Jeg blir så kvalm i hele kroppen når folk prater om sex og nærhet.

[AnonymBruker]

En jente fortalte for en stund siden at hun hadde vært på fest hos kjæresten sin, og hun ble litt full og hadde gått å lagt seg i sengen hans. Hun sovnet, og våknet av at kjæresten holdt rundt henne og hvisket henne i øret og prøvde å forføre henne, men plutselig skjønte hun at det var en fremmed mann, så hun fikk sparket han bort.

Kjæresten kom like etterpå og heiv han ut, så det gikk bra...fysisk.

Da hun fortalte dette ble jeg så kvalm i hele kroppen. Jeg følte jeg vrei meg og klarte ikke sitte i ro, så til slutt måtte jeg bare gå på do og jeg følte jeg måtte kaste opp...

Jeg fikk den samme reaksjonen da jeg gikk på barneskolen, og vi hadde seksualundervisning ... jeg ble så dårlig at jeg ble sent til helsesøster. Der stilte hun meg masse spørsmål, husker ikke hva de spurte om eller hva jeg svarte. Det ble iallfall lagt på is, for ingen barn vil vel innrømme hva som foregår eller har skjedd?

Jeg lurer sånn på denne reaksjonen min ... jeg har ikke akkurat opplevd noe alvorlige greier. Det har kun skjedd en gang at jeg ble prøvd misbrukt av en fremmed mann, og det satte nok et støkk i meg da jeg var 8-9 år. Har nok ubearbeidede følelser der. Likevel måtte jeg se denne mannen på barneskolen i noen år... unngikk han hele tiden.

Ellers hadde jeg en far som gjorde ting i grenseland. Jeg kan ikke si at han gjorde ting mot meg, men han vært nærgående på en måte som ikke kunne oppdages...

Så hadde jeg en bror som prøvde å stikke tissen sin inni min da han var 13-14 år og jeg var 8-9 år. Dette fikk jeg heldigvis stoppet da jeg syns det hele ble ekkelt og jeg fikk vridd meg unna...men skaden var jo allerede skjedd.

Faren min kunne være nærgående på feil måte ... måten han så på meg og han prøvde å ta borti meg på feil måter ...

Husker han prøvde å se meg naken ved et par anledninger da jeg var i tenårene...det tok jeg ille opp, husker jeg.

Kan jeg ha reaksjoner på dette i ettertid når folk prater om slike ting?

Jeg vet at alt dette er ubearbeidede følelser...

Anonymous poster hash: 49934...c8f

[Gjest Lino]

Ja, absolutt. Etter jeg opplevde voldtekt, ble jeg (og blir fremdeles, igrunn) kvalm, urolig og varm i huden av å høre eller lese om slike temaer.

Har du vurdert å prate med noen om dette? Hvor er din far og bror i dag?

Endret 18. august 2014 av Lino

[AnonymBruker]

Ja, absolutt. Etter (og fremdeles igrunn) jeg opplevde voldtekt, blir jeg kvalm, urolig og varm (på en ekkel måte) i huden av å høre eller lese om slike temaer.

Har du vurdert å prate med noen om dette? Hvor er din far og bror i dag?

Ja, jeg også merker denne kvalmefølelsen i huden... Jeg kan godt lese om det, men det er når folk forteller om det til meg ... huff ...

Faren min er død, han døde da jeg var 17, så det reddet meg nok. Jeg var iallfall lettet og glad kan du si ... men samtidig var det en sorg i meg for det. Jeg syns jo det var grusomt.

Broren min har jeg ofte kontakt med, men vi har ingen nær kontakt. Jeg passer barna hans og har et godt forhold til de.

Jeg vet ikke om det broren min gjorde mot meg var ok, eller om det var alvorlig ... men jeg oppfører meg normalt i forhold til han fordi jeg vil ikke ødelegge familien hans - han er jo gift og har barn og lever et godt liv.

Anonymous poster hash: 49934...c8f

[Gjest Lino]

Ja, jeg også merker denne kvalmefølelsen i huden... Jeg kan godt lese om det, men det er når folk forteller om det til meg ... huff ...

Faren min er død, han døde da jeg var 17, så det reddet meg nok. Jeg var iallfall lettet og glad kan du si ... men samtidig var det en sorg i meg for det. Jeg syns jo det var grusomt.

Broren min har jeg ofte kontakt med, men vi har ingen nær kontakt. Jeg passer barna hans og har et godt forhold til de.

Jeg vet ikke om det broren min gjorde mot meg var ok, eller om det var alvorlig ... men jeg oppfører meg normalt i forhold til han fordi jeg vil ikke ødelegge familien hans - han er jo gift og har barn og lever et godt liv.

Anonymous poster hash: 49934...c8f

Det broren din gjorde var ikke ok i det hele tatt. Han var 13-14 år, og da VET man at man ikke skal prøve noe slikt med søsken (spesielt ikke mot yngre).

Jeg tror det hadde føltes godt for deg å få pratet med noen om dette?

[AnonymBruker]

Det broren din gjorde var ikke ok i det hele tatt. Han var 13-14 år, og da VET man at man ikke skal prøve noe slikt med søsken (spesielt ikke mot yngre).

Jeg tror det hadde føltes godt for deg å få pratet med noen om dette?

Jeg skal til en psykiater nå, så da får jeg se om jeg klarer å si noe. Dette har iallfall ødelagt mye for meg, for jeg klarer ikke å fungere normalt. Er på AAP for tiden.

Jeg tror da broren min prøvde seg på meg, følte jeg meg lite verdt. At jeg bare var noen han kunne bruke for så å kaste. Misunner de søsken som har et godt forhold til sine bror...

Anonymous poster hash: 49934...c8f

[Gjest Lino]

Jeg skal til en psykiater nå, så da får jeg se om jeg klarer å si noe. Dette har iallfall ødelagt mye for meg, for jeg klarer ikke å fungere normalt. Er på AAP for tiden.

Jeg tror da broren min prøvde seg på meg, følte jeg meg lite verdt. At jeg bare var noen han kunne bruke for så å kaste. Misunner de søsken som har et godt forhold til sine bror...

Anonymous poster hash: 49934...c8f

Ja, nevn det for psykirateren din. H*n vil hjelpe deg, og da er det utrolig viktig at du forteller alt som er nevneverdig for at h*n skal klare å hjelpe deg så bra som mulig. Av erfaring (og også logisk sett) så ødelegger det prosessen ved å utelukke viktige detaljer. Det er ekkelt å ta det opp, men i det lange løp så tjener du alt på det.

Psykiateren vil også hjelpe deg med hvordan du skal forholde deg til opplevelsen og situasjonen med din bror. Det er lett for meg, og andre, og si at du skal holde deg borte fra han etc - men i det virkelige liv er familiesituasjoner mer komplekst enn som så. Jeg vet alt om det. Helt utrolig vanskelig.

Men DET kan psykiateren din hjelpe deg med. H*n vil gi deg hjelp som blir skreddersydd deg.

[Gjest Lino]

Jeg skal til en psykiater nå, så da får jeg se om jeg klarer å si noe. Dette har iallfall ødelagt mye for meg, for jeg klarer ikke å fungere normalt. Er på AAP for tiden.

Jeg tror da broren min prøvde seg på meg, følte jeg meg lite verdt. At jeg bare var noen han kunne bruke for så å kaste. Misunner de søsken som har et godt forhold til sine bror...

Anonymous poster hash: 49934...c8f

Og du, send meg bare en melding om du vil prate. Jeg har opplevd en del lignende, og kunne tatt det mer personlig på PM.

Endret 18. august 2014 av Lino

[AnonymBruker]

Ja, nevn det for psykirateren din. H*n vil hjelpe deg, og da er det utrolig viktig at du forteller alt som er nevneverdig for at h*n skal klare å hjelpe deg så bra som mulig. Av erfaring (og også logisk sett) så ødelegger det prosessen ved å utelukke viktige detaljer. Det er ekkelt å ta det opp, men i det lange løp så tjener du alt på det.

Psykiateren vil også hjelpe deg med hvordan du skal forholde deg til opplevelsen og situasjonen med din bror. Det er lett for meg, og andre, og si at du skal holde deg borte fra han etc - men i det virkelige liv er familiesituasjoner mer komplekst enn som så. Jeg vet alt om det. Helt utrolig vanskelig.

Men DET kan psykiateren din hjelpe deg med. H*n vil gi deg hjelp som blir skreddersydd deg.

Ja, jeg må jo bare si det som det er til psykiateren, men føler det bare er syting om jeg forteller f.eks dette med broren min, at han satt over meg og prøvde å få meg til å ta av trusa slik at han kunne penetrere meg .. og dette mens foreldrene våre var nede på kjøkkenet for å ordne til frokost.

Jeg er glad for at foreldrene våre ikke kom inn på soverommet, for da hadde jeg skammet meg så fælt over situasjonen og meg selv ... og jeg ville syns synd på broren min som ble knepet.

Anonymous poster hash: 49934...c8f

[Gjest Lino]

Ja, jeg må jo bare si det som det er til psykiateren, men føler det bare er syting om jeg forteller f.eks dette med broren min, at han satt over meg og prøvde å få meg til å ta av trusa slik at han kunne penetrere meg .. og dette mens foreldrene våre var nede på kjøkkenet for å ordne til frokost.

