Deprimert av samboeren min

[AnonymBruker]

Har ikke vært her på lenge, måtte gjennopta brukeren min slik at jeg kunne skrive dette til dere. Jeg har prøvd å snakke med mine nærmeste, men det er så mange ting jeg føler jeg skjemmes over, og derfor ikke tørr å nevne.

Jeg kan jo begynne fra begynnelsen. Jeg traff mannen jeg har levd de siste seks årene mine med i 2008. Det tok 3 mnd før jeg var utro på fest. Jeg kysset en mann. Men det var bare det, og jeg følte meg utrolig grusom. Jeg ringte min kjære, han hentet meg og jeg tilsto alt i bilen ca 10 min etter hendelsen. Det gikk bra, han tilga meg, og vi fortsatte sammen. Ingen av oss har pratet om dette på masse år, og jeg hadde faktisk glemt det. Hvorfor jeg nevner det kommer senere.

Vi flyttet sammen. Jeg merket at han er notorisk løgner i så og si alt. Han kan lyve om alt fra at han har pusset tennerne (eller ikke), eller om noe helt irrelevant. Han sier også han hadde gjort ting, selv om han slettes ikke har gjort dem (handlet, vasket, klippet plen ovs). Om jeg tar han i å lyve så blir han forbannet. Engang, i begynnelsen av forholdet, så var jeg uten bil. Jeg skulle ut med en venninne, og dette viste han. Noen andre skulle kjøre meg opp. Så spurte han om ikke han kunne komme på besøk? Så svarer jeg at det måtte bli en rask tur, skulle ut av huset om 45 min, men at Han gjerne måtte komme. Han bodde 2 mins kjøretur unna (4 mins gå avstand), så det er jo ikke helt søkt å si.

Fikk til svar at bilen hadde punktert, og derfor gikk det ikke alikevel. Begge bestekompisene hans sine biler var å punktert, så han kunne ikke låne deres. Tenkte faktisk ikke over det, de bor jo nært hverandre, om det har vært glass i veien kunne jo alle dekkene ha gått.

Så ringer han meg 5 min før jeg skulle dra, og lurer på om ikke han skal kjøre meg dit jeg skal. Jeg regner med at han har byttet dekk. Jeg svarer ja, han kommer, og begge kompisene er også i bilen. I bilen nevnes ingen ting om punktering, og når jeg går ut ser jeg jo at alle de originale dekkene er på.

Ringte han, og spurte han om ikke han hadde punktert alikevel. Og han sa jo.

Senere fikk jeg vite at ingen av dem hadde punktert, han hadde bare ikke orket komme en så kort tur på besøk. Noe som hadde vært veldig greit å si! Han tok bare automatisk å la på en løgn.

Dette var første gangen jeg tok han, men jeg har hundre lignende. Om alt fra hvorfor det ikke er ryddet til hvorfor han ikke har gjort husarbeid den siste uka.

I alle fall, det gikk bra å bo sammen (bortsett fra løgnene, som jeg lærte meg å leve med). Etterhvert kom det fram at han synes jeg kontrollerte han. At jeg bestandig ville være med han, at han aldri fikk fri. Det kan godt være det, for i den perioden hadde jeg akkurat kuttet kontakten med en veldig voldelig familie medlem. Det at kontakten var kuttet gjorde meg veldig redd, for jeg viste ikke hvor han var, og viste derfor heller ikke om han kom til å dukke opp på døra for en omgang juling. Samboeren min hadde egentlig veldig lite forståelse for dette, og synes jeg var over hysterisk. Jeg prøvde å være bedre, og jeg vil tro det gikk.

Etter fem år ble jeg plutselig gravid. Det var ikke planlagt, men det skulle nå gå greit likevel.

Under graviditeten var han mye sint når han drakk. Tidligere kunne vi drikke sammen, og det gikk kjempe bra. Kranglet aldri i fylla. Nå var han aggresiv og sint igjen, fordi jeg "kontrollerte" han om jeg ville at han skulle være hjemme med meg i helgen. Han knuste ting.

