Bonusbarn som aldri gidder å høre. Nå er jeg drit lei!

[AnonymBruker]

Holder på å gå på veggen her jeg nå. Ble "bonusmamma" for to barn på 7 og 4 for ca 2 mnd siden.

Og det hender jeg må være sammen med dem alene pga fars jobb eller lignende.

Problemet er at enkelte ganger nekter han minste gutten å høre etter hva jeg sier. Det gjelder forsåvidt også faren, det hjelper ikke hva han sier til dem.

Feks kan det være høylytt roping på kveldstid etter min datter på 1 har lagt seg. Jeg sier at han må dempe seg. Skjer ikke. Ser bare på meg og ler og fortsetter med bråket. I tillegg begynner han å trampe i gulvet for å virkelig gjøre meg sint.

Det kan også være situasjoner i bilen feks at guttene krangler så busta fyker og jeg ikke har noen mulighet til å stoppe bilen fordi vi kjører på motorvei.

Hva gjør jeg??

Har kun et barn selv på 1 år så er ikke vant med slike konflikter som dette.

Har god kontroll på hav jeg tolererer og ikke men er dårlig på konsekvenser. Ikke fordi jeg er redd for dem. Jeg er slett ikke redd for en skikkelig kamp i ny og ned. Men jeg vet ikke hvilke konsekvenser jeg skal sette for ulike ting de gjør.

Det nytter tydeligvis ikke å bare bruke stemmen, men jeg må begynne å vise at jeg mener det jeg sier, si hva konsekvensene er og gjennomføre dem.

For det ender bare med at jeg sier at de må holde opp, og grunnen til det. Men aner ikke hva jeg skal si skjer hvis de ikke hører etter.

Føler meg helt hjelpeløs. Og sliten. De dagene jeg har dem alene ender dagen med at jeg er sur og grinete og lei fordi de aldri gidder høre på meg. Null respekt.

Hjelp noen...?

Anonymous poster hash: c6b07...71f

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg orker dette mer jeg altså. Hadde trua før jeg flyttet inn her, men om jeg må leve med disse barna som ikke bryr seg det spor om det jeg sier så gidder jeg virkelig ikke stort lenger.

Det ender med at jeg "favoriserer" de to andre, mens han mellomste som aldri hører ender jeg med å bli sint på,og aldri få et like godt forhold til. Nettop fordi jeg kun går rundt og er irritert på han 24 timer i døgnet.

Ts

Anonymous poster hash: c6b07...71f

[Kontormus]

Det slår meg at du ikke er moden nok til å takle å leve sammen med andres barn når dette er blitt et så stort problem etter bare 2 måneder.

[Gjest Violetta]

Forventer du virkelig å fungere som forelder og og oppdrager etter to måneder? Hvordan kan du tro at det kan fungere?

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du bli sammen med en mann som har barn fra før? Dette passer tydeligvis ikke for deg.

Anonymous poster hash: e874e...bad

[AnonymBruker]

Forventer du virkelig å fungere som forelder og og oppdrager etter to måneder? Hvordan kan du tro at det kan fungere?

Nei hvor lenge skal jeg bare godta dette da mener du?

Har ikke ork til å leve sånn i årevis, virkelig.

Anonymous poster hash: c6b07...71f

[AnonymBruker]

Greit jeg er kanskje ikke moden nok og dette passer kanskje ikke for meg.

Men det var ikke derfor jeg skrev innlegget.

Jeg skrev innlegget for å få tips om hvordan takle dette. Hvordan sette grenser for så store barn. Og hvilke konsekvenser er rimelige å ha?

Kan dere svare meg på det heller?

Ts

Anonymous poster hash: c6b07...71f

[AnonymBruker]

De skal ikke bare teste deg ut nå i starten da for å sjekke hvor langt de kan gå? Dette er typisk i barnehagen når det kommer en ny vikar. Ta tester de ut vikaren. Tenkte kanskje det kan være noe sånt her også.

