Totale motsetninger, men ønsker ikke å skilles

[Ita67]

Jeg har vært gift i 7 år og sammen med min mann i 9 år. Vi har ingen felles barn heldigvis. Hele tiden har forholdet vært preget av problemer, mistro, dårlig kommunikasjon og krangling. Til tider har husdøren fungert som en "svingdør" der enten den ene eller den andre har flyttet ut eller inn.

Problemene våre har vært mange. Egentlig hadde det vel vært lettere å ramse opp hva som ikke har skapt problemer i forholdet enn hva som har det, men jeg kan prøve å få med noe.

Økonomi og eieforhold på hus og innbo har vært et stort problem. Jeg eier huset vi bor i sammen med min ekssamboer. Dette har medført at jeg har hatt en del kontakt med han, men KUN på vennskapelig basis. Dette takler min mann dårlig. Han ønsker å kjøpe ut min ekssamboer men har ikke økonomi til dette og mener det er mitt ansvar å få ordnet opp i dette. Når jeg da prøver å forklare at heller ikke jeg har økonomisk mulighet til dette snakker jeg til veggen. Han har bestemt seg for at jeg skal og at det er mitt ansvar og da når jeg ikke fram med forklaringer eller at det også er hans ansvar like mye som mitt.

Ellers er også økonomi et problem generelt. Han mener at de fleste utgiftene er mitt ansvar. Han skal bidra så lite som mulig. Så mens jeg sliter med å få ting til å gå rundt klarer han å legge penger til side. Reiser, ferier, bil etc går på min konto. Han bidrar med et minimum til boutgifter og mat. Av og til føler jeg meg utnyttet og snyltet på.

Neste problem kommer som en direkte konsekvens av dette. Fortiden vår. Min fordi jeg fremdeles eier huset sammen med min ekssamboer og har god kontakt med ham som venn. Hans fordi han annenhver helg reiser ”hjem” til sin eks sitt hjem for å ha samvær med sine barn som er tenåringer og voksne.

Som personer er vi også totalt ulike. Jeg er utadvendt og sosial. Liker å skravle, og at det er litt liv rundt meg. Jeg er positivt anlagt og liker å se det positive i alt, mens han er negativ og ser bare alt som er galt og som han kan klage over. Han er usosial, litt eremitt og har det godt så lenge han kan sitte foran fjernsynet. Jeg er åpen og liker å dele både hverdagshendelser og problemer med min partner, mens han skjuler alt om det er positivt eller negativt.

Vi er også forskellige når det kommer til syn på fordeling av oppgaver i hjemmet. Mens jeg mener at så lenge begge er i jobb er det en selvfølge at vi deler på husarbeidet, mener han at dette helt og holdent er min jobb og hvis han bidrar på noen måte skal han takkes.

Jeg vet at jeg gjør mange feil, men er villig til å endre noen av dem om det blir bedring også andre veien. Jeg er sliten nå etter å ha prøvd å gjøre han fornøyd på alle måter i mange år, uten at dette er blitt satt pris på.

Jeg har mest lyst til å gi opp hele ekteskapet, men gjør et siste forsøk i håp om at innspill fra utenforstående kan hjelpe til å få noen gode ideer om hvordan jeg skal gripe ting an.

Som en siste opplysning kan jeg ta med at å snakke sammen ikke er et godt råd. Han kan ikke snakke. Om jeg prøver å ta opp ting går han i forsvarsposisjon med en gang og angriper. Stort sett bare verbalt, men likevel gjør det vondt. Uansett hvordan jeg angriper en samtale, om jeg anklager eller om jeg prøver å forklare hvordan ting påvirker meg på en rolig måte ender det i skittkasting og påpek om alle mine feil.

[AnonymBruker]

Det ekteskapet der hadde jeg ikke giddet å prøve og fikse. Om han ikke skjønner at han må betale halvparten av utgiftene og heller ikke skjønner at han må gjøre halvparten av alt husarbeidet så sier jo det litt om han..

Anonymous poster hash: aa725...9a7

[AnonymBruker]

Dere har vært sammen i ni år uten at han har fått økonomi til å kjøpe ekssamboeren din ut av huset? Hva gjør han da? Skjønner han kanskje har en del barnebidrag han betaler på, men likevel. Men jeg forstår han som ønsker å ha et hus som dere bare har sammen.

Og alt det andre du nevnte... hadde ikke prøvd å fikse forholdet. Du innleder innlegget må å si "vi har ikke barn heldigvis".. Noen ganger må man bare innse at slaget er tapt. Du har hatt samboer før så du har vært gjennom dette tidligere. At dere har en ring på fingeren gjør vel ikke forskjellen så stor likevel.