Engang ringte han meg klokken 0600 for å hente han hjem fra nash. Jeg sa det var greit om ingen andre skulle sitte på, for jeg følte meg ikke vidre fresh og tok bare på meg en gedigen onepiece. Jeg så ut som en hval, for jeg var jo høygravid. Og mildt sagt så jeg ut som en vannpute i ansiktet. Jeg spessifisere dette til han grundig.

Likevel møtte han opp med bestekompisen (forsåvidt helt greit, han brydde jeg meg ikke om), og to andre jeg aldri har møtt før. Jeg kjørte forbi dem, og parkerte lengere borte. Ringte han og sa at jeg ikke ville at noen andre skulle se meg på denne måten. Han kjeftet og ble sint og jeg begynte å gråte. Bestekompisen han kom å satt seg i bilen, og jeg kjørte han hjem. Samboeren min ville ikke være med om jeg ikke lot de andre inn også. Jeg hentet han senere, når han var alene.

Jeg fødte barnet vårt. Det tok 24 timer fra start, og ca 40 timer uten søvn. Dagen etter sto jeg på kjøkkenet på barsel for å lage mat. Jeg spurte om han kunne være så snill å lage mat til meg, for jeg trodde jeg skulle besvime. Hadde jo mistet litt blod. Hans umiddelbare reaksjon var "herregud, du har jo bare født!". Jeg satt meg ned på gulvet å gråt, for jeg trodde jeg skulle kollapse. Han unnskyldte seg, og la babyen vår i armene min mens han lagde mat.

Jeg hadde store problemer med å skilles fra barnet fra første stund. Hadde henne med på do i den lille trilla, og fulgte etter om de hentet henne for prøver.

Dag to lå jeg på senga å koste med henne. Sambo sto på badet (vi hadde eget), og sa jeg måtte komme å se noe. Jeg løftet med meg ungen, men han ropte at jeg ikke kunne ha henne med. Jeg sier jo, vil ikke gå fra henne der, og han stikker hodet ut og sier jeg må skjerpe meg. Jeg begynner å gråte og klamrer meg til babyen min. Han kjeftet at jeg var alt for knyttet og at det kom til å bli et stort problem. Jeg gråt lenge etterpå, og jordmor kom til slutt inn og sa at barselstårer er normalt. Jeg bare nikket og så ned. Jeg vet ennå ikke hva det var jeg liksom skulle se på badet.

Som sagt mener han jeg er for knyttet. Mange drar jo på byen når barna er små mener han. Men det vil ikke jeg. Når hun var 4 mnd så var det julebord, og jeg måtte jo da. Men har ikke vært siden. Hun hadde mye kolikk, og har ikke lagt seg før klokken 0200 i en lang periode. Jeg får meg ikke til å ha en barnevakt på henne når hun plagdes så mye som hun gjor. Jeg ville jo være der for henne selv. Han mener vi må ha mer alene tid. Jeg forstår jo det, men når vi er hjemme sitter han jo bare på telefon. Siden hun var 11 mnd har hun lagt seg 19.30, og vi har egentlig hatt god tid sammen.

En annen ting er at han aldri har stått opp med henne. Jeg har seriøst ikke sovet ut siden hun er født. I sommer hadde han 3 uker ferie. Han prøvde ikke engang. Han er så trøtt sier han. Jeg har gråt, maset, kjeftet og kommandert han til å stå opp. Det skjer ikke.

Nå flyttet nylig en venninne langt bort for å gå på skole, og de ville ha meg med på en liten tur ut på byen. Hun legger seg jo greit, så jeg tenkte det var greit. Han lovte denne gangen at han skulle stå opp med henne siden jeg skulle ut. Han har jo vært ute x antall ganger siden hun er født.

