Mens barn som vokser opp soran tv selvsagt vil bli som de vokser opp.

Det er dere som foreldre som har kreert ungen til å bli en sofasitter.

Anonymous poster hash: 0e3c1...77c

[AnonymBruker]

Barn som vokser opp i en familie som er alt fra noe til meget aktive, vil selv bli aktive barn. Mens barn som vokser opp soran tv selvsagt vil bli som de vokser opp.

Det er dere som foreldre som har kreert ungen til å bli en sofasitter.

Anonymous poster hash: 0e3c1...77c

Skulle det være et svar til det hun lurte på?

Jeg har også en datter som ikke er så veldig aktiv dersom vi ikke tar henne med på ting.

Neste uke skal vi begynne med dansekurs. Der er det mange forskjellige hun kan velge mellom, så jeg håper hun finner en stil hun liker der.

Hun har også prøvd seg på håndball og fotball. Det sistnevnte var absolutt ingenting for henne, hun eier ikke en brøkdel av interesse. Håndball gikk hun på i to-tre sesonger. Hun ville egentlig ikke dit, men da hun var der hadde hun det gøy.

Anonymous poster hash: f0ea6...92e

[AnonymBruker]

Barn som vokser opp i en familie som er alt fra noe til meget aktive, vil selv bli aktive barn. Mens barn som vokser opp soran tv selvsagt vil bli som de vokser opp.

Det er dere som foreldre som har kreert ungen til å bli en sofasitter.

Anonymous poster hash: 0e3c1...77c

Å, fungerer det ikke å sitte i sofaen med potetgull og brus mens man kommanderer ungen til å gå ut og ta seg en joggetur, altså? Det visste jeg ikke!

Vi er faktisk ganske aktive, vi. Vi har hunder som vi både går tur i skogen med, jogger med, sykler med, går på ski med, og i det hele tatt. Før vi fikk barn hadde vi sett for oss at det ville være piece of cake å ta med barnet på tur, selvsagt med en del tilpasninger. Men hun har nektet helt siden hun fikk kroppskontroll nok til å vri seg ut av pulken... Hun vil ikke være med uansett, så det ender stort sett med at den ene går ut med hundene mens den andre er hjemme med barnet. Vi ønsker på ingen måte at det skal være slik, men samtidig har vi ikke tid til å bruke en time på å komme oss hundre meter og bare oppnå at alle er dritsure etterpå.

Vi voksne tar gjerne en tur på lekeplassen. Eller en tur på sykkel i nærområdet. Eller en tur på jordet rett over veien hvor det er en fin akebakke om vinteren. Eller noe helt annet. Men når ungen ikke vil være med, er det grenser for hvor mange år man orker å fortsette å mase...

Men det er egentlig greit. Så lenge hun gidder å hoppe på trampolina så får hun vel litt mosjon i hvert fall. Det er mer de faktiske ferdighetene innen idrett/sport jeg er bekymret over, hun vil garantert få problemer i gymmen når hun ikke kan noe av det de andre kan.

Anonymous poster hash: 8ef83...12f

[tussi84]

Det å lære seg ballsport i gymmen kan læres. Å være god i sport er ikke noe for alle heller ikke det å drive med idrett. Noen barn har faktisk ikke interesse for sånne aktiviteter. Jeg ville kanskje prøvd å gå andre veien. Er hun flink til å tegne foreslå tegneskole eller noe. Hva med sangkor? Osv..

Eneste du kan gjøre som foreldre er feks dra henne med på lekeplass og feks turer i skogen. Å tvinge og mase har stikk motsatt effekt enn det du ønsker.

Prøv å se de mulighetene du har istedenfor å få barnet intr i ditt og datt

[Daria]

Barn som vokser opp i en familie som er alt fra noe til meget aktive, vil selv bli aktive barn. Mens barn som vokser opp soran tv selvsagt vil bli som de vokser opp.

Tro det eller ei, verden er ikke så enkel...