Anonymous poster hash: d350b...5d4

[Ita67]

Dere har vært sammen i ni år uten at han har fått økonomi til å kjøpe ekssamboeren din ut av huset? Hva gjør han da? Skjønner han kanskje har en del barnebidrag han betaler på, men likevel. Men jeg forstår han som ønsker å ha et hus som dere bare har sammen.

Og alt det andre du nevnte... hadde ikke prøvd å fikse forholdet. Du innleder innlegget må å si "vi har ikke barn heldigvis".. Noen ganger må man bare innse at slaget er tapt. Du har hatt samboer før så du har vært gjennom dette tidligere. At dere har en ring på fingeren gjør vel ikke forskjellen så stor likevel.

Anonymous poster hash: d350b...5d4

Som en forklaring på det du spurte om så konkluderer du riktig i forhold til det med bidrag og bidragsgjeld. Ut over dette sliter han med spillegjeld fra før min tid.

[Gjest Pop!]

Beklager altså, men det er noe i uttrykket "like barn leker best".

[Gjest Lille-pus]

Som en forklaring på det du spurte om så konkluderer du riktig i forhold til det med bidrag og bidragsgjeld. Ut over dette sliter han med spillegjeld fra før min tid.

Spillegjeld som er over 9 år gammel + bidragsgjeld er vel for de fleste mer enn nok til å få den røde alarmen til å blinke ganske kraftig.

Personlig hadde jeg ikke orket mer av det du står oppi, du har min største medlidenhet, men det blir ikke bedre av å la tingene skure.

[Ita67]

Det er vel bare å gi opp da. Jeg skulle av en eller annen grunn, som jeg ikke helt forstår selv, ønske at jeg kunne fått dette til å fungere, men aner ikke hvordan.

[AnonymBruker]

Det er ikke din jobb å verken endre eller oppdra han. Det er noe han både må ville gjøre, og faktisk gjøre jobben selv.

Fyren høres helt bortskjemt ut. Egoist av dimensjoner som innbiller seg universet kretser rundt han. Pyton holdning som er lite sjarmerende for en voksen kvinne.

Ikke alt er liv laga.

Greien med huset at du eier det med din eks kan godt tenkes å bli et leit og repiterende samtaleemne i et evt neste forhold også.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 83ca8...5dd

[Gjest Gjest_Calavi]

For en utenforstående er det vanskelig å forstå hvorfor du ønsker å fortsette et slikt forhold. Det er mange røde varsellamper som blinker her, og det at han faktisk ikke evner å kommunisere gjør jo omtrent ting umulig. Noen ganger må man nesten innse at ting ikke vil fungere, selv om man er glad i personen.

[Ita67]

Jeg takker for de synspunktene jeg fikk her. Jeg er inne og leser dem ca daglig i håp om å få inn i hodet at det ikke er meg det er noe feil med og på den måten få mot til å bryte ut. Etter så mange år hvor en har svelget den ene kamelen etter den andre og stort sett gått for å være syndebukken og opphavet til alt som har gått galt, forlangt for mye og vært urettferdig er det ikke lett å komme seg unna. men jeg må visst bare prøve.

[AnonymBruker]

Du må bestemme deg om du vil ha han eller ikke. Uavhengig av tidl gjeld osv. Og vil du ha han MÅ du som skritt en selge bolig og avslutte "forholdet" med eksen. Klart han taklet det dårlig, det er ikke normalt å holde fast på en slik situasjon uavhengig av økonomi. Selg! Og finn dere et nytt sted å bo som dere har råd til sammen. Du skal se at han kanskje endrer innstilling til endel ting om du får avsluttet ditt tidligere liv. Han kan ikke gjøre det samme pga barna, men det betyr at han er en god far, en positiv egenskap. Kanskje vil han etterhvert finne en løsning som krever mindre tid hos eksen, men jeg tror du må ta første skrittet her.

Det er ikke rart dere sliter, det tar på en manns selvtillit at du klamrer deg fast i "gamle dager" ved å eie sammen med eksen. Så jeg ville startet der. Dessuten er det noe du bør ta tak i uansett, for din egen del. Det er ikke normalt å ha det slik.