Du får bare fortsette å sette grenser og ikke la de få vilja si, så skjønner de etterhvert hvor grensene dine går 2 mnd er ikke lenge. Gi de litt tid

Anonymous poster hash: 37070...337

[LukaFrost]

Du skjønner vel det at barnet tester grenser? Det er en måte å bli kjent med deg på. Du må rett og slett være konsekvent i din reaksjon. Hvor lenge har du vært sammen med barnas far?

[Gjest Iddy]

For det første, det er ikke unormalt at barn ikke hører på foreldrene sine. Helt normalt. For det andre, prøv å ta barna sine perspektiv. Hvem er du for dem, og hva representerer du?

Du etterlyser verktøy, og det er en bra start. Men først må du ta innover deg de to punktene jeg refererte til, og det siste punktet er litt mer problematisk enn det første. Dette avhenger av blant annet din mentaliserings evne.

Sett deg ned med barnefar, og bli enig om hvordan dere vil ha det i deres hjem. Det kan også være smart å snakke med barna om hvordan de føler det. Når dere har blitt enig om kjørereglene gjelder det å være konsekvent, men først og fremst skal dere oppmuntre barna til positiv atferd. Når det gjelder legging, hva med å innføre et belønningssystem med klistremerker. Bråk på motorveien, hva med å innføre to enkle regler, innestemme og sitte rolig. Videre, kan man for eksempel la barna høre på noe musikk eller la de se en film om det er mulig. Spesielt om man skal kjøre langt. Dette kan også være en belønning.

Det er også problematisk at du etter to måneder skal komme inn i hjemmet med dine egne regler (hvis du gjør det?), og det er heller ikke positivt at du begynner med en skrikekonkurranse. Du skal ikke være med på denne skrike konkurransen, eller være med på barnets litt ustabile humør. Det leder bare til mer skriking.

[SoftKitty]

Kan du ikke snakke med kjæresten din da, og med barnas mor, spør hva de er vant til - feks timeout? Hvis de ser at å oppføre seg dårlig har samme konsekvenser hos dere som hjemme hos moren sin så blir det kanskje lettere for dem å forstå? En 4åring er ikke så veldig gammel.. Er sikkert ganske rart for dem å få en ny bonusmor også, der de kanskje har hatt faren sin alene før.

[AnonymBruker]

Greit jeg er kanskje ikke moden nok og dette passer kanskje ikke for meg.

Men det var ikke derfor jeg skrev innlegget.

Jeg skrev innlegget for å få tips om hvordan takle dette. Hvordan sette grenser for så store barn. Og hvilke konsekvenser er rimelige å ha?

Kan dere svare meg på det heller?

Ts

Anonymous poster hash: c6b07...71f

Jeg tenker det er fornuftig i slike situasjoner å ta en prat sammen; du og begge bioforeldre, på hvordan dere skal sette grenser.

Dette høres ut som noe som ligger dypere, naturlig nok når det er en helt ny situasjon og det høres ut som det har gått veldig kjapt i svingene(siden du har baby på 1 år og dette forholdet ikke kan ha vart veldig lenge og dere allerede har bodd sammen 2 mnd?)

Dette er ikke ment som uhjelpsom kritikk, men ting høres litt vel impulsivt ut, og det er klart barna reagerer negativt på det, spesielt i den alderen.

Anonymous poster hash: 0ef54...ecc

[AnonymBruker]

To har bodd der i to mnd, det er ingenting. De er jo ikke vant til deg engang, det er ikke rart at de ikke hører på deg enda. Særlig 4 åringen. Se det fra deres side, du kommer inn og skal "overta" mors rolle, hverdagen deres er snudd på hodet.

En 4 åring er trassig, det skal han få lov til også. Men grenser er viktig, men du skal ikke lage dine egne regler. Snakk med faren og moren deres.

Anonymous poster hash: b2351...a5e

[Adhara]

Tråden er ryddet for oppfordring til brudd på norsk lov.

Irrlys, mod.

