Hun suger all min energi,bare det minste lille stund jeg tilbringer sammen med henne..

[AnonymBruker]

Dette gjelder min lillesøster som er to år yngre enn meg..

Når jeg tenker tilbake reagerte jeg ikke på noe ved henne tidligere,dvs for flere år siden den gangen jeg tilbringte MYE tid sammen med henne. Jeg oppdaget ikke da at jeg ble tømt for energi når jeg var sammen med henne men jeg hadde DA mye dårligere selvtillit og lot vel på et vis henne være sjef (skjønner jeg først nå når jeg tenker tilbake) ettersom tiden gikk trengte jeg flere og flere stimulanser for å føle meg trygg,altså noen roter seg borti stoff og slikt , men med meg var det spiseforstyrrelser og menn som jeg lot utnytte meg seksuelt,for jeg var usikker i mitt indre uten at jeg visste grunnen og var bare glad noen ville ha meg og være hos meg. Slik er det ikke idag etter at jeg har gått flere år i terapi. heldigvis får man si, for jeg vil ikke tilbake der jeg var mentalt. Jeg er blitt kjempesterk og har ikke behov for noenslags dårlige stimulanser lenger, for å føle en indre ro.

Men straks jeg kommer sammen med min søster føler jeg meg alltid så dårlig og jeg kjenner dårlige selvfølelsen kommer snikende.. Jeg har måttet gå mange runder over år med meg selv og sette grenser,dvs ikke møte henne særlig ofte, men de gangene jeg treffer henne gjenkjenner jeg den dårlige følelsen veldig godt slik at jeg er ikke lenger i tvil om at det er noe der som ikke kjennes bra ut or meg. Bare hva??

Jeg kan liksom ikke forstå at hun egentlig kan mene noe vondt men nå over fire fem år endres ikke noe selv om jeg har konrfontert henne med såre opplevelser,så sier hun at hun forstår, men jeg ser at det jeg sier gjør henne glad og det er akkurat som hun får energi når jeg forteller henne om ting som er vonde for meg, men hun fortsetter å såre meg med dumme nedsettende kommentarer.

Da eldstedatteren ble konfirmert var hun informert om at det ikke ble noe selskap (datters eget valg)Isteden reiste besteforeldre vi foreldre og konifrmantens søster ut og spiste, men hun ble sur og sa at"jeg kommer i kirken hvertfall! Ok det var hun jo velkommen til , men etter kirkeseremonien utfbøt hun til sin 5årige datter med HØY type skuffet stemme ,vel vi får dra og kjøpe ei pølse vi da!

Hun har en måte å være på som ikke kjennes bra ut,foreksempel da vi skulle gifte oss, min mann og jeg så ville vi ikke ha selskap men istedet reise på tur, men da satte hun seg på bakbena og proklamerte høyt og tydelig at da ble hun sur hvis ikke hun fikk komme i selskapet,og hun fikk dessverre viljen sin,jeg var litt tafatt dengang.

Hennes barn er mye yngre enn mine siden hun fikk sine sent og når hennes eldste ble født som da er 11 år yngre enn min datter, fikk min mann og jeg hakeslepp for min datter en nemlig ganske reservert og beskjeden og hun spurte henne ordrett slik jeg sier her i vårt påsyn"Ida , er det greit at vi kaller henne Ida?" Med bedende stemme og hundeøyne mot vår datter, og vår datter stotret bare fram et ja men jeg merket at hun var overrumplet slik som oss. Hadde det bare ikke vært for at vår datter heter Ida Helen og heretter var det viktig å bruke det, for det var jo slikt et vakkert navn,bare at alle andre inkludert henne selv hadde bare brukt Ida i ti år. Nå ble det plutselig trykk på Helen hver gang hun tiltalte henne især i selskapelige sammenhenger.