Jeg er glad for at foreldrene våre ikke kom inn på soverommet, for da hadde jeg skammet meg så fælt over situasjonen og meg selv ... og jeg ville syns synd på broren min som ble knepet.

Anonymous poster hash: 49934...c8f

Dette er kjempeille kjære du. Det broren din prøvde seg på var kjempeille. Jeg lover deg at dette er viktig å fortelle psykiateren din - og det hadde ALDRI skjedd at h*n hadde sett på dette som syting. Aldri!

H*n vil se på det som svært alvorlig, og en viktig detalj i hele sykdomsbildet ditt. Om du synes det er vanskelig å se rasjonelt på det fra dine egne øyne, prøv å snu på det: Hva om du kom inn på rommet og så din datter og din sønn i den situasjonen? Hadde du gitt skylden til din 8 år gamle datter? Hadde du følt det var syting om hun fortalte at opplevelsen skadet henne?

Vær så snill å ikke utelukke dette for psykiateren - det er kjempeviktig at dette kommer frem. Du sier selv at dette har ødelagt mye for deg, og at han fikk deg til å føle deg lite verdt, ikke sant? Kunne du ha nevnt dette for din mor? Vet du, jeg ville faktisk først tatt det opp med psykiateren - og tatt det derfra. H*n har kompetanse til å gi deg de svarene og rådene som passer deg og din situasjon.

Endret 18. august 2014 av Lino

[Gjest Lino]

Og som jeg også sa, send meg gjerne meldinger om du trenger å prate - når som helst.
Jeg lytter og svarer etter beste evne, og vil mer enn gjerne hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Er du helt sikker på at han ikke kan tenkes gjøre slikt mot egne barn?

Kanskje han opplevde overgrep fra din far og dermed fikk disse tendensene?

Uansett så er dette en ganske normal reaksjon på hva du har opplevd, og terapi er viktig å følge opp.

Anonymous poster hash: 089c2...ce8

[AnonymBruker]

Dette er kjempeille kjære du. Det broren din prøvde seg på var kjempeille. Jeg lover deg at dette er viktig å fortelle psykiateren din - og det hadde ALDRI skjedd at h*n hadde sett på dette som syting. Aldri!

H*n vil se på det som svært alvorlig, og en viktig detalj i hele sykdomsbildet ditt. Om du synes det er vanskelig å se rasjonelt på det fra dine egne øyne, prøv å snu på det: Hva om du kom inn på rommet og så din datter og din sønn i den situasjonen? Hadde du gitt skylden til din 8 år gamle datter? Hadde du følt det var syting om hun fortalte at opplevelsen skadet henne?

Vær så snill å ikke utelukke dette for psykiateren - det er kjempeviktig at dette kommer frem. Du sier selv at dette har ødelagt mye for deg, og at han fikk deg til å føle deg lite verdt, ikke sant? Kunne du ha nevnt dette for din mor? Vet du, jeg ville faktisk først tatt det opp med psykiateren - og tatt det derfra. H*n har kompetanse til å gi deg de svarene og rådene som passer deg og din situasjon.

Ja,men broren min gjorde jo ingenting mot meg. Han kom jo ikke så langt fordi jeg sa nei hele tiden og syns det hørtes utrolig ekkelt ut at han skulle stikke tissen sin inni min.

Etterpå sa at jeg ikke måtte si noe til mamma og pappa, og jeg tiet.

Likevel gikk jo dette innpå meg...

Anonymous poster hash: 49934...c8f

[AnonymBruker]

Er du helt sikker på at han ikke kan tenkes gjøre slikt mot egne barn?

Kanskje han opplevde overgrep fra din far og dermed fikk disse tendensene?

Uansett så er dette en ganske normal reaksjon på hva du har opplevd, og terapi er viktig å følge opp.

Anonymous poster hash: 089c2...ce8

Han har kun sønner, så tviler på at han gjør sånn mot sine barn...

Jeg kan ikke tro at faren min gjorde han gjorde heller ...

Men man kan jo ikke vite dette.

Men jeg vet ikke om dette er alvorlig nok til å følges opp?

Anonymous poster hash: 49934...c8f

[Gjest Lino]

Ja,men broren min gjorde jo ingenting mot meg. Han kom jo ikke så langt fordi jeg sa nei hele tiden og syns det hørtes utrolig ekkelt ut at han skulle stikke tissen sin inni min.

Etterpå sa at jeg ikke måtte si noe til mamma og pappa, og jeg tiet.

Likevel gikk jo dette innpå meg...

Anonymous poster hash: 49934...c8f

Selvfølgelig er det alvorlig og ille selv om han ikke klarte å gjøre noe mer. Altså, han prøvde jo - og det at DU, som en 8 år gammel lillesøster måtte igjen og igjen si nei til at storebroren din prøvde å penetrere deg, er jo et scenario i seg selv som er helt - HELT feil.

Det er ikke en grense her som sier at om hadde han klart det, SÅ hadde det vært galt - men siden han ikke fikk det til, så er alt helt ok. Det at han prøvde, er ille nok i seg selv. Ikke sant? Det er kanskje litt vanskelig å se det rasjonelt, i og med at det skjedde for så mange år siden, og at du alene har kommet opp med så mange tanker rundt det som kanskje ikke har vært helt i din favør - men tro meg, det var galt, og det var alvorlig. En bror skal aldri prøve å gjøre noe slikt med sin søster.

Og jo, det er alvorlig nok til å følges opp, og siden du sliter med det i ettertid, sier det seg selv at det er kjempe viktig å ta opp. Har jeg lov å spørre hvorfor du er på AAP?

Endret 19. august 2014 av Lino

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det alvorlig og ille selv om han ikke klarte å gjøre noe mer. Altså, han prøvde jo - og det at DU, som en 8 år gammel lillesøster måtte igjen og igjen si nei til at storebroren din prøvde å penetrere deg, er jo et scenario i seg selv som er helt - HELT feil.

Det er ikke en grense her som sier at om hadde han klart det, SÅ hadde det vært galt - men siden han ikke fikk det til, så er alt helt ok. Det at han prøvde, er ille nok i seg selv. Ikke sant? Det er kanskje litt vanskelig å se det rasjonelt, i og med at det skjedde for så mange år siden, og at du alene har kommet opp med så mange tanker rundt det som kanskje ikke har vært helt i din favør - men tro meg, det var galt, og det var alvorlig. En bror skal aldri prøve å gjøre noe slikt med sin søster.

Og jo, det er alvorlig nok til å følges opp, og siden du sliter med det i ettertid, sier det seg selv at det er kjempe viktig å ta opp. Har jeg lov å spørre hvorfor du er på AAP?

Det broren min gjorde mot meg var det minst værste. Det var værre det min far gjorde mot meg.

Men jeg skal ta det opp med psykiater, fordi jeg tenker jo på det hver gang jeg møter broren min....

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er på AAP, det er så mange år siden. Det er nok mange grunner til det. Jeg slet veldig med depresjon og angst for mye rart. Sliter sosialt og klarte ikke leve normalt.

Har gått i terapi siden jeg var 23, og nå er jeg 33.

Jeg har ikke sendt deg PM fordi jeg ikke helt vet om jeg tør...

Anonymous poster hash: 49934...c8f

[AnonymBruker]

Det som er ille er viss ungen ikke tåler melk eller gluten eller sukker, men ikke får påvist det hos legen.

F.eks viss barnet blir hyper av litt sukker, så er det greit å unngå sukker.

Eller viss barnet blir dårlig av gluten eller melk, men det slår ikke ut på blodprøver.

Jeg har selv hatt problem med at jeg ikke tåler gluten og melk, men det slår ikke ut på blodprøver, likevel spiser jeg gluten og melkefritt.

Anonymous poster hash: 49934...c8f

[Gjest Lino]

Det broren min gjorde mot meg var det minst værste. Det var værre det min far gjorde mot meg.

Men jeg skal ta det opp med psykiater, fordi jeg tenker jo på det hver gang jeg møter broren min....

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er på AAP, det er så mange år siden. Det er nok mange grunner til det. Jeg slet veldig med depresjon og angst for mye rart. Sliter sosialt og klarte ikke leve normalt.

Har gått i terapi siden jeg var 23, og nå er jeg 33.

Jeg har ikke sendt deg PM fordi jeg ikke helt vet om jeg tør...

Anonymous poster hash: 49934...c8f

Å, kjære deg, du trenger ikke å være redd for å sende meg en PM. Det eneste jeg vil se er ditt brukernavn her inne - ingenting mer, og jeg vil ingenting annet enn å hjelpe deg. Men jeg forstår at det er skummelt, og du gjør ingenting du ikke er komfortabel med.

Det at din far fikk deg til å føle deg utrygg ved å oppføre seg upassende, sitter selvfølgelig lenge i.

Igjen, jeg har en del personlige historier her, som ligner veldig - men jeg liker ikke å fortelle hele forumet om det. Ta kontakt BARE om du ønsker, men jeg lover at jeg aldri ville fått deg til å føle deg utilpass på noen måte.