Bekymret mor - stress

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år gammel og bor et stykke unna mine foreldre (utenlands) og er hjemme nå og da - ferier, helger imellom osv.

Det er alltid veldig hyggelig å treffe foreldrene mine når jeg er hjemme og jeg vet de savner meg mye. Det går riktignok ikke lang tid inntil jeg har lyst til å reise tilbake.

Mye av tiden jeg er her blir brukt på å planlegge min fremtid. Jeg har en bachelor (i et solid fag) og noe arbeidserfaring og noen ideer om min ideelle stilling. Likevel mener de dette er et felles tema vi alle skal bearbeide og per idag har vi brukt timesvis på å diskutere min fremtid og hva de mener er rett for meg.

De siste dagene har min far reist bort og jeg har tilbragt mesteparten av tiden med moren min. Jeg vil beskrive henne som en konservativ type.

Vi drikker iblant vin til middag - noen få glass hver. Ikveld har jeg drukket litt over ett glass vin mens jeg så på TV. Hun begynner da å mase om vindrikking og om jeg er alkoholiker. Jeg drikker IKKE mye, spesielt ikke i forhold til de fleste på min alder. Jeg fester lite og er aldri dritings. Jeg sa at det er da ikke noe galt, jeg har ferie og et par glass vin om kvelden foran en film er da ikke noen krise.

Hun drakk aldri som ung og knapt smakte noe som helst innen hun var 30, så jeg vet jo at hennes ståsted er et annet.

Det andre er det forholdsmessige/seksuelle. Moren min har kun hatt sex med faren min og jeg vet hun er ganske konservativ. Jeg er ikke typen til å ligge rundt, men jeg sparer meg heller ikke til ekteskapet.

Jeg har datet en fyr litt av og på en periode og nylig inviterte han meg med noen dager på ferie sa jeg selvsagt ja. Jeg vil ikke holde alt jeg holder på med skjult så jeg fortalte at jeg var med en venn på ferie og spm. rant selvsagt over. Han er en veldig intelligent, snill og velutdannet fyr så er slikt sett ikke noe "bad news", bortsett fra at han er endel år eldre (hvilket jeg må lyve om). Hun lurer på nasjonalitet og når jeg sier han er amerikansk blir hun mutt og snakker om hvordan hun "ikke vil ha amerikanske barnebarn".

Jeg vil gjerne ha et godt forhold til moren min men er lei av hvor rigid hun er. Foreldrene mine synes de alltid vet best og jeg synes gapet mellom meg og dem vokser. Jeg vet ikke om mennesker noensinne forandrer seg i voksen alder?

Holder dere en fasade overfor foreldre eller pusher dere grensene litt?

Anonymous poster hash: 8b3a5...4b6

[AnonymBruker]

Det virker som moren din ikke forstår at du er en egen person og ikke en forlengelse av henne. Det er en ganske skremmende realitet.

Anonymous poster hash: d0a39...30e

[AnonymBruker]

Det virker som moren din ikke forstår at du er en egen person og ikke en forlengelse av henne. Det er en ganske skremmende realitet.

Anonymous poster hash: d0a39...30e

Vi er like på noen områder men jeg tror definitivt hun ser meg som en versjon av henne selv.

Anonymous poster hash: 8b3a5...4b6

[AnonymBruker]

Noen andre?

Anonymous poster hash: 8b3a5...4b6

[AnonymBruker]

Jeg vet jo at min mor har et annerledes syn på hva hun synes sine barn burde gjøre i forhold til sine jevnaldrende.

Det tenker jeg er helt naturlig, og hadde hun visst hva jeg tenker om verden hadde hun nok omkommet av sjokk.

Hun hadde en langt mer utsvevende livsstil enn jeg noensinne har hatt tidligere - så det er nok basert på nettopp dette. Litt som din mor, bare av andre grunner.

Uansett deler jeg ikke detaljer med moren min, og jeg har heller aldri hatt med alkohol hjem rett og slett fordi de har slitt med avhengighet selv.

Jeg har en rolle i familiesammenheng, og en rolle med venner(og selv innad der har jeg forskjellige roller, alle vet slettes ikke alt om meg).

Ser egentlig ikke helt problemet her sålenge det aldri er snakk om noe mer enn generelle konservative utsagn. Dere har nok litt for mange forventninger til hverandres personlighet og match.