Det er nesten som jeg må hive etter pusten for det er selvsagt mye mer men jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men i all hovedsak er det status og penger som er viktig for henne og det vet hun å vise og hun kan himle med øynene av nye klær som kommer fra feks Cubus, jeg er mere følelsemenneske som er opptatt av å prate med barna mine og mest av alt at de skal få lære å uttrykke følelse og kjenner etter hva de egentlig vil før de tar en avgjørelse på noe. Fasaden er viktigst for henne.

Når jeg tenker etter ,er hun omtrent som en robot og hun går på autopilot uten egentlig å føle dypt. dvs hvis hun vil oppnå noe kan hun rope veldig høyt og alle skal liksom danse etter hennes pipe. Melodien som gikk igjen da jeg var liten var " Hvis ikke jeg får den og den fordelen så sier jeg hva du gjorde. Jeg sier at du barberte håret i skrittet (hun hadde sett i nøkkelhullet og hun visste at jeg ville bli flau) Dette var mere regelen enn unntaket og hun trillet min foreldre rundt lillefingeren da som nå. Hun er sjef,mannen kaller henne sjefinna og det vil hun fremstå som, bare at jeg og mine orker ikke være med henne og det er nok med et minutts samtale(hun snakker på inn og utpust og det er ikke måte på hvor mye hun formidler på så kort tid,mildt sagt slitsomt. Dette er etterhvert blitt meget påtagelig og etterhvert for å bearbeide hendelsene en snakkis oss hjemme imellom, innenfor husets fire vegger. Min mann kan si når hun ringer,enten si pent at nei vi kommer nok ikke på sammenkomsten, eller hvis hun maser og han sier kanskje, konkluderer hun med superrask stemme og da noterer jeg at dere kommer,da ses vi før han får sagt mere. hun maser og vi rygger. Mere og mer.

Det kan synes som en filleting men jeg hadde en hel søppelsekk med lego jeg ville gi henne siden mine nå ikke lekte med det mere, men når det ikke var sortert og jeg ikke hadde bruksanvisninger fikk ikke hennes barn få det. Bebreidende himlende blikk lik "hva slags mor er du som ikke har orden i lekene engang? Hallo jeg mener lego samlet over tyve år og den frie fantasifulle leken er faktisk noe det av mine har hygget seg aller mest med. å jeg kjenner jeg synes synd på barna hennes og dem eldste har også begynt å oppføre seg dårlig mot andre barn men når han er sammen med henne,moren er han visstnok eksemplarisk. Mange har begynt å bemerke det og jeg tenker at noe er veldig galt. eneste jeg vet er at jeg orker ikke at hun skal herse med oss lenger. Tenk at jeg lot meg lede så mye i yngre år, er vanskelig å fatte men jeg har det mye bedre nå. Måtte bare får sagt dette så får dere som evt har betraktninger komme med det.

Et annet aber er at hun går til andre og snakker stygt om meg,nei sykeliggjør meg psykisk, nå som hun ikke lenger har innflytelse på min mann mine barn og meg, mener,min barns selvtillit bare øker lik min når vi holder hos unna henne, men jeg var lenge ambivalent og syntes det var trist at jeg hadde"mistet" min søster, men hver gang det hadde vært avstand og jeg traff henne igjen var det som om hun stjal tidobbelt med energi utav meg i handlinger snakketøy og manipulasjon på finurlig vis,selv om jeg ga av meg selv og viste henne oppriktig godhet. Slitsomt!

Anonymous poster hash: d776e...d76

[AnonymBruker]

Du laget en tråd om legoen, gjorde du ikke? Jeg mener å huske at det var en tråd for en del år siden som omhandlet en slik problemstilling.

Jeg er glad på dine vegne fordi du har funnet styrke til å holde henne på avstand og fordi hun ikke lenger har innflytelse på deg, din mann og dine barn. Drit i hva hun måtte mene om legoen, det er nok av andre som ville blitt sjeleglad for en sekk usortert lego til fri benyttelse.

Anonymous poster hash: a2e91...707