Datteren min vil ikke til pappaen sin

[AnonymBruker]

Hun er 2,5 og har alltid vært veldig glad i pappaen sin. Hun trives også veldig godt i barnehagen, leker godt med alle sammen virker det som, og hun har knyttet er veldig nært bånd med en dame som jobber på avdelingen hennes. Men denne uken har det vært så vanskelig. Hun har skriket hele veien til barnehagen, ropt med tårer som spruter overalt at hun ikke vil i barnehagen, at hun vil være med mamma osv. Det har vært helt forferdelig å levere hun, hun klamrer seg fast i meg og ville absolutt ikke at jeg skulle dra. I går hadde jeg mulighet til å ha hun hjemme fra barnehagen, så hun ble hjemme. Vi koste oss og hadde en veldig fin dag. På onsdager henter faren hennes hun i barnehagen og leverer tors morgen. Hun ville ikke bli med han, mange unnskyldninger for at han måtte vente. Feks hun skulle spørre mamma om noe, så skulle hun rydde lekene sine, hente solbrillene sine, hente ditten og datten. Helt tydelig at hun ikke ville dra. Så på hun at hun var veldig trist. Hun ville at jeg skulle bli med ut i gården, når han satt hun inn i bilen begynte hun å hylgrine, ropte etter meg osv. De måtte forte seg avgårde, ville bare komme meg inn så jeg kunne slippe tårene selv. Og det var det som skjedde, gråt og gråt. Så ringte pappaen hennes meg med videosamtale ti minutter senere siden hun fortsatt gråt. Jeg gråt fortsatt og ville jo ikke at hun skulle se det, men hun roet seg litt ned når vi pratet sammen, men hun spurte flere ganger om hun kunne gå hjem til mamma og om ikke jeg kunne komme å hente hun. Faren hennes sendte meg melding en halvtime senere om at nå gikk det bra og hun lekte og koste seg. Men hva syntes dere? Skulle jeg latt hun bli hjemme? Det var helt forferdelig å se hun sånn.

Anonymous poster hash: 3e0b7...5c8

[Gjest Magdalene]

Det er pappaen hennes, og det gikk jo fint etter en liten stund. Tror ikke du gjør det noe bedre ved at hun ikke får samvær med pappaen sin.

[AnonymBruker]

Det er pappaen hennes, og det gikk jo fint etter en liten stund. Tror ikke du gjør det noe bedre ved at hun ikke får samvær med pappaen sin.

Nei, selvfølgelig ikke.. Vet ikke helt hva slags råd jeg er ute etter, da vi kanskje ikke kan gjøre noe annerledes. Jeg skulle vel kanskje levert hun i barnehagen i går så vi slapp å levere og hente oss foreldre mellom. Men det er like forferdelig å levere i barnehagen. Hun skal være hos pappaen sin fra i morgen ettermiddag til mandag morgen..

Anonymous poster hash: 3e0b7...5c8

[Kontormus]

Tror det er ganske vanlig med slike reaksjoner. Vi hadde det også.

Det er et helt hav av følelser de får ved å skulle reise fra mor og den de føler seg nærmest, og for øyeblikket tryggest på, samt å forlate omgivelsene de kjenner best - for øyeblikket. Disse følelsene kan være blandet med at de vegrer seg mot å forlate mor alene også.

Et så lite barn er enda ikke særlig rasjonell og kan tenke at mor er der når hun kommer tilbake, at det er bra for mor med litt tid alene og at det kun dreier seg om 2-3 netter.

Det blir bedre med tiden, men at pappa henter i barnehagen før pappahelg er kanskje det som oppleves minst opprivende for henne, kanskje det tilogmed er ekstra stas siden de da ikke har sett hverandre på en stund.

[AnonymBruker]

Jeg var slik også, gråt og gråt når jeg skulle til pappa. Foreldrene mine skiltes når jeg var 5. Var ikke noen spesiell grunn, bare at jeg var veldig mammadalt og syntes det var vanskelig med ny stemor og stesøsken. Nå er jeg 18 og evig takknemlig for at mamma tvang meg til å dra likevel. Noen helger fikk jeg bli hjemme og hun var ikke så alt for streng på det, men jeg har hatt god kontakt med han hele livet. Vi har ikke kranglet noe, men jeg har aldri følt meg så nær han. Nå i dag er forholdet vårt veldig bra, vi tuller mye og jeg har det fint når jeg er der. Kommer alltid til å ha kontakt med han, og det er jeg glad for. Så var jeg deg ville jeg sendt henne likevel. Noe som hjalp meg var at mamma kjøpte en bamse til meg(en sånn som snakket) som hun sa at alltid fikk være med meg, og husker jeg fant stor trøst i det.

Anonymous poster hash: 3a087...4d4

[Gjest Gjest]

Det er pappaen hennes, og det gikk jo fint etter en liten stund. Tror ikke du gjør det noe bedre ved at hun ikke får samvær med pappaen sin.

Enig.

[AnonymBruker]

Jeg har ei jente på 3,5 som alltid har vært veldig trygg, både hos besteforeldre, pappaen sin, og i barnehagen. Kan vel telle på en hånd de gangene hun har grått i barnehagen. Men fra hun var rett over 3 begynte det skikkelig. Det ble vanskeligere å levere i barnehagen, hun gråt og ropte etter meg, ville IKKE være med verken pappa eller besteforeldre. Hun har alltid vært like pappajente som mammajente, men nå er det bare mamma som er bra nok, så lenge jeg er i nærheten.

Heldigvis så gjelder "ute av syne, ute av sinn" her, så fort jeg har dratt eller de drar fra meg tar det max noen minutter så er hun blid og fornøyd igjen, og storkoser seg. Har ringt eller fått sms fra barnehagen noen ganger, og det går alltid fort over.

Vi har fortsatt som før, bare brukt litt lenger tid (ikke mye, vil ikke dra det ut for mye) ved leveringer og forklart skikkelig og pratet litt før vi sier hadet. Vi prater en del om det hjemme (når hun tar det opp). Det begynner å hjelpe litt på nå heldigvis. Men jeg tror det bare må være en fase, de begynner å kjenne på det å savne noen kanskje, og skjønner fortsatt ikke helt det med tid.

Anonymous poster hash: 266d1...819

[Silje M.]

Min første tanke er at det har skjedd noe med henne som hun opplevde som traumatisk/frustrerende siden det har oppstått over natta. Det behøver ikke å være noe alvorlig, men for en tå åring kan det ha vært det.

Hva med å forhøre deg i bhg, far og andre omgivelser hun var i forrige uke for å spore opp om det kan ha vært noe som er skjedd? Hvis jenta i utgangspunktet ikke er en "dramaqueen" som tar lett til tårene og i utgangspunktet trives i bhg, så er dette min umiddelbare tanke.

Hadde selv små barn når jeg og barnefar splittet lag og la veldig vekt på rutiner og stabilitet i den perioden for å dempe endringene ellers som følge av skilsmissen. Gjorde det ekstremt forutsigbart i den perioden (også ift samværsplan m far).

Bare et tips her (ikke sikkert det er det rette for dere), det er å ha en samværsplan som ikke blir å hoppe fremogtilbake mellom foreldrene. Heller lengre periode med en forelder av gangen så det ikke blir frem og tilbake. Mitt inntrykk er at de fleste småtasser ikke takler dette så godt. Tidsbegrep kan de lite om, så det er bedre med lengre tid ett sted. Derimot forutsigbarhet det klarer de å kjenne og føle på. Føler seg tryggere når de ikke blir "kasteballer". Da er det bedre at mor og far kommer på besøk for å ha samvær i hverandres uker.

Det betinger jo sef at foreldrene samarbeider, har en god tone og ikke lager en big deal når de drar igjen. Jo mer avslappa og fornøyde foreldrene er i forhold til hverandre, jo bedre har barnet det. Til dags dato har aldri barna mine slitt med savn eller bytter mellom meg og barnefar fordi vi har lagt vekt på at det er helt "normalt". Vi er ikke kjærester lengre men gode venner isteden.

Klar over at dette ikke er det letteste å få til for alle, men så langt det lar seg gjøre å sette barnets beste i fokus gjør underverker når det først blir så dumt at man velger å skille lag. Barna skal på en måte ikke føle noe på et brudd mellom far og mor fordi det ikke har noe med de å gjøre (ergo ikke noe konfliktfølelser ift at det er deres skyld eller dårlig samvittighet ift den andre forelderen).

Barna synes ikke det er noe stress nå ihvertfall, og synes tvert i mot at det er hyggelig med delt hjem. De har fått stemor og stefar som også er veldig glad i de og vil de det beste, så de føler at de får dobbelt opp med kjærlighet og oppmerksomhet.