Anonymous poster hash: 01c26...75f

[AnonymBruker]

Jeg vet jo at min mor har et annerledes syn på hva hun synes sine barn burde gjøre i forhold til sine jevnaldrende.

Det tenker jeg er helt naturlig, og hadde hun visst hva jeg tenker om verden hadde hun nok omkommet av sjokk.

Hun hadde en langt mer utsvevende livsstil enn jeg noensinne har hatt tidligere - så det er nok basert på nettopp dette. Litt som din mor, bare av andre grunner.

Uansett deler jeg ikke detaljer med moren min, og jeg har heller aldri hatt med alkohol hjem rett og slett fordi de har slitt med avhengighet selv.

Jeg har en rolle i familiesammenheng, og en rolle med venner(og selv innad der har jeg forskjellige roller, alle vet slettes ikke alt om meg).

Ser egentlig ikke helt problemet her sålenge det aldri er snakk om noe mer enn generelle konservative utsagn. Dere har nok litt for mange forventninger til hverandres personlighet og match.

Anonymous poster hash: 01c26...75f

Jeg anser det selvsagt som naturlig at man har litt ulike "roller" blant venner, familie, jobb, de man dater osv.

Det som jeg synes er vanskelig er at jeg merker at gapet utvider seg. Jeg merker også at jeg blir veldig defintert utifra min rolle som datter, og iblant sliter med å unnslippe denne.

Jeg vet også at de bl.a. googler meg iblant, så jeg må passe på hva som kommer opp. Ikke at det er noe "farlig" eller veldig utsvevende liv jeg driver med. En gang lette moren min meg opp på facebook (selv om hun ikke har konto der) og ba min søster si til meg at jeg skulle fjerne profilbildet mitt. Det var et bilde fra en ferie der jeg hadde på meg en hvit singlet. Jeg var ikke beruset, og det var ikke mye bar hud (eller pupper), hun likte det bare ikke ettersom alle bilder hun har er meg er jeg ung og søt og uskyldig. Det er ett eksempel.

Det har kanskje noe med det at jeg er ung å gjøre, at jeg fortsatt er litt i løsrivelsesfasen. De har så mange meninger om alt og alle at jeg sliter litt med å komme meg ut av boksen jeg er plassert i. De mener de har svaret på hva jeg skal gjore med livet, og det er tema hver gang jeg er hjemme.

De er oppegående, intelligente mennesker og jeg er glad i dem - dersom de var håpløse på alle måter, hadde jeg nok avskrevet dem lettere.

Anonymous poster hash: 8b3a5...4b6

[Gjest Whitestripes]

Du er 24 år, hun bør holde meningene sine for seg selv. Jeg er mor til to som er på din alder, og selv om jeg ikke alltid er enig i valgene de tar, må jeg bare innse at de er voksne, og at jeg ikke har noe med hva de gjør (innen rimelighetens grenser).

[Gjest brutal_mann]

Hva med å bare fase moren din ut av livet ditt? Selv om hun er din mor har du ingen plikt til å omgås henne.

[AnonymBruker]

Holder dere en fasade overfor foreldre eller pusher dere grensene litt?

Anonymous poster hash: 8b3a5...4b6

Jeg har hatt et par mindre sammenstøt med min mor for å finne en middelvei som fungerer for oss. Hun vil veldig gjerne at vi skal være nære hverandre, mens jeg ikke takler at hun er bekymret og negativ til alt jeg foretar meg.

Hun har vært negativ til alt fra huskjøp til mastegrad, ofte fordi jeg "ikke kommer til å takle det", eller fordi valgene mine ikke er vanlige eller tradisjonelle.

For oss har det fungert at jeg har demonstrativt holdt tilbake informasjon slik at hun får høre ting via andre (mer positive) familiemedlemmer. Når hun har konfrontert meg med det har jeg fortalt at det er fordi jeg selv er så fornøyd med valget at jeg ikke orket hennes bekymringer, og at hvis hun kan greie å være mer positivt innstilt til mine evner til å ta egne valg, skal hun få høre ting direkte fra meg.

Etter å ha gjentatt dette mange(!) ganger, har det faktisk gått inn til slutt. Jeg merker jo godt når hun synes jeg er på bærtur, men hun sier det i allefall ikke rett ut lenger. Før kunne hun gnage på ting i flere år, gjerne til alle i familien.

Hvis du heller vil ta den passive veien kan du eventuelt bare si at "men sånn gjør nå JEG det, og det er jeg veldig fornøyd med. Hva foregår i livet deres for tiden?", og bryt opp samtalene når temaet blir "datteren vår er på skråplanet edition 3.0"...

Min dypeste sympati med situasjonen, forresten. De er jo ikke slemme, men herregud så slitsomt.

Anonymous poster hash: 72f09...49a

[AnonymBruker]

Man må pushe grensene til ens foreldre når en holder på å bli voksne. Særlig i de tilfellene der man er uenige med dem; til en viss grad selvsagt. Her har vi omtrent motsatt problem. Min mor la ut et bildedryss av mitt barn her om dagen. Dette var på en lukket Facebookside, men likevel etter at vi var flere som hadde sagt i fra om at man må spørre barns foreldre før man eventuelt poster bilder av barn på nettet. Har ingenting å si at hun er min mor i den saken. Jeg og min mann har våre retningslinjer ift slike ting, så jeg måtte se meg nødt til å fortelle henne direkte at fra nå av spør hun meg før hun poster bilder slik at vi kan se om det er greit å ha ute. Det er ingen grei diskusjon å ha, men man må fortelle dem tydelig hvor skapet står!

Anonymous poster hash: fde45...15a

[Silje M.]

Vær svært tydelig på at du er godt voksen og vil ha deg frabedt hennes negative kommentarer. Du er riktignok barnet hennes, og hun din mor, men du er voksen og bor ikke hjemme lenger. Jeg oppfatter det som fryktlig uhøflig og respektløst av miren din å snakke sånn til deg. Det er tydelig at at hun vil rakke ned på deg og ditt liv, om ikke annet ubevisst.

Det kan nesten virke som hun er litt misunnelig på livet ditt fordi du lever livet ditt fritt og uten hemninger. Med det mener jeg ikke at du er vill i nikkersen, men kontra hennes liv så kan det jo synes at hun har vært hemmet av sin usikkerhet og ikke har hatt mot til å forfølge sine ønsker og drømmer.

Dette vil ikke avta om du ikke tar den samtalen først som sist. Si at du gjerne vil høre hennes meninger og råd og at du setter pris på de (jug litt om det er det som skal til), men at hun må respektere at du lever ditt liv anderledes enn hun har valgt for seg. Du kan jo nevne at kanskje hun hadde gjort det anderledes hun også hvis hun hadde vært ung voksen i 2014.

Et er ikke greit å snakke sånn til barna sine, hverken som små eller store, men nå kan du faktisk si i fra og gjøre noe med det. Evt må du si at konsekvensen er at du må bo et annet sted når du er på Norgesbesøk hvis hun ikke klarer å holde en respektfull tone. Du skal ikke ta sånt crap fra noen, selv fra din mor.

Ang alkohol så lurer jeg på om det kan være at hun selv har et anstrengt forhold til alkohol og andres drikking? Jeg er selv ganske var på dette fordi jeg har vokst opp med en alkoholisert far. Var ikke snakk om vold eller annet "tull", men det at han drakk mye i perioder har satt likevel spor i meg. Hvis dette er tilfellet med din mor, så kanskje må du respektere hennes følelser rundt dette hvis det er vansklig for henne?

Ps. Ut i fra det du forteller er du ei oppegående og flott jente, og hadde du vært min datter hadde jeg vært ekstremt stolt av deg. Synd moren din ikke ser dette.

[AnonymBruker]

Vær svært tydelig på at du er godt voksen og vil ha deg frabedt hennes negative kommentarer. Du er riktignok barnet hennes, og hun din mor, men du er voksen og bor ikke hjemme lenger. Jeg oppfatter det som fryktlig uhøflig og respektløst av miren din å snakke sånn til deg. Det er tydelig at at hun vil rakke ned på deg og ditt liv, om ikke annet ubevisst.

Det kan nesten virke som hun er litt misunnelig på livet ditt fordi du lever livet ditt fritt og uten hemninger. Med det mener jeg ikke at du er vill i nikkersen, men kontra hennes liv så kan det jo synes at hun har vært hemmet av sin usikkerhet og ikke har hatt mot til å forfølge sine ønsker og drømmer.

Dette vil ikke avta om du ikke tar den samtalen først som sist. Si at du gjerne vil høre hennes meninger og råd og at du setter pris på de (jug litt om det er det som skal til), men at hun må respektere at du lever ditt liv anderledes enn hun har valgt for seg. Du kan jo nevne at kanskje hun hadde gjort det anderledes hun også hvis hun hadde vært ung voksen i 2014.

