Vi som aldri vil finne noen å dele livet med...

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere vært i forhold, men er nå singel og vet at jeg vil forbli det resten av livet. Det er så mange faktorer ved både helsa mi og livet mitt generelt som hindret meg i å kunne dele livet mitt med noen, og også i å ha noen variant av seksuelle forhold, kort- eller langvarige. Jeg har virkelig hatt flaks og har hatt fantastiske partnere som i lang tid greide å se forbi enormt store hindringer ved meg og min helse, men de hadde sine grenser. Selvfølgelig. Og nå er helseproblemene mine, og andre forhold ved livet mitt, enda langt vanskeligere. Det finnes ikke lenger mennesker som vil orke å se forbi og å leve med det. Jeg orker det knapt selv.

Det jeg lurer på, er om det finnes andre i samme situasjon? Og hva tenker i såfall dere om det å leve livet helt alene? Om mangelen på nærhet, både psykisk og fysisk? Jeg kjenner så veldig på ensomheten og det at den aldri vil ta slutt at jeg omtrent kveles...

Hvordan takler andre dette? Hva tenker dere, for å greie å holde dere oppe og gå videre uten å gi opp alt sammen? Jeg trenger råd og hjelp, for jeg føler meg på vei ned i et stort, svart hull akkurat nå...

Anonymous poster hash: 8de5c...143

[Gjest extra]

Jeg har tidligere vært i forhold, men er nå singel og vet at jeg vil forbli det resten av livet. Det er så mange faktorer ved både helsa mi og livet mitt generelt som hindret meg i å kunne dele livet mitt med noen, og også i å ha noen variant av seksuelle forhold, kort- eller langvarige. Jeg har virkelig hatt flaks og har hatt fantastiske partnere som i lang tid greide å se forbi enormt store hindringer ved meg og min helse, men de hadde sine grenser. Selvfølgelig. Og nå er helseproblemene mine, og andre forhold ved livet mitt, enda langt vanskeligere. Det finnes ikke lenger mennesker som vil orke å se forbi og å leve med det. Jeg orker det knapt selv.

Det jeg lurer på, er om det finnes andre i samme situasjon? Og hva tenker i såfall dere om det å leve livet helt alene? Om mangelen på nærhet, både psykisk og fysisk? Jeg kjenner så veldig på ensomheten og det at den aldri vil ta slutt at jeg omtrent kveles...

Hvordan takler andre dette? Hva tenker dere, for å greie å holde dere oppe og gå videre uten å gi opp alt sammen? Jeg trenger råd og hjelp, for jeg føler meg på vei ned i et stort, svart hull akkurat nå...

Anonymous poster hash: 8de5c...143

Du lærer deg å sette pris på livet ditt i ensomheten, du finner deg selv og blir kjent med deg selv. Dette virker å være et eksistensielt tema.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg vet at det er det jeg må; lære meg å sette pris på det å leve alene. Men jeg greier det bare ikke. Jeg føler meg så uendelig ensom og isolert, og får lyst til å skrike ved tanken på at det vil være sånn for alltid...

Anonymous poster hash: 8de5c...143

[AnonymBruker]

Det virker som vi er i noenlunde samme situasjon. Har bare prøvd å godta det, og det er skikkelig vanskelig, må jeg innrømme. Kan ikke snakke med så mange venner om det heller, for det virker ikke som de helt forstår at problemet er reelt. De syns jeg svartmaler situasjonen, og prøver å oppmuntre meg ved å si at jeg er da en kvinne med mange gode egenskaper, og at jeg vil finne noen, jeg og. Det er ensomt, ja. Jeg vet at jeg har mange gode egenskaper og at jeg ville vært en god partner om livet var annerledes, men helsen min stopper det. Det er for mange hensyn å ta.

Anonymous poster hash: c35fd...01c

[AnonymBruker]

Har du noen hobbyer du kan drive med? Er du i stand til å ha et dyr? Hva med venner? Har du gode venner?

Anonymous poster hash: 8fdb0...1ed

[Gjest extra]

Tusen takk for svar. Jeg vet at det er det jeg må; lære meg å sette pris på det å leve alene. Men jeg greier det bare ikke. Jeg føler meg så uendelig ensom og isolert, og får lyst til å skrike ved tanken på at det vil være sånn for alltid...

