Det er som å våkne opp i helvete, hver dag. (Samboer)

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har en forferdelig sint og kontrollerende kjæreste.
Det er helt grusomt, jeg er kun 21 år og han 26 forresten.

Jeg får ikke lov å sitte våken om han skal sove, legger han seg 9 - da må jeg legge meg kl 9, legger han seg 10 så må jeg også det. Det er hans leilighet vi bor i, men jeg betaler like mye på husleien, strøm og alt av mat osv. Likevel føler jeg det fortsatt kun er hans plass, at jeg kan ikke gjøre som jeg selv ønsker

Han kjefter alltid hvis jeg vil gjøre noe med noen venner, "Trodde vi skulle gjøre noe sammen, jeg?" sier han, og ser på meg på en forkastelig måte. Det er ikke det at vi hadde planer den dagen, han skal bare få det til å virke slik, så han kan være ekkel mot meg.

Han hater å høre på meg, så jeg forteller aldri om dagen min eller noe.
Det er en enveis kommunikasjon, hvor han styrer alt. Min oppgave er kun å lytte, og virker det ikke som jeg gir nok interesse så får jeg høre hvor jævlig jeg er.

Jeg steller i stand alt her hjemme. Jeg er vant til å se min mor vaske på kjøkkenet, ta seg av klesvasken, at far tar ut søpla, hjelper mor med gulvvasken eller støvsuging.. Jeg er vant med å se mine foreldre ta ansvar begge to, men i dette forholdet er alt på meg.

Jeg er så deprimert, jeg gråter så mye og ser ikke løsning på livet, jeg har ikke ord på hvordan jeg har det inni meg lengre og jeg har aldri i mitt liv følt meg så ensom..

Hvordan får jeg livet mitt på rett vei igjen,?

Anonymous poster hash: fa938...c33

[Gjest Gaea]

Ehm.... Slår opp med han.

[Silfen]

Du går selvsagt fra han.

[cassio]

Pakk sakene dine, gå ut døra, og se deg aldri tilbake.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Han der må du bare flytte fra med en gang.

Det virker som at han allerede er på god vei til å kue deg, og han vil neppe bli bedre. Kom den unna før du er fullstendig kuet.

Kan du dra til foreldrene dine å bli der som en kriseløsning?

Anonymous poster hash: 77ce0...941

[Pottepalme]

Hvordan du får livet ditt på rett vei? Nei altså... Du slår opp selvfølgelig.

[lager83]

Haha mest innlysende løsningen eg har lest her inne.

[AnonymBruker]

Lag en plan for å bryte ut av forholdet, her er mine råd: spør foreldrene dine om du kan flytte hjem til du har fått deg på rett kjøl, pakk noen bager imens han er på jobb og stikk. Si at dere må ta en prat når han kommer igjen, la en venn eller forelder vente utenfor i bil imens du gjør det slutt bare i tilfelle det skulle blitt farlig. Så kan du stikke til helsikke bort derfra med en gang. Du fortjener så mye bedre, du kommer ikke til å bli lykkelig så lenge du er med han her.

Anonymous poster hash: ecd51...7df

[Sign]

Hvordan får jeg livet mitt på rett vei igjen,?

Anonymous poster hash: fa938...c33

Du går fra han før han ødelegger deg fullstendig.

[AnonymBruker]

Du pakker sakene dine, flytter ut, og når du senere finner deg en mann som er kjærlig uten å være kontrollerende vil du se tilbake og si: "Hvorfor i helvete fant jeg meg i det, om enn bare for såpass kort tid?"

Anonymous poster hash: 99aa8...0ee

[lager83]

Men bare for nysgjerrighetens skyld, har du fortalt han hvordan du føler det?

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare her. Hva er det rette å gjøre? Tja... Skal vi se? Bli værende? Eller gå? Eh... Nei, altså....

LØP, FOR HELVETE!

Anonymous poster hash: c876a...fc6

[Lettkverulerende]

Hei

Jeg har en forferdelig sint og kontrollerende kjæreste.