Anonymous poster hash: d47d7...c35

[Tba]

Du må bestemme deg om du vil ha han eller ikke. Uavhengig av tidl gjeld osv. Og vil du ha han MÅ du som skritt en selge bolig og avslutte "forholdet" med eksen. Klart han taklet det dårlig, det er ikke normalt å holde fast på en slik situasjon uavhengig av økonomi. Selg! Og finn dere et nytt sted å bo som dere har råd til sammen. Du skal se at han kanskje endrer innstilling til endel ting om du får avsluttet ditt tidligere liv. Han kan ikke gjøre det samme pga barna, men det betyr at han er en god far, en positiv egenskap. Kanskje vil han etterhvert finne en løsning som krever mindre tid hos eksen, men jeg tror du må ta første skrittet her.

Det er ikke rart dere sliter, det tar på en manns selvtillit at du klamrer deg fast i "gamle dager" ved å eie sammen med eksen. Så jeg ville startet der. Dessuten er det noe du bør ta tak i uansett, for din egen del. Det er ikke normalt å ha det slik.Anonymous poster hash: d47d7...c35

Syns du burde lese det TS skriver grundigere.

Hadde denne mannen vært noe å samle på så hadde han bidratt slik at de kunne

kjøpe ut eksmannen. Fyren er bare en snylter, med div karakterbrister.

Ikke mye å satse på for et samliv.

[Ita67]

Du må bestemme deg om du vil ha han eller ikke. Uavhengig av tidl gjeld osv. Og vil du ha han MÅ du som skritt en selge bolig og avslutte "forholdet" med eksen. Klart han taklet det dårlig, det er ikke normalt å holde fast på en slik situasjon uavhengig av økonomi. Selg! Og finn dere et nytt sted å bo som dere har råd til sammen. Du skal se at han kanskje endrer innstilling til endel ting om du får avsluttet ditt tidligere liv. Han kan ikke gjøre det samme pga barna, men det betyr at han er en god far, en positiv egenskap. Kanskje vil han etterhvert finne en løsning som krever mindre tid hos eksen, men jeg tror du må ta første skrittet her.

Det er ikke rart dere sliter, det tar på en manns selvtillit at du klamrer deg fast i "gamle dager" ved å eie sammen med eksen. Så jeg ville startet der. Dessuten er det noe du bør ta tak i uansett, for din egen del. Det er ikke normalt å ha det slik.

Anonymous poster hash: d47d7...c35

Jeg ser det samme som du ser. Problemet er bare at vi ikke klarer å skaffe oss noe sammen uansett hvordan vi snur og vender det. Når det kommer til hus klamrer jeg meg ikke til det som var, men må holde på denne løsningen inntil videre for det er eneste måten vi klarer å skaffe oss tak over hodet. Nå betaler jeg min halvpart av gjelden som er på huset, mer klarer jeg ikke økonomisk, og her hvor vi bor får du ikke en gang en utleieleilighet til den prisen. Så det er ikke snakk om å klamre, men å overleve.

Videre har jeg mer enn en gang tilbudt meg at vi kan flytte når han begynner å kjefte på meg for bosituasjonen, men så snart vi begynner å lete etter noe som vi kanskje med bidrag fra begge sider kunne klare sammen så snur han om og vil bli boende der vi er.

Han ønsker å kjøpe ut eksen min, men det er to ting som stopper det. Den første er at han ikke ønsker å betale mer enn 1/4 av det huset er verdt,noe han mener han har krav på fordi han har bodd der så lenge, noe min eks ikke går med på, og det andre er at han uansett ikke hadde fått noe lån da han har flere betalingsanmerkninger.

Og i forhold til dette med at han reiser hjem til sin eks annenhver helg så har han hatt andre muligheter. Jeg har tilbudt han at han kan ha ungene hjemme hos oss, noe jeg anser som normalt nå når de tross alt er 13 og 23 år, men han har stadig nye unnskyldninger for å gjøre dette. Noe jeg ikke anser som det å være en god far, men rart. Jeg vet at han har brukt mye av tiden når han "er med ungene" til å spille. men utover det så virker det som om han har noe å skjule.

Noe jeg tror mer og mer på for han ønsker heller ikke at jeg skal ha kontakt med noen andre fra hans familie.

Jeg prøvde å snakke med han i går kveld. Jeg prøvde å fortelle han at all denne dritten han slenger etter meg sårer meg og gjør meg usikker. At jeg sitter med følelsen av at jeg bare er noe praktisk som han holder på helt til noe bedre enn meg dukker opp. Men alt jeg oppnådde var at han følte seg kritisert og angrepet, og dermed en ny krangel.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Som en forklaring på det du spurte om så konkluderer du riktig i forhold til det med bidrag og bidragsgjeld. Ut over dette sliter han med spillegjeld fra før min tid.