Anonymous poster hash: 8de5c...143

Når man ikke klarer seg alene, altså på egenhånd, og tror at lykken ligger i det som samfunnet forer oss med av forhold osv., da blir vi ulykkelige, får følelsen av å være utilstrekkelige og frakoblet livet. Man fyller livet sitt med innhold og har det fint med seg selv og sine prosjekter. Dersom tiden er inne for det så treffer man en som blir spesiell.

Les litt om hva Søren Kierkegaard og Irvin Yalom skriver om ensomhet som et eksistensielt tema, mange interessante tanker å spore hos begge.

Bestill deg bøker om temaer som interesserer deg og les i vei, øk kunnskapen og forstå verden på en bedre måte.

Opprett en blogg og skriv om noe du interesserer deg for.

Det er kort sagt mye man kan gjøre for å fylle opp dagene med.

Endret 17. august 2014 av extra

[AnonymBruker]

Har du noen hobbyer du kan drive med? Er du i stand til å ha et dyr? Hva med venner? Har du gode venner?

Anonymous poster hash: 8fdb0...1ed

Takk for svar.

Det er ikke så lett med hobbyer, for helsa setter så mange begrensninger. Jeg prøver å se filmer, men det er vanskelig. Jeg liker å lese, men bruker ekstremt lang tid på en bok og husker som oftest ikke hva den handla om innen jeg er ferdig, så det blir liksom et litt begrenset utbytte... Jeg prøver å få til litt kreative ting, som kortlaging, tegning, hekling etc, men greier bare noen minutter av gangen og slett ikke når som helst. Jeg elsker å lage mat, men greier ikke lenger særlig mye mer enn å stappe noe i microen eller varme en ferdigpizza. Og det er ikke den typen matlaging jeg liker. Jeg er også glad i å "gå" tur, men jeg har nå ventet i over to år på at rullestolen min skal repareres eller byttes ut, så da stopper det seg selv...

Jeg har husdyr og de gir enormt mye glede. Ingen som ikke har hatt dyr aner hvor mye selskap det er i en liten pelsdott.

Venner har jeg ikke mye av, og ikke familie heller. Jeg får en melding på facebook av en gammel venn en gang i måneden eller så, det er det, bortsett fra den ene eksen min, som jeg fortsatt har et nært og godt forhold til.

Anonymous poster hash: 8de5c...143

[Gjest Halvor]

Synes ihvertfall du ikke skal avskrive det at du finner deg en partner, det er vel i seg selv en årsak til at mange ikke møter noen. Uansett må en jo prøve å gjøre noe som gjør en selv lykkelig i livet

[AnonymBruker]

Er det lov å spørre deg hva slags sykdom/lidelse du har?

Ja, en liten pelsdott gir stort selskap! Det kan jeg skrive under på.

Anonymous poster hash: 749cb...2bb

[Gjest earthquake]

Prøv å dra på kino eller ut og spise med venner/familie. Du trenger ikke å være ensom selv om du ikke har en partner

[AnonymBruker]

Det virker som vi er i noenlunde samme situasjon. Har bare prøvd å godta det, og det er skikkelig vanskelig, må jeg innrømme. Kan ikke snakke med så mange venner om det heller, for det virker ikke som de helt forstår at problemet er reelt. De syns jeg svartmaler situasjonen, og prøver å oppmuntre meg ved å si at jeg er da en kvinne med mange gode egenskaper, og at jeg vil finne noen, jeg og. Det er ensomt, ja. Jeg vet at jeg har mange gode egenskaper og at jeg ville vært en god partner om livet var annerledes, men helsen min stopper det. Det er for mange hensyn å ta.

Anonymous poster hash: c35fd...01c

Tusen takk for at du deler tankene dine med meg. Misforstå meg ikke, jeg ønsker deg alt godt i livet og skulle ønske du ikke var i en slik situasjon, men det kjennes godt å vite at jeg ikke er alene om å føle at dette er vanskelig og sårt. Jeg vet at det finnes uendelig mange ufrivillig single og at en del lever alene livet ut uten å ønske det selv, men det er noe med det å vite at det ikke er håp om noe annet. At det liksom ikke engang er noen vits i å drømme...

Du har helt rett i at andre ikke helt forstår. Jeg vet at i mitt tilfelle dreier det seg om at andre ser bare fasaden min; meg som har spart på kreftene, medisinert meg opp, pynta meg og som holder plagene mine skjult. De ser ikke hvordan jeg egentlig fungerer og alle de ekle tingene kroppen min driver med, og hvordan det får meg til å bryte sammen i skam hver gang jeg konfronteres med det.