Jeg har friluftsforeldre - ut på tur i all slags vær, skogstur, sykkeltur, fjelltur osv. Det har aldri - hverken som barn eller voksen - stått høyt på listen over mine favorittaktiviteter, noen av oss er bare med bedagelig anlagt enn andre - eller har andre interesser. Tussi84 har et godt poeng - prøv heller andre typer organisert aktivitet som kanskje interesserer henne mer. Alle trenger ikke drive med idrett, og det er ikke verdens undergang å ikke være god i gym.

Jeg mener ikke at dere ikke skal fortsette å dra henne med på sykkeltur osv, men ikke tving henne til å delta i organisert idrett - det bidrar sjelden til økt treningsglede og -lyst.

[AnonymBruker]

Det å lære seg ballsport i gymmen kan læres. Å være god i sport er ikke noe for alle heller ikke det å drive med idrett. Noen barn har faktisk ikke interesse for sånne aktiviteter. Jeg ville kanskje prøvd å gå andre veien. Er hun flink til å tegne foreslå tegneskole eller noe. Hva med sangkor? Osv..

Eneste du kan gjøre som foreldre er feks dra henne med på lekeplass og feks turer i skogen. Å tvinge og mase har stikk motsatt effekt enn det du ønsker.

Prøv å se de mulighetene du har istedenfor å få barnet intr i ditt og datt

Jeg ser poenget ditt, altså. Men problemet er jo at hun er så innmari inaktiv på alle måter! Hadde hun blitt med på tur i skogen, eller løpt rundt med vennene i fritida, eller hva som helst som andre unger får mosjon av, hadde jeg selvsagt ikke mast om fotballtrening og sånn. Men siden hun er så mye i ro, må jeg jo finne på noe...

Og jeg får henne heller ikke med på lekeplassen eller i skogen uten å tvinge og mase...

Men ja, kanskje jeg fokuserer for mye på alt hun ikke vil, alt hun ikke kan eller gjør akkurat som jeg vil? Kanskje det er derfor hun går så i vranglås hele tida... Må tenke litt på den der.

Anonymous poster hash: 8ef83...12f

[Focklop]

Hvorfor har hun sjelden mulighet til å leke med venner på fritiden? Jeg hadde bare meg selv å leke med da jeg var barn, og det har også hatt sine negative sider. Ble aldri så jeg vokste opp og var en i "gjengen", var alltid utenfor med resten av raringene.

Hvordan har hun det når dere får henne med på aktiviteter? Leker hun med andre barn da? Min første tanke var at hun kanskje er sjenert eller får litt "prestasjonsangst" i en større gruppe med barn?

[Focklop]

Jeg hadde også satt meg i vranglås om mine foreldre maste om å dra meg med på diverse aktiviteter. Hadde vi gjort avtaler med de få nære vennene mine hadde det vært noe annet. Hva med å snakke med foreldrene til vennene hennes og arrangere noe?

[Engel]

Kjenner igjen problemstillingen, det er ikke alltid lett å få med ungene på aktivitet. Tv/data/spilling er gjerne mye mer attraktivt enn å leke ute. Vi har innført strenge begrensninger på sånt. I helgene er det feks null tv/data/iPad mellom kl 11 og 18. Og i ukedagene er det heller ikke noe før kl 18. .

Slike regler gir ikke automatisk mer aktive unger, men det er litt lettere å få dem med på andre ting når tv m.m. ikke er et alternativ.

Vi prøver også å bruke sykkel til og fra andre attrakttive aktiviteter. Vi sykler til biblioteket eller kinoen feks. Når ungene vet at de skal noe gøy så er det mer greit å sykle også. Vi prøver også når det er mulig å gå/sykle med ungene til og fra skole/barnehage og jobb. Godt for hele familien. Personlig syns jeg hverdagsaktivitet er mye mer viktig enn å være med på masse organiserte aktiviteter. Prøver ellers å gjennomføre at fra skolestart så skal de gå på 1 fysisk fritidsaktivitet, siden de sitter mye mer stille på skolen enn i barnehagen. Eldste gikk på fotball 2 år før han ble lei, så 1/2 år på sykling, og så ble det et halvt år uten noe fordi vi kom i uttakt med oppstarten, men han skal prøve karate nå. Mellomste går på fotball, men vurderer å slutte på det (han har ikke lyst til å dra på trening, men koser seg når han er der, derfor oppmuntrer vi han til å fortsette.) og svømmekurs (svømmekurs elsker han). Minstemann går i barnehagen, og kommer ikke til å begynne på noen aktivitet før evt sist året der. Han vil veldig gjerne bli med broren på svømmekurs, men får ikke lov før han blir 5 år. Når de begynner å si at de ikke vil gå på en aktivitet lengre, så oppmuntrer vi de til å prøve litt til og se, men når vi ser interessen ikke er der så vil vi ikke tvinge dem. Det kommer ikke noe godt ut av det.

