Sosial fobi, eller..?

[Gjest Tralala]

Jeg er ei jente på 23 år som lurer litt på hva som er "normalt" og ikke når det gjelder å forholde seg til andre mennesker...

Jeg har alltid vært sjenert, men i det siste har det liksom blitt litt verre... Jeg har vært en ivrig turgåer, men nå tør jeg ikke å gå der jeg vet at det går andre mennesker som jeg kjenner... Jeg vil ikke snakke med dem! Jeg har ikke besøkt svigers på mange måneder, jeg har liksom ikke hatt lyst/orka. Jeg pønsker ut måter å unngå brylluper/bursdager på, for der er alltid noen jeg må snakke med... Jeg klarer bare ikke å snakke med folk! Ukjente går fint, "business"-telefoner og slikt er helt ok, det samme med shopping. De kjenner meg ikke. Men hvis jeg ser noen jeg kjenner i butikken, snur jeg meg eller går bort slik at de ikke ser meg...

Jeg har ingen jeg besøker (andre enn familien, til tider), og jeg er vel litt ensom... Har mange brevvenner, men det er liksom ufarlig, hvis dere forstår? Uff, det er vanskelig å forklare alt dette! Faren min skjelte eg ut i dag for det han synes er SPRØ oppførsel, det eneste jeg gjør er å snakke dritt om andre, være tverr, lese bøker, og gjemme meg bort. Jeg er syk... Forloveden min sa at det er bare å snakke med folk, men det har jeg da virkelig prøvd!!! Det er jo SÅ enkelt, jeg har bare ikke lyst til å prøve lenger... Det er blitt komfortabelt å være alene... Jeg snakker sjelden med saboeren min, også, trekker meg unna han og!

Nå lurer jeg på om dette er normalt, om det er noe å gjøre med dette? Går det over? Er jeg "syk"??? Eller må jeg bare ta meg sammen? Uff, nei, dette ble langt, men jeg hadde blitt kjempeglad for andres (utenforståendes) synspunkter... Jeg har det bra, altså, (kanskje bortsett fra meget lav selvtillit: jeg er tykk, dum, osv - det vanlige), men jeg liker ikke å irritere familien min... Noen som har lignende erfaringer?

[Gjest Anonymous]

hei på deg! ja, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har det også ofte på akkurat samme måten. orker ikke gå i butikken når jeg vet jeg kommer til å møte noen jeg kjenner, orker liksom ikke prate m de.. Elsker å gå på shopping, når det er ingen som veit hvem jeg er, fremmede folk gjør meg ingenting, men blir gal i hode når jeg er omringet av folk jeg kjenner. snur meg også bort dersom jeg møter noen. Prestasjonsangst? sosial fobi? Jeg veit ikke. man kan jo gå til psykolog og sånt, men for min del tror jeg det hjelper å øve seg, ta utfordringene når de kommer, tørre å være seg sjøl, men det er ikke lett! Ville bare si du er ikke alene om å føle deg alene... til deg fra meg

[Gjest Anonymous]

Folk er forskjellig. Noen er veldig sosiale. Andre trives best i sitt eget selskap. Men hvis man blir hemmet i hverdagen og feks ikke våger å gå på butikken bør man gjøre noe med det.

Dette er noe du bør jobbe med. Tror ikke det går over av seg selv. En psykolog er nok den som best kan hjelpe deg med dette. Bygge opp selvtilliten din og veilede deg.

Har du opplevd noe som kan ha utløst disse reaksjonene?

Jeg har det på samme måte som deg nå. Før var jeg sosial og utadvendt både i jobb og privat. Selv om jeg innerst inne alltid har trivdes best i mitt eget selskap eller sammen med de nærmeste. Etter mange år med mishandling har jeg nå fått en posttraumatisk stresslidelse. Får behandling hos psykolog en gang i uken (siste 6 mnd). Og har også tabletter (Sobril) jeg av og til må ta for å klare å gjennomføre viktige avtaler. Men medisiner utsetter behandlingsprossessen så jeg tar minst mulig.

Mitt råd er søk hjelp. Prat med fastlegen din for å få en henvisning til psykolog. Eller kontakt en privat psykolog direkte, dette blir dyrere (500-600 kr pr time).

Målet er ikke å bli kjempesosial, men å takkle hverdagslige situasjoner (nærbutikk, jobb) og klare å gjennomføre og ha det hyggelig hvis du feks er i bryllup.