Anonymous poster hash: 8de5c...143

[AnonymBruker]

Er det lov å spørre deg hva slags sykdom/lidelse du har?

Anonymous poster hash: 749cb...2bb

Jeg har en liste på over 20 diagnoser per nå, pluss en rekke symptomer man prøver å finne grunnen til. Flere av diagnosene er veldig sjeldne, så å ramse de opp her ville være omtrent som å skrive under med fullt navn. Men jeg kan si såpass som at jeg er alvorlig bevegelseshemmet, har mye smerter, utmattelse, dårlig konsentrasjon og en laaang rekke symptomer som folk synes er ekle eller veldig skremmende.

Anonymous poster hash: 8de5c...143

[Teethgrinding]

Jeg har en liste på over 20 diagnoser per nå, pluss en rekke symptomer man prøver å finne grunnen til. Flere av diagnosene er veldig sjeldne, så å ramse de opp her ville være omtrent som å skrive under med fullt navn. Men jeg kan si såpass som at jeg er alvorlig bevegelseshemmet, har mye smerter, utmattelse, dårlig konsentrasjon og en laaang rekke symptomer som folk synes er ekle eller veldig skremmende.

Anonymous poster hash: 8de5c...143

Det er alltid vanskelig å finne en kjæreste når man er litt utenfor boksen. Det var en tråd her for en stund tilbake siden der en jente var voldsomt indignert over at hun hadde chattet med en mann på nettet som etterhvert avslørte at han var døv. Det første som slår meg er hvor hardt og brutalt kravet om konformitet i samfunnet faktisk er.

Uansett, ikke gi opp. Det blir jo som å rive i stykker et flakslodd.

[AnonymBruker]

Prøv å dra på kino eller ut og spise med venner/familie. Du trenger ikke å være ensom selv om du ikke har en partner

Takk for svar.

Jeg skulle svært gjerne tilbrakt tid med venner og familie, og gått på både restaurant og kino. Dessverre har jeg bare en venn (eksen min), ingen familie som vil ha kontakt, dårlig råd og ikke minst en defekt rullestol jeg ikke aner når blir fiksa... Men takk for tips likevel, jeg tar gjerne imot flere!

Anonymous poster hash: 8de5c...143

[AnonymBruker]

Det er alltid vanskelig å finne en kjæreste når man er litt utenfor boksen. Det var en tråd her for en stund tilbake siden der en jente var voldsomt indignert over at hun hadde chattet med en mann på nettet som etterhvert avslørte at han var døv. Det første som slår meg er hvor hardt og brutalt kravet om konformitet i samfunnet faktisk er.

Uansett, ikke gi opp. Det blir jo som å rive i stykker et flakslodd.

Tusen takk for forståelsesfulle ord. Veldig godt å se at noen greier å se menneskene bak diagnoser og symptomer.

Anonymous poster hash: 8de5c...143

[Gjest earthquake]

Takk for svar.

Jeg skulle svært gjerne tilbrakt tid med venner og familie, og gått på både restaurant og kino. Dessverre har jeg bare en venn (eksen min), ingen familie som vil ha kontakt, dårlig råd og ikke minst en defekt rullestol jeg ikke aner når blir fiksa... Men takk for tips likevel, jeg tar gjerne imot flere!

Anonymous poster hash: 8de5c...143

Huff, fikk litt vondt i meg nå... Men å skaffe seg hund eller katt, det vet jeg mange har veldig godt utbytte av!

Dyr dømmer ikke og er veldig godt selskap i

[AnonymBruker]

Godt du har en liten pelsdott. Det er utrolig mye selskap i dyr.

To år på ny rullestol er mye. Kan du få klaget på at det tar så lang tid? Så du får muligheten til å komme deg ut.

Bra at du har hobbyer. Let litt rundt på nettet etter forum og grupper der du kan treffe likesinnede. I det minste er det noen å prate med online. Kanskje du treffer noen der som du kan få mer kontakt med i hverdagen etter hvert også. Er det noen forening du evt kan ta kontakt med for å snakke med folk i samme situasjon/sykdom?

Jeg har selv en stor minusside når det kommet til forhold som de færreste klarer å se forbi. Nå er jeg veldig glad i singellivet, og fyller det med hunden min, interesser og noen få gode venner jeg har fått i godt voksen alder.

Anonymous poster hash: 8fdb0...1ed