[AnonymBruker]

Jeg og faren er som regel enige ang oppdragelse. Men han er kanskje en god del mer tolerant enn meg og barna har fått det som de vil som regel og dermed ikke bryr seg når han snakker til dem. Det samme gjelder moren. Jeg vet barna har veldig slakke tøyler når de er hos henne.

Så jeg bør tråkke varsomt når jeg nå plutselig skal komme og endre på hva barna er vant til.

Jeg er kanskje litt streng, men jeg takler ikke respektløse barn, og jeg ser at faren er fryktelig frustrert om kveldene. Han er sliten og forferdelig lei av alt dette i skjønner ikke hvorfor de ikke vil høre.

Jeg bør som sagt tråkke varsomt, men når de faktisk er sammen med meg uten faren i timesvis enkelte dager så er jeg nødt til å innføre noen regler for hele familien. Jeg har virkelig ikke tålmodighet til sånt skrål som dette.

Men mangler kanskje litt autoritet overfor barna.

Sitter nå oppe og hører på kveldens leggekrig i første etg., mellom barna og faren. Og fatter ikke hvordan de ikke kan respektere han, med den stemmebruken han har....

De bare ler, riper litt til, sutrer på nytt osv.

Dagene jeg skal ha barna alene gruer jeg meg alltid til.

Og gleder meg til barna skal dra hjem til moren sin. Stygt å si det, men sånn som ting er nå så er det sånn jeg føler det. Jeg er nødt til å være ærlig om hva jeg føler hvis ikke vil jeg aldri få bukt med problemet. Og det er nettop det jeg trenger. Hjelp. Trenger hjelp til å vise autoritet. Kan det læres?

Trenger noen litt konkrete eksempler på konsekvenser.

Hva vill du gjort om dette skjedde deg?

Et barn på 4, snart 5 roper, snakker høyt og tramper i gulvet på trass. Ler og viser null respekt for deg. Hva gjør du da?

Ts

Anonymous poster hash: c6b07...71f

[minister-mio]

Typisk 2-åring. De hører rett og slett ikke etter noen ganger og gjør ikke som de får beskjed om. Når du er ny i hjemmet skal vel dine grenser testes. Du må nesten bare holde ut.

[Gjest Iddy]

Du vil ha en easy fix, men det finnes ikke. Man må se på helheten, og hva man gjør i det daglige. Men jeg gjentar, dette er ikke uvanlig. Leggesituasjoner er noe av det som diskuteres mest mellom foreldre. Jeg har foreslått klistremerker som en belønningsmetode, men du er mer opptatt av konsekvenser. Straff er en meget dårlig metode for å korrigere atferd, og mest av alt dårlig for den psykiske helsen på langsikt.

Uansett, den metoden dere velger må dere regne med at det vil ta en stund før det begynner å sitte, og dere vil få nye utfordringer. Dette er også en uvant situasjon for barna, og dere må ta hensyn til deres føleser.

[Gjest Violetta]

Jeg leser stort sett ordet jeg, jeg og jeg i innlegget ditt. Hva med å snu fokus litt? Du har kommet inn i deres trygge, forutsigbare liv og forventer å snu opp ned på alt i løpet av to (!) måneder!

Prøv å sette deg selv litt utenfor sentrum, se verden fra deres perspektiv og sett deg inn i hvordan det oppleves for barna. De kan ikke velge deg bort, husk det.

[Kontormus]

Så du, en for dem fremmed, skal valse inn i livet deres og frata de "goder" og kreve respekt?

Dette høres ut som en effektiv måte å torpedere forholdet til både barna og mannen.

Først må du gjøre noe med tålmodigheten din, deretter kan du tenke på hvorfor de skal respektere deg når du ikke respekterer dem.

I slike forhold er nemlig tålmodighet 1. bud. Deretter kan du tenke ut en måte til å få barna til å være på samme lag som deg - istedenfor å se deg som motstander.

[Gjest Iben]

Du kan kontakte barnevernsinstanser igjennom skolen eller barnehagen dersom du føler at din nåværende situasjon er uoverkommelig. De kan hjelpe deg med å evaluere samspillet mellom dere voksne og ungene, og gi råd om hva som bør gjøres.