Håper det ordner seg for deg. Og håper du kan få forståelse fra forloveden sin slik at han kan være en støtte for meg. Jeg har utrolig god støtte i kjæresten min. Og psykologen min sier jeg har en god prognose og sannsynligvis blir helt bra. Ting Tar Tid. Lykke til!

[Gjest Tralala]

Hei igjen, dere, og takk for svar! :-)

Joa, jeg har nok litt "bagasje" å hanskes med (har vi ikke alle det..?) F.eks. ble jeg mobba på skolen (selv om faren min sier at jeg bare var supersensitiv og ikke ble plaga noe mer enn andre... Jeg har gått til psykolog som sier at pappa tok feil!) Jeg måtte pga mobbinga bytte skole, og der ble det bare tusen ganger verre. Om jeg ikke ble mobba før, ble jeg det i hvert fall der!!! ("Stygga", "Tjukka", "Dumma", "Jeg HATER deg!" osv...)

På videregående gikk alt bra. Så begynte jeg å slanke meg, overdrev en smule og havna på psykiatrisk i noen måneder. Anoreksi, kalte de det, selv om det bare var overdreven trening... Etter det har alt bare gått den veien høna sparker... Jeg har fått mange jobber og slutta i alle, kutta ut flere utdannelser (én var fordi mora mi døde av kreft, så den syns jeg at jeg har en unnskyldning for...), vært deppa i perioder og bare gitt blaffen -som nå. Jeg har gått til psykolog og tatt medisiner før, men ikke likt det. Nå er det bare så dritt hvis jeg må til igjen, fordi jeg går på yrkesretta attføring og skal utdanne meg til arkivar... MEN ja, jeg er asosial...

Ok, vet ikke hvorfor jeg skrev så langt IGJEN eller om det har noe med min nåværende situasjon å gjøre, men jeg å bare si at jeg ble så glad for å høre at flere har det som meg... Eller ok, it sux, men det er deilig å ikke være alene, hvis dere skjønner!

(Wow, det er deilig å lette hjertet sitt litt! :-) )

[Dru]

Jeg har det motsatt, jeg er livredd for fremmede. Skikkelig sugende angst... Det er vel kanskje ikke så rart at det hemmer meg ganske så mye i det daglige liv, nei.

Men alt dette her er jo tegn på at du på ett eller annet nivå er syk. Det kan ta veldig lang tid å innse at man er syk, og ikke bare trenger å skjerpe seg(jeg brukte 15 år på det...).

Ok, så du liker ikke psykologer. Kanskje du ikke har truffet en du har god nok kjemi med? Du kan iallfall ikke gjøre dette alene. Det er fælt. Man gir faen i alt. Alt preller bare av til slutt.

Medikamenter kan være til hjelp. Men man bør være forsiktig med hva man bruker, og hvor mye. Beroligende for å kunne takle sammenkomster som bryllup og lignende vil jeg si er i orden. Det kan hjelpe, så lenge man ikke avhenger av dem.

Men prøv flere psykologer. Plutselig treffer du en du får et kjempegodt forhold til.

[Hu i Svingen]

Hei.

Kjenner meg godt igjen i mye du skriver, selv om jeg er såkalt "velfungerende"...Tror ikke du er unormal på noe plan, slikt skjer med folk enten man har blitt mobbet eller ikke!

Du får råd ovenfor om å gå til psykolog, og det tror jeg er en veldig god ide! Ikke fordi du er så veldig "syk" (som sagt mener jeg du er helt normal), men det kan være veldig lurt å snakke med noen som kan hjelpe til med å finne ut både hvorfor du tenker slik, og hva du kan gjøre med det. Tror ikke det er så mye som skal til for at du får det bedre, det kan være bittesmå ting du kan gjøre som gjør stor forskjell!

Selv har jeg (kanskje) en samboer som er helt motsatt. Han sier alltid "ja, men det kan da ikke være så farlig..." osv. For meg har det vært positivt å ha noen som kan se annerledes på det og lære meg "å slappe av litt"..

Det kan selvfølgelig også virke motsatt, at man føler at det er negativt å ikke bli forstått, men det er også negativt å bli "forstått i hjel".

Litt dårlig forklart, håper du skjønner hva jeg mener...

Forstår deg så uendelig godt, bare send meg en PM hvis du føler for det!

Håper uansett at du får svar som kan være til hjelp her!

Stor klem til deg!!!! :trøste: