Når ens eget barn mobber

[Gjest Anonymous]

Hei og god kveld :-)

Fikk i dag vite at min lille datter og hennes venninne ikke er så snille med en annen liten jente. De er alle fem år.

Måten de går frem på er å fryse henne ut, le av henne og vise og si tydelig at de ikke vil være med henne.

Disse to jentene har alltid vært veldig utadvendte "her er jeg" typer, men veldig snille og veloppratte jenter. Derfor kom det som ett sjokk for meg. Hun andre jenta er så rolig og sjenert, samtidig som hun er veldig nysgjerrig og pratsom, jeg finner henne helt nydelig.

Datteren min er alltid (nesten) lydig og snill med meg, viser empati og elsker deg er to ord som brukes ofte i hennes ordforråd. Så derfor kan jeg ikke skjønne at hun kan gjøre noe sånt. Min lille søte snille jente.

Jeg tenkte jeg skulle snakke med henne om dette under en koselig frokost stund i morgen.

Men hva skal jeg si uten å virke sint, eller som om jeg angriper henne?

Ha en fortsatt fin kveld :-)

[J.K. Rowling]

Jeg vil først si at jeg synes det er flott at du tar tak i situasjonen

Slike hendelser er jo veldig vanskelige for begge parter. Det er lett å se for seg at det er en "snill" unge som blir mobbet, og en "slem" unge som mobber. Men alle barn har jo sine unike og flotte sider, og som regel også enkelte trekk som ikke er sååå sjarmerende (noe jeg kjenner fra min egen datter)

Jeg husker fra da jeg var på din datters alder, det hendte nok at jeg var med og ertet barn som var mindre eller litt forsiktige av seg. Det var ikke fordi vi ville være slemme, jeg tror ikke så små barn helt forstår rekkevidden av det de gjør. Jeg husker godt at da mamma og pappa satte seg ned og forklarte at x ble lei seg hvis jeg sa slike ting, så ble jeg skamfull og angret på det vi hadde gjort. De tok det opp på en fin måte, det var ikke snakk om skjelle meg ut, men om å forklare hvilke konsekvenser det hadde dersom jeg ertet andre barn.

Ønsker deg lykke til med praten i morgen

[Gjest Far til 2]

Jeg opplevde noe liknende av hva gjest beskriver. Fikk høre om det "ved en feiltagelse" da mine to begynte å krangle og trodde jeg var utenfor hørevidde.

Det første jeg gjorde var å ta det opp med dem. Vi satt oss ned og snakket om hva som hadde skjedd i nesten 1/2 time. Senere samme ettermiddag gikk jeg bort til foreldrene til barnet som ble mobbet for å få deres versjon. De hadde mistanke, men barnet ville ikke si noe hjemme.

Dagen etter var det bursdag hos noen i klassen. Jeg tok det opp igjen med flere av foreldrene. Disse hadde også hørt om det, men ingen hadde gjort noe ettersom "de trodde det ikke var så alvorlig".

Mandag morgen fulgte jeg barna på skolen/SFO. Jeg tok det opp både med SFO og hovedlærer. SFO børstet det bort som om ingenting hadde skjedd, men hovedlærer tok det seriøst og klassen hadde etter dette mobbeproblemer generelt oppe som et tema i flere uker.

Problemet forsvant etter dette, men dette var altså barn i skolealder

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Synesikke det skal taes lett på dette. snart skal de i skolen. antagelig kommer hun i lag med den hun er sammen med. De to har lagt seg til noe som må vekk.

Kansje du kan invitere hun som blir mobbet hjem til dere? Kansje du skulle tatt en prat med moren hennes?

[Gjest Anki]

Synes det er veldig bra at du tar tak i dette. På skolen min sønn går er det veldig mye mobbing, og det står høyt på dagsorden å få gjort noe med det.

De snakker mye om dette med empati, at de selv nok ikke synes det er kjekt å være utenfor eller den som blir mobbet, og derfor må de ikke gjøre det mot andre heller. Min sønn kom gråtende hjem en dag fordi han ikke fikk ta følge med to gutter hjem, mens en annen dag var det en av de andre som var utenfor mens sønnen min og en annen nektet å ta følge med han.

Det er merkelig at han da ikke skjønner at det er like ille for han andre som det er for han selv. Så vi snakker mye om det her hjemme, og jeg føler det synker inn litt etter litt.

Det er en gutt i klassen som er veldig stor og sterk og frempå i forhold til de andre. Det blir ofte til at han styrer leken og hvem som får være med, med den følgen at det alltid er noen som er utenfor fordi han bestemmer. Samtidig er det veldig lett å alltid skylde på denne gutten hvis noe har skjedd eller noen er lei seg.

Moren hans er veldig klar over at han er dominerende og jobber aktivt med at han skal forstå hvordan han bør oppføre seg, men hun sier det samtidig er veldig vanskelig fordi han alltid får skylden for ting, selv om han ikke har vært med på de. Og da ender det med at han gjør ting fordi han vet han får skylden likevel...

Ikke lett! Snakk med jenta di om hvordan hun hadde følte det hvis hun var den som var utenfor. Får håpe de kan leke med denne jenta litt, og få henne til å bli litt tryggere.