Barn som krangler

[tante streng]

Min søster har 2 barn på 5 og 8 år. De er verdens skjønneste unger og jeg er veldig glad i dem. Problemet er at de krangler innmari mye (ja, jeg VET at barn krangler ) Det er igrunnen litt trist å besøke henne, da vi HELE tiden blir avbrutt av barna som krangler. Jeg ser at dette sliter innmari på søstra mi, og hun irettesetter dem, men etterhvert ser det ut til at hun blir så sliten av all irettesettinga at hun gir katta...(så lenge de ikke går til fysisk "angrep" på hverandre.)

Jeg mener hun er for turbulent ang. dette, og at hun må være mer konsekvent. Har så lyst til å ta dette opp med henne, men sist gang jeg gjorde det ble hun fornærmet og kom bare med unnskyldninger osv......Har nå lest litt rundt omkring på forum om barn som krangler, men det ser ikke ut til at noen har noe særlig konkrete råd. De fleste sier det samme, som :

• "Jeg lar de bare krangle, de får ordne opp selv"
• Det er viktig å forklare barna, ikke slå, nei ikke sånn, bla bla....
• prøv å avverg kranglinga

Jeg skjønner bare ikke greia med at enkelte klager, når ingen har noe konkret å komme med Hvis man skal forklare barn det samme, om og om igjen, dag ut og dag inn, da hadde jeg også blitt "gal". Barna er da vel store nok til å forstå at slik og slik gjør man ikke? Skill dem, og gi dem time out. Man trenger ikke å forklare ihjel ting. (pokker ta den pedagogikken) Krangler de om leker, så ta fra de lekene for en stund, davel? Etterhvert må jo barna skjønne at all kranglinga får konsekvenser. Man sparer seg for mye frustrasjon selv og....Eller er jeg helt på vidda? Og bør jeg prøve å ta det opp med henne på en forsiktig måte, eller bare la vær? Jeg har jo ikke særlig lyst til å dra på besøk så særlig ofte når det skal være slik....

[AnonymBruker]

Min søster har 2 barn på 5 og 8 år. De er verdens skjønneste unger og jeg er veldig glad i dem. Problemet er at de krangler innmari mye (ja, jeg VET at barn krangler ) Det er igrunnen litt trist å besøke henne, da vi HELE tiden blir avbrutt av barna som krangler. Jeg ser at dette sliter innmari på søstra mi, og hun irettesetter dem, men etterhvert ser det ut til at hun blir så sliten av all irettesettinga at hun gir katta...(så lenge de ikke går til fysisk "angrep" på hverandre.)

Jeg mener hun er for turbulent ang. dette, og at hun må være mer konsekvent. Har så lyst til å ta dette opp med henne, men sist gang jeg gjorde det ble hun fornærmet og kom bare med unnskyldninger osv......Har nå lest litt rundt omkring på forum om barn som krangler, men det ser ikke ut til at noen har noe særlig konkrete råd. De fleste sier det samme, som :

• "Jeg lar de bare krangle, de får ordne opp selv"
• Det er viktig å forklare barna, ikke slå, nei ikke sånn, bla bla....
• prøv å avverg kranglinga

Jeg skjønner bare ikke greia med at enkelte klager, når ingen har noe konkret å komme med Hvis man skal forklare barn det samme, om og om igjen, dag ut og dag inn, da hadde jeg også blitt "gal". Barna er da vel store nok til å forstå at slik og slik gjør man ikke? Skill dem, og gi dem time out. Man trenger ikke å forklare ihjel ting. (pokker ta den pedagogikken) Krangler de om leker, så ta fra de lekene for en stund, davel? Etterhvert må jo barna skjønne at all kranglinga får konsekvenser. Man sparer seg for mye frustrasjon selv og....Eller er jeg helt på vidda? Og bør jeg prøve å ta det opp med henne på en forsiktig måte, eller bare la vær? Jeg har jo ikke særlig lyst til å dra på besøk så særlig ofte når det skal være slik....

Jeg har ikke to unger, men jeg husker jeg og lillebroren min kranglet mye. Mamma blandet seg aldri hvis ikke det ble fysisk eller stygt språk feks.

Og jeg må innrømme at jeg synes det blir litt dumt og blande seg inn HVER gang det blir krangling. For da bør du være beredt på å megle om akkurat det de krangler om og få de til bli enige. Og de har vel ikke vondt av å klare å krangle og bli enige igjen selv. Selvfølgelig med at noen følger med de..

Anonymous poster hash: 91b40...39d

[AnonymBruker]

Tja... Jeg og broren min kranglet hver dag hele tiden gjennom hele barndommen. Det hjalp lite å 'ta fra oss leker', forklare at vi ikke måtte krangle eller sette oss i time out. ( tro meg de prøvde alle mulige positive og negative konsekvenser). Jeg tror det bunnet i at vi hele tiden konkurrerte, vi var gjevngamle og gjevnsterke, vi syntes begge det var en kamp det var verd å ta... Jeg har ingen konkrete råd, men er enig i at å forklare dem at de ikke må krangle ikke fungerer...

Anonymous poster hash: 89ac0...fb0

[AnonymBruker]

Jeg har ikke to unger, men jeg husker jeg og lillebroren min kranglet mye. Mamma blandet seg aldri hvis ikke det ble fysisk eller stygt språk feks.

Og jeg må innrømme at jeg synes det blir litt dumt og blande seg inn HVER gang det blir krangling. For da bør du være beredt på å megle om akkurat det de krangler om og få de til bli enige. Og de har vel ikke vondt av å klare å krangle og bli enige igjen selv. Selvfølgelig med at noen følger med de..

Anonymous poster hash: 91b40...39d

Hvis man ikke blander seg, så vinner jo den fysisk sterkeste hver gang ( bare et. Lite sukk fra lillesøster her)

Anonymous poster hash: 89ac0...fb0

[AnonymBruker]

Barn trenger å lære og krangle. det er viktig livskunnskap å lære at man kan krangle, ordne opp og fortsette å være glad i hverandre. Barn har godt av å krangle en del, OG lære seg å gjøre opp selv.

Men tar det overhånd bør man kamskje jobbe med relasjonen mellom søsknene og få dem til å bry seg mer om hverandre heller enn konsekvenser, konsekvenser, konsekvenser. Kunne godt holdt tilbake krangling med søstra mi men jeg ville ikke misslilte henne mindre likevel

Anonymous poster hash: 79d5d...c08