Jeg drar ut, koser meg masse, og kommer hjem i tre tiden. Tenker fornøyd at jeg endelig skal få sove. Jentungen våkner 06.30. Han står opp å setter henne i dusjen, og hun bare gråter. Mer og mer intenst. Jeg tenker jeg må sjekke hva det er, og der står han å ser på at hun sitter på gulvet i dusjen å gråter. Han sier hun er mammadalt å går å legger seg igjen. Men nei, badet er jo is kaldt, og vannet var ikke akkurat kjempe varmt. Han har jo ikke prøvd å gjøre henne glad igjen heller.

Den dagen ba jeg han flytte ut. Han dro til moren sin. Sa han skulle ha sofaen og Tven.

Jeg har sitter her alene å gråt, men det gikk bare noen dager før jeg kjente hvor herlig følelsen av frihet var. Jeg var på sett og vis lykkelig. Drømmen om en lillebror var borte, og brudekjolen jeg skulle bruke om noen måneder får bare henge til pynt. Det er egentlig bare der sorgen ligger. Men jeg var ensom, og etter 1 uke og 1 dag (igår) kom han tilbake. Vi kysset. Og hadde sex. Og takk Gud for at lyset var av, for jeg kjente tårene presse på. Jeg vil jo egentlig ikke, men jeg kan jo tydeligvis ikke leve uten han. Jeg har ingen ting uten han. Ikke bil, ikke penger, vi har to store hunder som krever sitt, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Han har lovet forbedring, men det samme har han gjort før.. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 752f2...fc9

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

[Hypnotica]

Jo, du vet innerst inne hva du skal gjøre.

Du skal komme deg ut av dette forholdet!

Kontakt en psykolog og begynn å gå der snarest, tror du kan trenge profesjonell hjelp til å bryte ut av dette!

[AnonymBruker]

Han er ikke en god kjæreste og på ingen måte en god far. Hvis du ikke har familie du kan støtte deg på til du kommer på beina, barnehage, jobb osv så drar du på krisesenter nå. Du lever bare en gang og du lar han ødelegge livet ditt. Tenk på barnet ditt. Dra!

Anonymous poster hash: bc114...406

[AnonymBruker]

Jo, du vet innerst inne hva du skal gjøre.

Du skal komme deg ut av dette forholdet!

Kontakt en psykolog og begynn å gå der snarest, tror du kan trenge profesjonell hjelp til å bryte ut av dette!

Vet ikke om jeg er sterk nok. Psykolog kunne sikkert vært lurt, men der har jeg vært før og det kom jeg igjen vei med.. Kan jo prøve på nytt.

Men gjør så vondt når jeg ser at han er lei seg, for jeg ser jo at han sliter.. Håpet er liksom at han plutselig forstår og endrer seg.

Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg klarer å få gode følelser for han igjen. Men vil jo samtidig være sammen med faren til mitt barn..

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg er sterk nok. Psykolog kunne sikkert vært lurt, men der har jeg vært før og det kom jeg igjen vei med.. Kan jo prøve på nytt.

Men gjør så vondt når jeg ser at han er lei seg, for jeg ser jo at han sliter.. Håpet er liksom at han plutselig forstår og endrer seg.

Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg klarer å få gode følelser for han igjen. Men vil jo samtidig være sammen med faren til mitt barn..

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

Jeg tenkte også at det beste er å være sammen med faren til barnet mitt. Heldigvis kom jeg meg ut av det forholdet og ikke lang tid etterpå møtte jeg en fantastisk mann. Vi er samboere og han tar vare på datteren min som om hun skulle vært hans.

Anonymous poster hash: bc114...406

[AnonymBruker]

Dette samboerskapet kommer ikke til å føre noe godt med seg for din del. Nei, han kommer ikke til å endre seg. Jo, kanskje en uke eller sju, men det faller tilbake til "normalen".