Et er ikke greit å snakke sånn til barna sine, hverken som små eller store, men nå kan du faktisk si i fra og gjøre noe med det. Evt må du si at konsekvensen er at du må bo et annet sted når du er på Norgesbesøk hvis hun ikke klarer å holde en respektfull tone. Du skal ikke ta sånt crap fra noen, selv fra din mor.

Ang alkohol så lurer jeg på om det kan være at hun selv har et anstrengt forhold til alkohol og andres drikking? Jeg er selv ganske var på dette fordi jeg har vokst opp med en alkoholisert far. Var ikke snakk om vold eller annet "tull", men det at han drakk mye i perioder har satt likevel spor i meg. Hvis dette er tilfellet med din mor, så kanskje må du respektere hennes følelser rundt dette hvis det er vansklig for henne?

Ps. Ut i fra det du forteller er du ei oppegående og flott jente, og hadde du vært min datter hadde jeg vært ekstremt stolt av deg. Synd moren din ikke ser dette.

Takk for svar.

Jeg kan si med sikkerhet at det ikke var noe som helst alkoholmisbruk blant hennes foreldre.

Hun har tidligere sagt at hun ikke barberte bena inntil hun var 33, aldri har testet en sigarett, og kan telle på en hånd antall ganger hun var brisen.

Jeg kan legge til at hun har hatt noen fysiske problemer. Hun har ingen sykdommer, genetiske feil, skader eller aldersproblemer. Men hun har alltid hatt "vondter". Dette er som regel smerter i ett og annet ledd, en knute på en muskel el.l. Hun har fått kiropraktor til å se på dette mange, mange ganger.

Jeg har i mitt stille sinn tenkt at dette har sammenheng med hennes personlighet. At hun er overstadig bekymret, alltid sover dårlig, er anstrengt og aldri slapper helt av. Hun har bekreftet at hun har en veldig rask hvilepuls.

Over tiden forstår jeg at legen har oppfattet det samme. Hun fortalte at hun var blitt sendt videre til en psykop-fysio-terapeut, som altså praktiserte både som psykolog og kiropraktor. Det var altså blitt observert at noe av dette satt i hodet.

Litt av problemet er at jeg ikke tror hun innser hvor anspent hun er. Hun har opplevd sine ulykker - faren min gikk bort i ung alder, sykdom i vår familie osv. Jeg tror hun tenker at alt hennes stress er et resultat av dette. Jeg mener derimot at dette er noe som ligger spesifikt hos henne. Eksempelvis har noen av hennes familiemedlemmer opplevd verre ting enn henne men har jobbet seg gjennom det.

På enkelte områder er vi veldig forskjellige, men jeg tror ikke dette er noe hun er klar over. Jeg er rimelig sikker på at hun aldri har sex med min stefar. De har et godt forhold men hun er ikke fysisk av seg - pga. hans snorking begynte de å sove på forskjellige soverom, og slik har det fortsatt.

Jeg er en veldig seksuell person - jeg har onanert jevnlig siden jeg var ganske liten, og dersom jeg en sjelden gang opplever spenninger i kroppen ser jeg en orgasme som svaret på det, da det avslapper musklene i kroppen (f.eks. ved PMS). Hyppig sex med mannen jeg dater er essensielt for meg - jeg er selektiv og ikke ute etter engangsnumre men sex er en del av mitt liv slik det aldri var for min mor.

Dette toppet seg da jeg var tenåring og hun oppdaget at jeg hadde sett på porno. Jeg fikk en real leksjon der hun informerte meg om at "gutter kan se på porno, jenter kan ikke det, så enkelt er det". Hun så også at jeg hadde sett på lesbisk porno og stilte meg til veggs ang. min seksualitet (jeg er heterofil).

De fleste deler ikke alt med sine foreldre. Man har sine egne sider. Men jeg opplever etterhvert at jeg er en person med henne og min stefar, og en annen privat. Jeg er redd jeg etterhvert utvikler en livsstil som er mer "meg" men som jeg ikke har delt med dem.

Jeg går utifra at det jeg er usikker på, er hvordan jeg gradvis kan introdusere dem for mitt voksne og reelle meg, uten at det blir et sjokk eller en skuffelse.

Anonymous poster hash: 8b3a5...4b6