Hvorfor flyttet dere sammen/ble gift i utgangspunktet?

[AnonymBruker]

Jeg ser det samme som du ser. Problemet er bare at vi ikke klarer å skaffe oss noe sammen uansett hvordan vi snur og vender det. Når det kommer til hus klamrer jeg meg ikke til det som var, men må holde på denne løsningen inntil videre for det er eneste måten vi klarer å skaffe oss tak over hodet. Nå betaler jeg min halvpart av gjelden som er på huset, mer klarer jeg ikke økonomisk, og her hvor vi bor får du ikke en gang en utleieleilighet til den prisen. Så det er ikke snakk om å klamre, men å overleve.

Videre har jeg mer enn en gang tilbudt meg at vi kan flytte når han begynner å kjefte på meg for bosituasjonen, men så snart vi begynner å lete etter noe som vi kanskje med bidrag fra begge sider kunne klare sammen så snur han om og vil bli boende der vi er.

Han ønsker å kjøpe ut eksen min, men det er to ting som stopper det. Den første er at han ikke ønsker å betale mer enn 1/4 av det huset er verdt,noe han mener han har krav på fordi han har bodd der så lenge, noe min eks ikke går med på, og det andre er at han uansett ikke hadde fått noe lån da han har flere betalingsanmerkninger.

Og i forhold til dette med at han reiser hjem til sin eks annenhver helg så har han hatt andre muligheter. Jeg har tilbudt han at han kan ha ungene hjemme hos oss, noe jeg anser som normalt nå når de tross alt er 13 og 23 år, men han har stadig nye unnskyldninger for å gjøre dette. Noe jeg ikke anser som det å være en god far, men rart. Jeg vet at han har brukt mye av tiden når han "er med ungene" til å spille. men utover det så virker det som om han har noe å skjule.

Noe jeg tror mer og mer på for han ønsker heller ikke at jeg skal ha kontakt med noen andre fra hans familie.

Jeg prøvde å snakke med han i går kveld. Jeg prøvde å fortelle han at all denne dritten han slenger etter meg sårer meg og gjør meg usikker. At jeg sitter med følelsen av at jeg bare er noe praktisk som han holder på helt til noe bedre enn meg dukker opp. Men alt jeg oppnådde var at han følte seg kritisert og angrepet, og dermed en ny krangel.

Han er fortsatt spilleavhengig altså? I en litt mer kontrollerbar grad enn tidligere?

Har dere vært hos noe familievernkontor sammen?

Anonymous poster hash: 1139d...09c

[Ita67]

Han er fortsatt spilleavhengig altså? I en litt mer kontrollerbar grad enn tidligere?

Har dere vært hos noe familievernkontor sammen?

Anonymous poster hash: 1139d...09c

Ja, han sliter enda tror jeg. Jeg har "tatt han" i å sitte å spille, men det har vært når det har vært bråk mellom oss og da er det selvsagt bare noe som skjer da, og min skyld.

Nei, har ikke prøvd familievernkontor. Nå etter siste smellen sa han seg enig i at det kunne være verdt et forsøk, men i etter et par dager under samme tak igjen så ville han ikke lenger.

I går sa jeg at jeg kom til å ta kontakt for parterapi sånn at vi kanskje kunne lære å kommunisere, eller i det minste få snakke ut om ting, med en tredje person til stede som kunne stoppe oss når det ble usaklig og bekrefte hva som ble sagt av hvem, men han så ingen grunn til det.

[Ita67]

Hvorfor flyttet dere sammen/ble gift i utgangspunktet?

Han var en annen da. Han virket som en person som hadde møtt motgang men klart å beholde humøret. Han fortalte jo fra sine tidliger forhold, og la fram seg selv som en snill og kjærlig mann. Han viste meg kjærlighet og at han satte pris på at jeg var der og alt jeg gjorde.

Men det endret seg etterhvert. Første gang han viste den andre siden var vi flyttet sammen og fått ring på fiingeren.

Og når det kom til det å flytte sammen var det egentlig ikke noe vi gjorde. Han bodde hjemme hos sin mor på den tiden, og plutselig en dag kom han å fortalte at moren hadde bestemt seg for å flytte til en mindre leilighet så da var det ikke lenger plass for han der. Alt skjedde så fort at jeg rakk vel ikke å tenke meg om hva som egentlig skjedde. jeg ble aldri spurt.

Endret 28. august 2014 av Ita67