Riv av plasteret raskt, og ta smerten. Eller angre som en hund over bortkastet tid når dere går fra hverandre om ti år. Den smerten er mye verre enn den du må ta umiddelbart.

Anonymous poster hash: d02e7...54a

[AnonymBruker]

En ting er at du er ulykkelig i dette forholdet, men ønsker du virkelig ikke noe bedre for datteren din? Han driver jo med psykisk mishandling av henne også hvis han plager henne med å sette henne i en kald dusj og bare står og ser på at hun gråter mens han håner henne..

Ikke la henne vokse opp sånn. Hun kommer til å bære nag for det..

Anonymous poster hash: da969...85e

[AnonymBruker]

En ting er at du er ulykkelig i dette forholdet, men ønsker du virkelig ikke noe bedre for datteren din? Han driver jo med psykisk mishandling av henne også hvis han plager henne med å sette henne i en kald dusj og bare står og ser på at hun gråter mens han håner henne..

Ikke la henne vokse opp sånn. Hun kommer til å bære nag for det.. Anonymous poster hash: da969...85e

Han hadde plukket henne opp da, men han står jo bare der. Virker som han ventet på at jeg skulle komme å ta henne..

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

[AnonymBruker]

Han hadde plukket henne opp da, men han står jo bare der. Virker som han ventet på at jeg skulle komme å ta henne..

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

Vel, i hovedinnlegget står det noe annet.

"der står han å ser på at hun sitter på gulvet i dusjen å gråter. Han sier hun er mammadalt å går å legger seg igjen. Men nei, badet er jo is kaldt, og vannet var ikke akkurat kjempe varmt. Han har jo ikke prøvd å gjøre henne glad igjen heller"

Anonymous poster hash: da969...85e

[GammelKaktus]

Fyren er jo ikke normal! Du vet hva du har å gjøre og det er å komme deg vekk fortest mulig, før barnet kan ta skade av oppførselen til dette mannevesenet.

Det at du ikke har noe og ikke klarer deg uten han er bare tull. I Norge så har vi støtteordninger å ty til hvis vi trenger dem, så økonomi er den dårligste unnskyldningen.

Barnet ditt fortjener en glad og lykkelig mamma og det blir du ikke med han.

[Antoinette]

Det er for meg helt ufattelig at en mor (eller far) kan stå å se på slik mishandling av et lite barn (dusj-episoden).

Og argrumentene dine er at uten han har du ikke bil??? jeg er målløs.

[Gjest chisandra]

For et søplehue du har valgt som barnefar.

Etter det jeg anser som barnemishandling (dusjen) går jeg ut fra at du ikke overlater ansvaret for barnet til han noe mer.

Han er en ubrukelig fyr! Punktum.

[AnonymBruker]

Det er for meg helt ufattelig at en mor (eller far) kan stå å se på slik mishandling av et lite barn (dusj-episoden).Og argrumentene dine er at uten han har du ikke bil??? jeg er målløs.

Du må jo forstå at det er vanskelig for meg å løsrive meg fra noen som har stått meg nærmest i 6 år. Du hjelper ikke til, du anklager å kjefter. Jeg forstår det var galt.

Jeg vet ikke hvilke støtteordninger jeg har krav på..

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

[Antoinette]

Nei man da kontakter du nav og viser litt handlekraft kvinne. Jeg regner med at du klarer å finne nummeret dit selv??

Ja jeg kjefter men det må visst til.

[Gjest Snuppi]

Du må jo forstå at det er vanskelig for meg å løsrive meg fra noen som har stått meg nærmest i 6 år. Du hjelper ikke til, du anklager å kjefter. Jeg forstår det var galt.

Jeg vet ikke hvilke støtteordninger jeg har krav på..

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

Jeg blir overrasket og målløs over svarene dine her!

Makan til manglende lyst og evne til å skape et bedre liv for deg selv og datteren din er alarmerende!

Det din fordømte plikt som mor å beskytte henne, være en sunn rollemodell og se til at hun vokser opp til å bli selvsikker og trygg voksen kvinne!

Du lærer henne å bli en dørmatte!

En må av med silkehanskene for å poengetere alvoret da du ikke har evne til å se realitetene, eller ringvirkningene av din manns oppførsel!

[AnonymBruker]

Nei man da kontakter du nav og viser litt handlekraft kvinne. Jeg regner med at du klarer å finne nummeret dit selv??

Om ikke: 5555 3333

Anonymous poster hash: 5b62f...d61

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg er sterk nok. Psykolog kunne sikkert vært lurt, men der har jeg vært før og det kom jeg igjen vei med.. Kan jo prøve på nytt.

Men gjør så vondt når jeg ser at han er lei seg, for jeg ser jo at han sliter.. Håpet er liksom at han plutselig forstår og endrer seg.

Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg klarer å få gode følelser for han igjen. Men vil jo samtidig være sammen med faren til mitt barn..

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

Du SKAL ut av det! Husk at du lærer barnet ditt hva slags type mann hun kommer til å falle for når hun vokser opp! Jeg gjorde samme feilen som deg, og hadde ingen støtte fra venner/familie. Det tok 16 år før jeg kom meg fri! Kom deg ut av det NÅ, gå på nav, snakk med familie og venner, let etter ferieheim for hundene for noen uker, lev på tomflasker, vekselpenger og pasta! Snakk med familie og venner og få støtte der du kan. Bruk buss, kjøp sykkel på loppemarked, gjør det du kan, MEN KOM DEG UT AV DET! Hos meg gikk det så langt at jeg til slutt måtte vente til han dro, sto igjen med 200,- i pengeboka, myyye gjeld og 3 unger med store psykiske problemer.

Kontakt meg gjerne på innboks for å få råd.

Anonymous poster hash: ab605...7de

[Ellevill]

Kom deg ut av dette og planlegg fremtiden din. Bli selvstendig og skap ditt eget liv.

Lykke til! :-)

[AnonymBruker]

Har ikke vært her på lenge, måtte gjennopta brukeren min slik at jeg kunne skrive dette til dere. Jeg har prøvd å snakke med mine nærmeste, men det er så mange ting jeg føler jeg skjemmes over, og derfor ikke tørr å nevne.

Jeg kan jo begynne fra begynnelsen. Jeg traff mannen jeg har levd de siste seks årene mine med i 2008. Det tok 3 mnd før jeg var utro på fest. Jeg kysset en mann. Men det var bare det, og jeg følte meg utrolig grusom. Jeg ringte min kjære, han hentet meg og jeg tilsto alt i bilen ca 10 min etter hendelsen. Det gikk bra, han tilga meg, og vi fortsatte sammen. Ingen av oss har pratet om dette på masse år, og jeg hadde faktisk glemt det. Hvorfor jeg nevner det kommer senere.

Vi flyttet sammen. Jeg merket at han er notorisk løgner i så og si alt. Han kan lyve om alt fra at han har pusset tennerne (eller ikke), eller om noe helt irrelevant. Han sier også han hadde gjort ting, selv om han slettes ikke har gjort dem (handlet, vasket, klippet plen ovs). Om jeg tar han i å lyve så blir han forbannet. Engang, i begynnelsen av forholdet, så var jeg uten bil. Jeg skulle ut med en venninne, og dette viste han. Noen andre skulle kjøre meg opp. Så spurte han om ikke han kunne komme på besøk? Så svarer jeg at det måtte bli en rask tur, skulle ut av huset om 45 min, men at Han gjerne måtte komme. Han bodde 2 mins kjøretur unna (4 mins gå avstand), så det er jo ikke helt søkt å si.

Fikk til svar at bilen hadde punktert, og derfor gikk det ikke alikevel. Begge bestekompisene hans sine biler var å punktert, så han kunne ikke låne deres. Tenkte faktisk ikke over det, de bor jo nært hverandre, om det har vært glass i veien kunne jo alle dekkene ha gått.

