Snakker dere i det hele tatt sammen før dere får barn?

[Antoinette]

Jeg har de siste månedene lest meg helt matt på hva slags mann dere kvinner får barn med. Noen av dere finner dere i ydmykende behandling allerede i svangerskapet med null forståelse for hva en graviditet gjør meg kroppen og at man kan ha smerter, hodepine, dårlig søvn, tretthet utenom det vanlige mm.

Er dere enige om å få barn i det hele tatt? Ber dere om at mannen leser litt om hva dette prosessen dreier seg om? Er han forberedt på hva den mest intense spedbarnstiden innebærer av nattevåk, stell, amming og bleieskift. Utifra hva enkelte her skriver skulle man tro de lever helt i uvitenhet.

Men det verste er at mange ser ut til å finne seg i det jeg vil kalle verbal mishandling. Noen opplever allerede dette i barselperioden:


Du er vel ikke trøtt ennå?
Mora mi var på beina hele tiden hu?
Hva, kan vi ikke knulle (to dager etter fødselen)?
Hva er renselse?
Du får ta deg av ungen du, jeg skal sove/(spille PS3/ut med gutta

Og selv med fysisk mishandling må de spørre fremmede på nettet om hva de skal gjøre? det er som om noen er ute av stand til å tenke selv.

Ingen barn har bruk for en far som krangler, slår, mishandler, drikker, ruser deg og horer rundt.

Endret 19. august 2014 av Antoinette

[umwar]

Enig i at det er mye ekstremt her. Men det er ofte slik at en lufter problemer på forum, og da kommer de verste historiene frem. Kanskje greit å huske på at hormonelle kvinner overdriver litt og til tider. I hvertfall håper jeg det.

Når min mann er usikker på om han er god nok for meg nå som jeg er gravid, sier jeg at han kan lese litt her inne om hva andre menn faktisk sier til sine gravide kjærester. Han kommer som regel ganske fornyød ut av det.

[Askmeagain89]

Som Talbot sier er dette et sted for å lufte slike problemer.

Det er også to sider av konfliktene som blir presentert. Hadde mannen/kvinnen innlegget handlet om lest og kommentert hadde kanskje historien vært en helt annen.

Tror dessverre det er mange som ikke snakker om hvordan det vil bli med barn eller om oppdragelse etc. Og det er nok like mange som blir sjokkert/overrasket over hvor tøft det er. Er nok mange tomme løfter og rosa-skyer-drømmer om hvordan man skal bli fantastiske foreldre og at ingen utfordring er for stor.

Det er mange mennesker som bukker for under for stress og påkjenninger.

Endret 19. august 2014 av Askmeagain89

[NoFuss]

Man kan være enige om å få barn og lese om hvordan det er å ha barn, men likevel få sjokk når barnet er der. Det er forskjell på teori og praksis, greit nok at man kan lese om kolikk men man vet ikke hvordan det er før man går rundt på gulvet med en skrikende unge fra tidlig ettermiddag til sent på kveld. Det er også stor forskjell på hvordan vi kvinner føler oss etter en fødsel, jeg kunne ikke sitte, klarte ikke spise eller sove etter første fødsel. Alt var bare elendig og en unge som aldri ble mett, det blir ikke mye seksualliv av sånt. Det blir noe annet når man etter fødsel nr. 2 kan gå på egne ben fra fødestua og sette seg ned som om man kun har sluppet en liten fjert, det gjør alt mye enklere.

Uansett, mange hadde nok tjent på å snakke mer sammen, noen ganger virker det som at kommunikasjon er et fremmedord. I småbarnsfasen kan livet være tungt i perioder for begge parter, det hadde vært fint om det gikk an snakke seg ut av de periodene og bære tyngden sammen.