Avstanden ødelegger meg

[Worcy]

Kjæresten min har nettopp flyttet 19 timer unna meg, og dette er for meg veldig, veldig tungt. Jeg er den type person til å lene meg ganske mye på den andre parten.

I seg selv så skulle avstanden vært grei, da jeg har mulighet til å reise opp når som helst. MEN, han er ekstremt dårlig på å ta iniativ i løpet av dagen til å snakke, ringe etc. Han sier jeg bare må ringe om jeg trenger å snakke, og jeg sender han nattamld og noen mld i løpet av dagen - men han tar aldri iniativet. Han er ganske opptatt av seg, og skylder på det - men syntes det er vanskelig når kun en av oss tar iniativet når avstanden er så stor som den er.. føler at begge må satse litt for at dette skal fungere.

Tanker, tips etc?

[94happy]

Begge må satse og begge må ville - det har du helt rett i! Jeg ville nok krevd at han ga litt av seg selv også.

[Gjest nobilian]

Var i avstandsforhold i noen år tidligere. Noen tanker:

Den som flytter til et nytt sted, vil oftest (avhengig av personlighet) bruke tid på å komme i orden, finne seg til rette sosialt og finne rutiner for hverdagen. Den som er igjen hjemme, kan tenke som du, men altså; ting må få normalisere seg for typen din. Først etter en tid vil du se hvordan kontakten dere mellom vil være.

Vær tydelig. Hvis han ikke aner hva du tenker om dette her, kan han heller ikke ta hensyn til det. Jeg og eksen (var ikke avstanden som enda det), pleide å sende mld om ringetidspunkt el. om vi ville være utilgjengelige over tid. Når det da var snakk om å ringes, rydda vi vekk alt annet de minuttene det varte, udelt oppmerksomhet når man først skal prate blir viktigere om man får prata lite.

Sist; ikke gå på akkord med deg selv. Om du føler at situasjonen blir uholdbar, og det ikke hjelper å snakke om det, finnes ikke så mange valg. Da må dere enten komme sammen igjen, her eller der, eller du må innse at avstand ikke er din greie.

Jeg og eksen bodde på samme sted et halvt år av fire, og det gikk fint. Nøkkelen var å ikke la den andre føle seg nedprioritert gjennom å være for lite tilgjengelig.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Se på det som en mulighet til å bli mer selvstendig? Det er ikke sunt å være for avhengig av en annen person.

Jeg har vært i avstandsforhold hvor jeg snakket med typen på skype i noen timer hver dag + vi sendte hverandre flere sms daglig.

Og jeg har vært i avstandsforhold hvor vi snakket på tlf hver 3. dag ca, og sendte sms i ny og ne. Noen ganger daglig, andre ganger kunne det gå 4 dager mellom.

Jeg trivdes med begge deler, men syntes det ble i meste laget med det første jeg beskrev. Jeg savnet han masse, masse.

Mens den litt mer laidback kontakten med han andre førte til at vi kunne konsentrere oss med hver våre liv også. Vi savnet hverandre, men fikk til å "leve", og gjorde det beste ut av det. Etter hvert flytta vi sammen

Det viktigste, samme hvor mye eller lite kontakt, er jo at dere finner en løsning som passer for begge. Det er ikke gøy å føle at den andre enten maser eller er totalt uinteressert.

Anonymous poster hash: 9e2bd...773

[AnonymBruker]

Hos oss er det 300 km mellom. Og sånn skal det være i FIRE.. jeg gjentar, FIIIRE!!!! år til.

Anonymous poster hash: 6950a...ccd

[Dr_love]

Jeg har hatt to avstandsforhold... Jeg kan si at jeg aldri skal ha det igjen! ( bank i bordet )

grunnen er at det ikke fungerer.

1. funket i ett og et halvt år, avstand ca 60 min med bil

2. forhold ca 2 timer med bil funket noen mnd.

grunnen er at forholdet svekkes og sakte men sikkert vil følelsene forsvinne, når man møtes må det være veldig bra, en liten klins og det forverres.

Noen klarer det, jeg ble ditcha begge gangene