Kjæresten i militæret, ensomt uten han

[Silje95]

Kjæresten min reiste inn i militæret den 12. august, og jeg savner han så utrolig mye allerede! Tårene bare presser seg på hver gang jeg tenker på han, og at han må være i militæret et helt år Gråter hver dag, og synes så synd på meg selv. Og nå i starten får vi jo nesten ikke snakket sammen heller. Vi er bare 19, men har bodd med hverandre, så vi har alltid stått tett sammen, og det kjenner jeg nå. Vi hadde også en sydentur før han dro, hvor vi forlovet oss, noe som også hjelper en del!

Flere der ute som har det som meg? Eller har opplevd det samme? Kunne virkelig trengt noen råd...

[c0smo]

Huff, føler virkelig med deg! Er like gammel som deg, og kjæresten min flyttet for noen dager siden for å gå på skole. Savner han så mye at jeg snart går på veggen! Men prøv å hold deg opptatt med ting, og få tankene dine over på noe annet, det synes jeg hjelper. I stedet for å kjenne på savnet døgnet rundt. Et godt råd er å tenke på dagen dere møtes igjen, som et slags "lys i tunnelen". Den første tiden er alltid tyngst, og det er bestandig mest vondt og være den som blir reist i fra og blir igjen..

[AnonymBruker]

Er i litt samme situasjon som dere, bare at det er jeg som flytter bort. Grur meg som bare det

Anonymous poster hash: 8f7fc...c76

[following_angels]

Samme situasjon som dere, kjæresten min reiste også vekk på mandag. Får ikke se han før i julen...han skal bo et år i USA. Er ferdig i slutten av mai. Dette blir andre året med USA-Norge avstandsforohold, jeg reiste i fjor. Så tenk at du er heldig som bare har kjæreste i militæret; han er hvertfall i Norge. 6 timer tidsforskjell og lite nett er utrolig kjipt for forholdet, spesielt når det går 4-5 mnd mellom hver gang vi ser hverandre. Vi klarte oss i fjor og vi skal klare oss i år igjen, men er veldig klar på at etter han kommer hjem er det aldri mer avtandsforhold (type USA-Norge, vi kan selvfølgelig bo i forskjellige byer i Norge). Så vær glad over at dere kan ringe hverandre og fortsatt sende meldinger. Dette går veldig fint

[AnonymBruker]

Er i litt samme situasjon som deg. Kjæresten min jobber i utlandet, og er borte 1 mnd av gangen. Det er dyrt med telefonsamtaler, og han har ikke så veldig bra nett så vi får ikke snakket så veldig mye sammen. Jeg syns det er utrolig vanskelig! Nå har han vært borte noen dager, og jeg synes det virker som en evighet. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver... Jeg har ikke lyst til å finne på noe, vil bare ligge i sengen og vente på at han kommer hjem igjen. Høres veldig teit ut, men sånn er det. Jeg er også kjempetrist, går rundt og føler jeg kan bryte sammen i tårer når som helst. Ikke noe kjekt å ha det sånn...

Men du må bare prøve å gjøre det beste ut av det! Det hjelper ikke å synes synd på seg selv, han kommer ikke hjem igjen av den grunn. Det har jeg skjønt... For meg hjelper det å trene og gå turer på fjellet alene med musikk på ørene. Få tankene over på noe annet, og etter en fjelltur føler jeg meg mye lettere i kroppen. Lag planer for dagen slik at du har noe å glede deg til. Vær med venner, dra på shopping, kino, ha en kosekveld, finn deg en hobby, les bøker... Du må bare prøve å gjøre det beste ut av det. Dagene går mye fortere dersom du har noe å gjøre på! Fra i morgen av har jeg faktisk planer hver dag, i en hel uke. Det er veldig godt å tenke på, for nå kommer jeg til å holde meg opptatt og ikke få så mye tid til å være lei meg.

Håper du vet at du ikke er alene om å ha det sånn! Masse lykke til

Anonymous poster hash: d62de...c6f

[AnonymBruker]

Om du allerede savner han så fælt at tårene presser på etter 2 dager, så har du nok godt av å være litt uten han. Vær med vennene dine.

Anonymous poster hash: 8fc02...f22

[Silje95]

Om du allerede savner han så fælt at tårene presser på etter 2 dager, så har du nok godt av å være litt uten han. Vær med vennene dine.

Anonymous poster hash: 8fc02...f22

Det er ikke det at jeg tenker at han ikke er her med meg akkurat nå, vi har vært fra hverandre lengre, det er den tanken at han skal være borte et helt år, og at jeg får se han kanskje 1 gang i mnd (knapt), og hver gang må jeg også si hade igjen..

Skulle ønske jeg hadde mange venner og henge med, men dessverre har jeg kanskje 2 eller 3 venner, som gidder å finne på noe, og dessverre er jo disse opptatt med sitt inniblant også, så ikke alltid like lett.. Skulle gjerne hatt fokuset mitt et annet sted!

[Silje95]

Huff, føler virkelig med deg! Er like gammel som deg, og kjæresten min flyttet for noen dager siden for å gå på skole. Savner han så mye at jeg snart går på veggen! Men prøv å hold deg opptatt med ting, og få tankene dine over på noe annet, det synes jeg hjelper. I stedet for å kjenne på savnet døgnet rundt. Et godt råd er å tenke på dagen dere møtes igjen, som et slags "lys i tunnelen". Den første tiden er alltid tyngst, og det er bestandig mest vondt og være den som blir reist i fra og blir igjen..

Så godt og høre jeg ikke er alene! Jeg prøver å holde meg opptatt med småting, og finne på ting, men likevel er han i bakhodet mitt, jeg får liksom ikke unngått og tenke: "nå skulle han vært her", "skulle ønske han fikk se dette", etc...

[Silje95]

Er i litt samme situasjon som deg. Kjæresten min jobber i utlandet, og er borte 1 mnd av gangen. Det er dyrt med telefonsamtaler, og han har ikke så veldig bra nett så vi får ikke snakket så veldig mye sammen. Jeg syns det er utrolig vanskelig! Nå har han vært borte noen dager, og jeg synes det virker som en evighet. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver... Jeg har ikke lyst til å finne på noe, vil bare ligge i sengen og vente på at han kommer hjem igjen. Høres veldig teit ut, men sånn er det. Jeg er også kjempetrist, går rundt og føler jeg kan bryte sammen i tårer når som helst. Ikke noe kjekt å ha det sånn...

Men du må bare prøve å gjøre det beste ut av det! Det hjelper ikke å synes synd på seg selv, han kommer ikke hjem igjen av den grunn. Det har jeg skjønt... For meg hjelper det å trene og gå turer på fjellet alene med musikk på ørene. Få tankene over på noe annet, og etter en fjelltur føler jeg meg mye lettere i kroppen. Lag planer for dagen slik at du har noe å glede deg til. Vær med venner, dra på shopping, kino, ha en kosekveld, finn deg en hobby, les bøker... Du må bare prøve å gjøre det beste ut av det. Dagene går mye fortere dersom du har noe å gjøre på! Fra i morgen av har jeg faktisk planer hver dag, i en hel uke. Det er veldig godt å tenke på, for nå kommer jeg til å holde meg opptatt og ikke få så mye tid til å være lei meg.

Håper du vet at du ikke er alene om å ha det sånn! Masse lykke til

Anonymous poster hash: d62de...c6f

Godt og høre jeg ikke er den eneste som tenker og føler sånn! Føler meg jo ganske patetisk fordi jeg gråter så ofte, men så fort jeg tenker at det er 1 år han skal være borte, så klarer jeg ikke holde meg rett og slett, og følelser får man ikke akkurat kontrollert så lett. Har jo jobb, og skal skaffe meg en til, så kanskje det hjelper da, men regner med at når jeg står på jobb alene en kveld, så dukker han opp i tankene mine igjen...

Tusen takk! Du også!