Venninner som forandrer seg

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne jeg har kjent siden barndommen, og vi er veldig like på mange måter, samtidig som vi har veldig ulike personligheter.

Men når det gjelder kjærester og romantikk, hater vi begge klisjé-ting, offentlige kjærlighetserklæringer og generelt klissklass.

I mine forhold har jeg også alltid prioritert venner og alltid kunne vært meg selv.

Nå er jeg derimot singel, mens hun nylig har fått seg kjæreste, og det er flere ting jeg reagerer litt på.

Først trodde jeg at jeg bare var sjalu, fordi endelig var jeg singel og ville at hun skulle være det og, for da kan man finne på litt mer impulsive ting, gå på byen ol. Men dette er så klart ikke noe jeg kan kontrollere.

Jeg kjenner kjæresten hennes fra før, etter som vi er fra samme by. Så i starten av forholdet deres, ba jeg alltid med han også, om vi skulle ut å spise, på byen, kino ol., for å være grei. Etter hvert begynte det å føles som å være femte hjul på vogna, og byturene endte som regel alene, fordi de ville hjem tidlig ol, selv om venninna mi ikke er sånn ellers.

Hun prioriterer ikke venner(meg) lenger, til tross for at hun egentlig bare har to nære venninner; meg og en til. Hun har vært hjemmeværende i noen år, så i ukedagene har hun mer enn nok med å tilpasse seg arbeidslivet og å komme seg hjem til kjæresten. I helgene er hun også stort sett med kjæresten, og evt. den andre venninnen sin som har kjæreste. Også er det helgeturer og ferier med kjæresten, kjærlighets-erklæringer og skryt til hverandre på Facebook annenhver dag. Det skal også sies at de eneste gangene hun legger ut noe på Facebook, så har det noe med kjæresten å gjøre; at han har laget middag, kjøpt en dyr gave til henne eller de tar en "senge-selfie".

Før kunne vi møtes flere ganger i uka å bare skravle. Jeg tok ofte turen oppom henne, men etter han flyttet inn, er det ikke like naturlig lenger og jeg kan ikke snakke like fritt og åpent som før. Men hun kommer heller aldri på besøk til meg. I det siste kan det gå en måned i mellom, og da er det gjerne noe som har skjedd på forhånd, en slags unnskyldning, for å komme å prate.

Byturer og ting i helgene har jeg bevisst kuttet litt ut med dem, fordi det aldri får det utfallet jeg ønsker, fordi de enten reiser tidlig, omgåes folk jeg ikke setter så høyt eller så blir venninna mi full og kranglete.

Og etter hun begynte å jobbe, har hun blitt helt "lammet" og kan ikke finne på noe i ukedagene, som f.eks kino, spising ol. Jeg har også fått unnskyldninger som "har ikke råd" "må spare" "har andre planer", når jeg har spurt om å finne på noe, for så å finne ut at hun har gjort det med noen andre.

Tok det opp med henne for en stund siden, og til svar fikk jeg bare "det var ikke meningen å fremstå sånn".

Hvorfor forandrer noen seg så totalt i ett forhold? Og hvorfor er det "greit" å bare nedprioritere vennene sine? Tenker man ikke på at det forholdeg en dag vil ta slutt, også står man der uten venner?

Anonymous poster hash: 7464c...be5

[Berit]

Man forandrer seg på den måten at man får en kjæreste man er oppslukt og forelsket i, vil være mye sammen, ta hensyn til han først og fremst. Han gjør sikkert mye godt for henne hvor hun føler seg lykkelig og tilfreds.

Det synes jeg at andre må unne kjæresteparet. Men selvfølgelig, venner må da huske på venner og være med dem også. Men man kan ikke forvente at det blir helt det samme.

Flott av deg å invitere dem med ut. Men det er da helt naturlig og må da være helt greit at de velger å gå hjem tidlig, fordi de har lyst.

Tror jo ikke du heller har lyst til at de skal være lenger bare for din del? Eller at venninnen skal være med deg, enda hiun heller har lyst til å være med kjæresten.

Gjør noe hyggelig for dem, be dem på middag, besøk. Så kan dere ha jentekvelder også, men ikke forvent at det skal bli like ofte eller lenge som før.