Det er helt grusomt, jeg er kun 21 år og han 26 forresten.

Jeg får ikke lov å sitte våken om han skal sove, legger han seg 9 - da må jeg legge meg kl 9, legger han seg 10 så må jeg også det. Det er hans leilighet vi bor i, men jeg betaler like mye på husleien, strøm og alt av mat osv. Likevel føler jeg det fortsatt kun er hans plass, at jeg kan ikke gjøre som jeg selv ønsker

Han kjefter alltid hvis jeg vil gjøre noe med noen venner, "Trodde vi skulle gjøre noe sammen, jeg?" sier han, og ser på meg på en forkastelig måte. Det er ikke det at vi hadde planer den dagen, han skal bare få det til å virke slik, så han kan være ekkel mot meg.

Han hater å høre på meg, så jeg forteller aldri om dagen min eller noe.

Det er en enveis kommunikasjon, hvor han styrer alt. Min oppgave er kun å lytte, og virker det ikke som jeg gir nok interesse så får jeg høre hvor jævlig jeg er.

Jeg steller i stand alt her hjemme. Jeg er vant til å se min mor vaske på kjøkkenet, ta seg av klesvasken, at far tar ut søpla, hjelper mor med gulvvasken eller støvsuging.. Jeg er vant med å se mine foreldre ta ansvar begge to, men i dette forholdet er alt på meg.

Jeg er så deprimert, jeg gråter så mye og ser ikke løsning på livet, jeg har ikke ord på hvordan jeg har det inni meg lengre og jeg har aldri i mitt liv følt meg så ensom..

Hvordan får jeg livet mitt på rett vei igjen,?

Anonymous poster hash: fa938...c33

Har du forsøkt å ta dette opp med ham? Dersom du har følelser for gutten, så kan jo dette være en idè.

Er det for sent å redde forholdet deres, så kan dette i det minste hjelpe ham på vei til å bli et bedre menneske. I så fall kan det forhindres at en annen jente må gjennomgå det samme for deg.

Nekter han å gå i seg selv og ikke vil ta selvkritikk, da støtter jeg oppunder det at du bør pakke sakene dine og komme deg vekk.

Dere er begge fremdeles unge.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Hvordan får jeg livet mitt på rett vei igjen,?

Anonymous poster hash: fa938...c33

Hvis du må ha det inn med teskje, så skjer dette ved at du dumper den kontrollerende tosken av en samboer. Det finnes så mange utrolig bra gutter/menn der ute, også tar du til takke med en som behandler deg som dritt?

Anonymous poster hash: 99aa8...0ee

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har en forferdelig sint og kontrollerende kjæreste.

Det er helt grusomt, jeg er kun 21 år og han 26 forresten.

Jeg får ikke lov å sitte våken om han skal sove, legger han seg 9 - da må jeg legge meg kl 9, legger han seg 10 så må jeg også det. Det er hans leilighet vi bor i, men jeg betaler like mye på husleien, strøm og alt av mat osv. Likevel føler jeg det fortsatt kun er hans plass, at jeg kan ikke gjøre som jeg selv ønsker

Han kjefter alltid hvis jeg vil gjøre noe med noen venner, "Trodde vi skulle gjøre noe sammen, jeg?" sier han, og ser på meg på en forkastelig måte. Det er ikke det at vi hadde planer den dagen, han skal bare få det til å virke slik, så han kan være ekkel mot meg.

Han hater å høre på meg, så jeg forteller aldri om dagen min eller noe.

Det er en enveis kommunikasjon, hvor han styrer alt. Min oppgave er kun å lytte, og virker det ikke som jeg gir nok interesse så får jeg høre hvor jævlig jeg er.

Jeg steller i stand alt her hjemme. Jeg er vant til å se min mor vaske på kjøkkenet, ta seg av klesvasken, at far tar ut søpla, hjelper mor med gulvvasken eller støvsuging.. Jeg er vant med å se mine foreldre ta ansvar begge to, men i dette forholdet er alt på meg.

Jeg er så deprimert, jeg gråter så mye og ser ikke løsning på livet, jeg har ikke ord på hvordan jeg har det inni meg lengre og jeg har aldri i mitt liv følt meg så ensom..

Hvordan får jeg livet mitt på rett vei igjen,?

Anonymous poster hash: fa938...c33

Vedder på at TS tenner på "selvsikre menn" som "vet hva de vil" og " er "dominante i senga", "typisk alfahann som hun møtte på en fest og "sjarmerte vettet" av henne.

Anonymous poster hash: bb17f...dac

[AnonymBruker]

Stakkars deg. Håper det hjalp litt å skrive ned disse tingene, og at du finner en løsning på å komme deg bort fra han. Du fortjener det!

Anonymous poster hash: 36942...278

[AnonymBruker]

Vedder på at TS tenner på "selvsikre menn" som "vet hva de vil" og " er "dominante i senga", "typisk alfahann som hun møtte på en fest og "sjarmerte vettet" av henne.

Anonymous poster hash: bb17f...dac

Hvor lenge skal alle settinger hvor en jente finner seg en forferdelig kjæreste handle om det jævla badboys dritten du aldri klarer å egentlig fatte bær av uansett? Ta for pokker å slutt å mas, ass. Mennesker med disse halvdøde badboys kommentarene har fått uendelige svar og respons på det i årevis.

Anonymous poster hash: 36942...278

[AnonymBruker]

Hvor lenge skal alle settinger hvor en jente finner seg en forferdelig kjæreste handle om det jævla badboys dritten du aldri klarer å egentlig fatte bær av uansett? Ta for pokker å slutt å mas, ass. Mennesker med disse halvdøde badboys kommentarene har fått uendelige svar og respons på det i årevis.

Anonymous poster hash: 36942...278

Disse kvinnene lever sammen med vanskelige typer og tar ikke ansvar for sine liv. Kommenterer over en lav sko på KG og har det så forferdelig vanskelig, og må få råd fra andre når de egentlig burde pakke sakene sine og forlate samboeren. Litt etter finner de seg en ny fyr som er likedan. Svake personer som ikke vet sitt eget beste.

Anonymous poster hash: bb17f...dac

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette er den vanskeligste løsningen du ser for deg, men å kvitte deg med fyren vil være nøkkelen til å få livet ditt tilbake igjen. Jeg vet hvor skremmende det er å føle at man overlates helt til seg selv. Man kan komme til å føle seg ensom, man er redd for å ende opp alene. Man er redd for å ikke ha noen å krølle seg opp sammen med om kveldene. For ikke å snakke om at det er et jævla stress med alle de praktiske tingene som må ordnes (hvor skal jeg bo, hvordan skal jeg klare meg økonomisk, etc.).

Men dette er bare en overgangsperiode. Du vil bare føle deg ensom i korte stunder. Det praktiske vil ordnes til slutt. Og du vil sitte igjen med den friheten du lengter etter. Du får tid til vennene dine, uten mas fra han. Du får muligheten til å møte noen som setter pris på deg, og som ikke tråkker deg ned i søla, slik som han gjør. Å være singel er ikke det morsomste i verden, men det er mye bedre å være singel en periode enn å være sammen med en som ikke behandler deg bra.

Anonymous poster hash: 37c4d...3f7

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vanskelig å komme seg ut av dette, for du er sikkert fryktelig nedtrykt, underkuet og nedpsyket. Du skjønner sikkert selv at du må ut av dette forholdet, men klarer ikke å finne krefter til det. Du tror kanskje at det kommer til å bli bedre...DET BLIR DET IKKE!

Du trenger støtte. Du trenger å betro deg til noen som du stoler på, som du kan overlate ansvaret til, på en måte. En venninne? Familie? De kan "bestemme" hva du skal gjøre, be deg pakke, be deg flytte, ta kommandoen, slik at DU, som føler du ikke klarer å ta dette skrittet blir backet skikkelig opp, og får hjelp, både praktisk og psykisk, til å flytte ut.

Anonymous poster hash: d1459...bb4