Så ringer han meg 5 min før jeg skulle dra, og lurer på om ikke han skal kjøre meg dit jeg skal. Jeg regner med at han har byttet dekk. Jeg svarer ja, han kommer, og begge kompisene er også i bilen. I bilen nevnes ingen ting om punktering, og når jeg går ut ser jeg jo at alle de originale dekkene er på.

Ringte han, og spurte han om ikke han hadde punktert alikevel. Og han sa jo.

Senere fikk jeg vite at ingen av dem hadde punktert, han hadde bare ikke orket komme en så kort tur på besøk. Noe som hadde vært veldig greit å si! Han tok bare automatisk å la på en løgn.

Dette var første gangen jeg tok han, men jeg har hundre lignende. Om alt fra hvorfor det ikke er ryddet til hvorfor han ikke har gjort husarbeid den siste uka.

I alle fall, det gikk bra å bo sammen (bortsett fra løgnene, som jeg lærte meg å leve med). Etterhvert kom det fram at han synes jeg kontrollerte han. At jeg bestandig ville være med han, at han aldri fikk fri. Det kan godt være det, for i den perioden hadde jeg akkurat kuttet kontakten med en veldig voldelig familie medlem. Det at kontakten var kuttet gjorde meg veldig redd, for jeg viste ikke hvor han var, og viste derfor heller ikke om han kom til å dukke opp på døra for en omgang juling. Samboeren min hadde egentlig veldig lite forståelse for dette, og synes jeg var over hysterisk. Jeg prøvde å være bedre, og jeg vil tro det gikk.

Etter fem år ble jeg plutselig gravid. Det var ikke planlagt, men det skulle nå gå greit likevel.

Under graviditeten var han mye sint når han drakk. Tidligere kunne vi drikke sammen, og det gikk kjempe bra. Kranglet aldri i fylla. Nå var han aggresiv og sint igjen, fordi jeg "kontrollerte" han om jeg ville at han skulle være hjemme med meg i helgen. Han knuste ting.

Engang ringte han meg klokken 0600 for å hente han hjem fra nash. Jeg sa det var greit om ingen andre skulle sitte på, for jeg følte meg ikke vidre fresh og tok bare på meg en gedigen onepiece. Jeg så ut som en hval, for jeg var jo høygravid. Og mildt sagt så jeg ut som en vannpute i ansiktet. Jeg spessifisere dette til han grundig.

Likevel møtte han opp med bestekompisen (forsåvidt helt greit, han brydde jeg meg ikke om), og to andre jeg aldri har møtt før. Jeg kjørte forbi dem, og parkerte lengere borte. Ringte han og sa at jeg ikke ville at noen andre skulle se meg på denne måten. Han kjeftet og ble sint og jeg begynte å gråte. Bestekompisen han kom å satt seg i bilen, og jeg kjørte han hjem. Samboeren min ville ikke være med om jeg ikke lot de andre inn også. Jeg hentet han senere, når han var alene.

Jeg fødte barnet vårt. Det tok 24 timer fra start, og ca 40 timer uten søvn. Dagen etter sto jeg på kjøkkenet på barsel for å lage mat. Jeg spurte om han kunne være så snill å lage mat til meg, for jeg trodde jeg skulle besvime. Hadde jo mistet litt blod. Hans umiddelbare reaksjon var "herregud, du har jo bare født!". Jeg satt meg ned på gulvet å gråt, for jeg trodde jeg skulle kollapse. Han unnskyldte seg, og la babyen vår i armene min mens han lagde mat.

Jeg hadde store problemer med å skilles fra barnet fra første stund. Hadde henne med på do i den lille trilla, og fulgte etter om de hentet henne for prøver.