Nå er datteren din bare 6 år, det går fint an å bruke et år på å se om hun finner noe hun selv har lyst til å prøve. I 1. klasse blir man gjerne bombadert av diverse idrettslag med tilbud om trening, så det kan jo være det plutselig dukker opp noe spennede. Har hun venner hun leker mye med så hør hva de går på, unger vil gjerne gjøre det samme som vennene. Og hun blir ikke hengende etter på fysisk aktivitet på et år om dere er en normalt aktiv familie. Å hoppe på trampolina er super trening det, jeg blir sliten etter noe få minutter jeg, selv om jeg anser meg selv som en voksen i god form. Så jeg syns ikke dere skal stresse. La henne invitere med venner hjem, og legg opp til at de leker litt ute. Når unger er flere sammen er de oftere fysisk aktiv enn når de er alene.

Endret 22. august 2014 av Engel

[Marcia]

Hvorfor har hun sjelden mulighet til å leke med venner på fritiden? Jeg hadde bare meg selv å leke med da jeg var barn, og det har også hatt sine negative sider. Ble aldri så jeg vokste opp og var en i "gjengen", var alltid utenfor med resten av raringene.

Hvordan har hun det når dere får henne med på aktiviteter? Leker hun med andre barn da? Min første tanke var at hun kanskje er sjenert eller får litt "prestasjonsangst" i en større gruppe med barn?

Tja, vet ikke helt. Hun har lett for å få venner, finnes ikke sjenert, og kan godt bli "bestevenner" med noen etter to minutter på et nytt sted. Problemet er vel heller at jeg er sjenert og synes det er litt ekkelt å mase på de andre foreldrene hele tida. Det er også sjelden noen andre enn foreldrene til bestevenninnen spør om hun vil komme til dem. Antageligvis fordi foreldrene til vennene hennes har bedre kontakt med andre foreldre igjen, og synes det er lettere å henvende seg til dem enn til meg? Men akkurat dette håper jeg bedrer seg når ungene blir store nok til å gå rundt som de selv vil uten at vi foreldre må lage avtaler for dem.

Men dere har rett i at jeg stresser for mye med dette, og at det gjør alt bare verre. Hun skal gå på turning nå fremover, og så får vi bli flinkere til å få henne med ut på småting i hverdagen.

Takk for hjelpen!

Og der glemte jeg anonymknappen, ja. Ja, ja.

Endret 22. august 2014 av Marcia

[kanelsnurr]

Jeg har ikke barn selv, så er ikke egentlig skikket til å svare. Men jeg var nok som din datter da jeg var barn. Grein og laget baluba hver gang foreldrene mine ville ha meg med på tur. De andre jentene i klassen min drev med fotball, håndball eller hest; jeg hadde 0 interesse eller talent for noen av delene. Var også innom både dans og svømming, uten at jeg trivdes noe særlig.

Jeg var nok noe eldre enn din datter da min mor gav meg beskjed om at "du skal drive med noe form for fysisk aktivitet. Det er det samme for meg hva det er, helt frie tøyler, men det må være noe." Tror ikke hun så for seg at minstejenta skulle begynne med kampsport, men sånn ble det.

Som voksen så er jeg kjempeglad for at jeg ble "presset" litt. Jeg tror generelt at de som driver med idrett/aktivitet som barn og ungdom, ofte har et bedre forhold til trening som voksne. Men jeg er og kjempeglad for at jeg fikk bestemme selv, og kunne finne noe jeg virkelig elsket. (jeg hadde aldri fortsatt med sporten hele veien gjennom tenåra, om jeg hadde blitt tvunget til å drive med ballspill eller ballett).

[Marcia]

Ja, det er jo også et godt poeng.

Jeg tror derfor at jeg avventer litt til hun har vært borti flere typer aktiviteter i gymmen, ser hva vennene gjør osv, så hun har bedre grunnlag for å velge selv. Så kan hun heller velge en ting eller to selv, heller enn at jeg presser henne til noe jeg synes hun burde gjøre.

Takk for hjelpen!

[Polly Ester]

Jeg har ikke barn selv, så er ikke egentlig skikket til å svare. Men jeg var nok som din datter da jeg var barn. Grein og laget baluba hver gang foreldrene mine ville ha meg med på tur. De andre jentene i klassen min drev med fotball, håndball eller hest; jeg hadde 0 interesse eller talent for noen av delene. Var også innom både dans og svømming, uten at jeg trivdes noe særlig.

Jeg var nok noe eldre enn din datter da min mor gav meg beskjed om at "du skal drive med noe form for fysisk aktivitet. Det er det samme for meg hva det er, helt frie tøyler, men det må være noe." Tror ikke hun så for seg at minstejenta skulle begynne med kampsport, men sånn ble det.

Som voksen så er jeg kjempeglad for at jeg ble "presset" litt. Jeg tror generelt at de som driver med idrett/aktivitet som barn og ungdom, ofte har et bedre forhold til trening som voksne. Men jeg er og kjempeglad for at jeg fikk bestemme selv, og kunne finne noe jeg virkelig elsket. (jeg hadde aldri fortsatt med sporten hele veien gjennom tenåra, om jeg hadde blitt tvunget til å drive med ballspill eller ballett).

Jeg skulle ønske datteren min ville begynne med kampsport også. Men, hun er litt pysete av seg, og er redd for å slå seg.

[Alice123]

Bare så det er sagt... jeg kommer fra en veldig friluftsglad familie. Som barn ble jeg motvillig dratt med på ski, fjellturer, sykkelturer, telting etc. Jeg absolutt hatet det.

Men som VOKSEN, er jeg veldig glad og takknemlig for at mine foreldre gadd å dra med seg en tverr og dur drittunge (les: meg) ut i skauen. For som voksen har jeg enormt stor glede av friluftsliv. Jeg går på skogsturer, skiturer, jeg er veldig glad i å telte og i sommer var jeg nesten to uker i fjellet på telttur.

Poenget er at disse greiene kommer naturlig for meg. Siden jeg er vant med det fra jeg var liten, er det helt naturlig for meg å tenke "nå er det bærsesong, jeg setter av helgen til å plukke bær i skogen" og "nå er det snø ute, la meg se om det er brøytet løype ennå".

Jeg vokste opp med å gå i skogen i helgene, mine kusiner vokste opp med å gå på kjøpesenter. Gjett hva vi gjør i voksen alder? Jeg (og mine søsken) tilbringer lørdagen i skogen, mine kusiner på Sandvika Storsenter. Bare tanken på å ta teltet pg tilbringe en helg på fjellet er helt fremmed for dem. Det er ikke det at de nødvendigvis har noe i mot det, de tenker bare aldri tanken.

[tussi84]

Jeg ser poenget ditt, altså. Men problemet er jo at hun er så innmari inaktiv på alle måter! Hadde hun blitt med på tur i skogen, eller løpt rundt med vennene i fritida, eller hva som helst som andre unger får mosjon av, hadde jeg selvsagt ikke mast om fotballtrening og sånn. Men siden hun er så mye i ro, må jeg jo finne på noe...

Og jeg får henne heller ikke med på lekeplassen eller i skogen uten å tvinge og mase...

Men ja, kanskje jeg fokuserer for mye på alt hun ikke vil, alt hun ikke kan eller gjør akkurat som jeg vil? Kanskje det er derfor hun går så i vranglås hele tida... Må tenke litt på den der.