Dag to lå jeg på senga å koste med henne. Sambo sto på badet (vi hadde eget), og sa jeg måtte komme å se noe. Jeg løftet med meg ungen, men han ropte at jeg ikke kunne ha henne med. Jeg sier jo, vil ikke gå fra henne der, og han stikker hodet ut og sier jeg må skjerpe meg. Jeg begynner å gråte og klamrer meg til babyen min. Han kjeftet at jeg var alt for knyttet og at det kom til å bli et stort problem. Jeg gråt lenge etterpå, og jordmor kom til slutt inn og sa at barselstårer er normalt. Jeg bare nikket og så ned. Jeg vet ennå ikke hva det var jeg liksom skulle se på badet.

Som sagt mener han jeg er for knyttet. Mange drar jo på byen når barna er små mener han. Men det vil ikke jeg. Når hun var 4 mnd så var det julebord, og jeg måtte jo da. Men har ikke vært siden. Hun hadde mye kolikk, og har ikke lagt seg før klokken 0200 i en lang periode. Jeg får meg ikke til å ha en barnevakt på henne når hun plagdes så mye som hun gjor. Jeg ville jo være der for henne selv. Han mener vi må ha mer alene tid. Jeg forstår jo det, men når vi er hjemme sitter han jo bare på telefon. Siden hun var 11 mnd har hun lagt seg 19.30, og vi har egentlig hatt god tid sammen.

En annen ting er at han aldri har stått opp med henne. Jeg har seriøst ikke sovet ut siden hun er født. I sommer hadde han 3 uker ferie. Han prøvde ikke engang. Han er så trøtt sier han. Jeg har gråt, maset, kjeftet og kommandert han til å stå opp. Det skjer ikke.

Nå flyttet nylig en venninne langt bort for å gå på skole, og de ville ha meg med på en liten tur ut på byen. Hun legger seg jo greit, så jeg tenkte det var greit. Han lovte denne gangen at han skulle stå opp med henne siden jeg skulle ut. Han har jo vært ute x antall ganger siden hun er født.

Jeg drar ut, koser meg masse, og kommer hjem i tre tiden. Tenker fornøyd at jeg endelig skal få sove. Jentungen våkner 06.30. Han står opp å setter henne i dusjen, og hun bare gråter. Mer og mer intenst. Jeg tenker jeg må sjekke hva det er, og der står han å ser på at hun sitter på gulvet i dusjen å gråter. Han sier hun er mammadalt å går å legger seg igjen. Men nei, badet er jo is kaldt, og vannet var ikke akkurat kjempe varmt. Han har jo ikke prøvd å gjøre henne glad igjen heller.

Den dagen ba jeg han flytte ut. Han dro til moren sin. Sa han skulle ha sofaen og Tven.

Jeg har sitter her alene å gråt, men det gikk bare noen dager før jeg kjente hvor herlig følelsen av frihet var. Jeg var på sett og vis lykkelig. Drømmen om en lillebror var borte, og brudekjolen jeg skulle bruke om noen måneder får bare henge til pynt. Det er egentlig bare der sorgen ligger. Men jeg var ensom, og etter 1 uke og 1 dag (igår) kom han tilbake. Vi kysset. Og hadde sex. Og takk Gud for at lyset var av, for jeg kjente tårene presse på. Jeg vil jo egentlig ikke, men jeg kan jo tydeligvis ikke leve uten han. Jeg har ingen ting uten han. Ikke bil, ikke penger, vi har to store hunder som krever sitt, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Han har lovet forbedring, men det samme har han gjort før.. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 752f2...fc9

Guud..

Hvorfor har du ikke en jobb og en inntekt?

Kan du ikke skaffe deg en jobb?!

Anonymous poster hash: 50e41...7eb

Anonymous poster hash: e5b45...02c

[slumkim]

Ved at du blir, så er det nøyaktig like mye din feil som hans når han torturerer datteren deres med dusjen. GÅ NÅ!