Anonymous poster hash: 8ef83...12f

Skjønner du er bekymret. Jeg ville gitt det et par års tid. Se om du innen de to årene kan få henne intressert i noe. Samme hva det er egentlig. Noe er alltid en start. Du kan også be om hjelp til forslag feks fra skole eller sfo om ingenting skulle fungere.

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært en slik unge, og jeg tror det er litt genetisk hvor aktiv man er.

Men det som funket for meg var å finne en aktivitet jeg virkelig likte. For min del var det riding (elsker dyr). Håndball, speideren og annen idrett var drepen. Jeg ble også presset med på bl.a speidertrer i øsende regnvær, samt lange skiturer. Jeg kan derfor ikke fordra verken skiturer eller friluftsliv i dag. Men rideinteressen forbinder jeg med noe positivt, noe jeg kan identifisere meg med.

Jeg tror dere har mer å vinne på å hjelpe henne å finne ut hvilken aktivitet hun faktisk liker. Kanskje må hun prøve og feile litt. Lysten til å være aktiv bør komme av et indre driv, ikke av ytre press (for da vil hun gå i vranglås, som du beskriver). Men dere kan jo sette grenser for hvor mye hun skal se på TV, sånn at hun faktisk må finne på noe annet.

Anonymous poster hash: bfa2d...6f1

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært en slik unge, og jeg tror det er litt genetisk hvor aktiv man er.

Men det som funket for meg var å finne en aktivitet jeg virkelig likte. For min del var det riding (elsker dyr). Håndball, speideren og annen idrett var drepen. Jeg ble også presset med på bl.a speidertrer i øsende regnvær, samt lange skiturer. Jeg kan derfor ikke fordra verken skiturer eller friluftsliv i dag. Men rideinteressen forbinder jeg med noe positivt, noe jeg kan identifisere meg med.

Jeg tror dere har mer å vinne på å hjelpe henne å finne ut hvilken aktivitet hun faktisk liker. Kanskje må hun prøve og feile litt. Lysten til å være aktiv bør komme av et indre driv, ikke av ytre press (for da vil hun gå i vranglås, som du beskriver). Men dere kan jo sette grenser for hvor mye hun skal se på TV, sånn at hun faktisk må finne på noe annet.

Anonymous poster hash: bfa2d...6f1

Jeg tror ikke det er genetisk, men jeg tror barn kan bli påvirket begge veier av hvilke holdninger de voksne som er nærme en har til fysisk aktivitet.

Anonymous poster hash: c1571...ab4

[Millimani]

Det er fint å foreslå noe, men man skal ikke presse barna til noe de ikke vil. Jeg gikk i vranglås når noen dro meg med i bassenget, og jeg var heller ikke begeistra for skiturer. Mamma og pappa tok meg aldri med på slike aktiviteter, men foreldrene til bestevenninna mi klarte å motivere meg litt. Fjellturer utenom vinters-tid (ingen overnattinger ute, eller pøsende regn), har jeg alltid trivdes med. Trening begynte jeg ikke å interessere meg for før i voksen alder, da begynte jeg på treningssenter.

Så ja... Det er meg. Man blir ikke motivert av at andre presser en til noe. Jenta er bare seks år, og ikke alle på den alderen er like aktive. Men nå når jenta har begynt på skolen så får hun etter hvert et større sosialt liv, hun kommer til å utvide horisonten sin, - og vil forhåpentligvis fatte interesse for noe av det de andre barna driver med på fritiden sin. Det er ikke alle som har begynt på faste fritids-aktiviteter som seksåringer. Kanskje liker ikke jenta idrett, men kanskje hun heller kan lære seg å danse, synge eller spille et instrument. Her gjelder det å prøve seg litt fram, så finner dere nok etter hvert en aktivitet hun liker. Hun trives med turninga, men dere må likevel mase på henne for å få henne dit. Da er det kanskje en "sperre" der et sted.

Går jo an å snakke med henne, spørre henne hva hun tenker om det. Si at hun har det jo gøy på turninga, da er det jo bare å dra dit å ha det gøy. Spørre henne hva annet hun kunne tenke seg å prøve, og fortelle at det er vanlig at man har en aktivitet på fritiden.