Vanskelig for å vise omsorg for andre

[AnonymBruker]

Jeg er i bunn og grunn er omsorgsfull person, jeg bryr meg veldig om andre, jeg er bare veldig dårlig på å vise det og på å spørre hvordan folk har det.
Jeg er også "sparsom" på omsorg om en person "utnytter" det at jeg er omsorgsfull, som f.eks om en venninne/kjæreste/familiemedlem er syk, plaget med ryggen eller noe lignende.
Hvis man bryr seg for mye, blir det bare sykdomsprat hele tiden. Så man kan altså ikke skjemme bort folk med omsorg heller.

En tidligere venninne meg av har også fått kreft for noen år siden. Og det er jo selvsagt helt forferdelig. Hun overvant den, men sliter med mye annet som følge av det og er inn og ut av sykehuset støtt og stadig. Det jeg sliter litt med, er at alt skal deles på facebook med bilder og statuser fra sykehusbesøk, med slanger over alt og alt ser jo naturligvis mye verre ut enn det egentlig er.
I tillegg til at mest mulig av grunnen til at hun er der, skal hemmeligholdes, sånn at de som ikke vet hvorfor hun er der, må spørre henne i privat melding hva hun gjør på sykehuset hele tiden. Hun PRØVER altså å ikke "overshare", men gjør det likevel i form av alle bilder og de hintete statusene, og hun er voksen.
Jeg synes jo synd på henne, fordi hun sliter så mye og må så ofte på sykehuset, og jeg unner jo ingen å havne i hennes situasjon, men samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke at hun "bruker" sykdommen for å få "likes" og sympati på nettet. Hun er gift og har mange venner og ett godt sosialt liv, så jeg kan ikke forstå trangen til å måtte dele hver minste detalj på nett.

Hadde en litt annen episode for noen år siden, med en venninne som sa hun hadde blitt voldtatt av en annen gutt i vennegjengen. Det var jo ikke det at ingen ville tro på henne, men det var måten alle fikk vite om det på, som gjorde at ingen klarte å få sympati for henne, for det virket som hun bare sa det for å få oppmerksomhet og for at folk skulle synes synd på henne. (Hun offentliggjorde det på en fest foran masse folk, sånn ut av det blå..)

I tillegg gikk hun rundt og "aksjonerte" mot at alle måtte slutte å snakke med denne gutten, fordi han hadde voldtatt henne, istedet for å være litt mer ydmyk, slik ett offer ville vært.. Jeg følte meg jo helt forferdelig, og i senere tid kom det jo fram at jeg ikke var den eneste som tvilte på hele episoden, bare pga. måten det ble lagt fram på.

Skjønner dere hva jeg mener? Er jeg iskald eller hva er problemet mitt?

Anonymous poster hash: 0c73a...00a

[Livet er godt]

Du beskriver tre ulike situasjoner. Jeg har klippet ut noen sitater.

Hvis man bryr seg for mye, blir det bare sykdomsprat hele tiden. Så man kan altså ikke skjemme bort folk med omsorg heller.

Her ville jeg vist omsorg når du syntes det var greit, og satt en grense når det ble nok. Si ifra på en grei måte, bare.

Jeg synes jo synd på henne, fordi hun sliter så mye og må så ofte på sykehuset, og jeg unner jo ingen å havne i hennes situasjon, men samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke at hun "bruker" sykdommen for å få "likes" og sympati på nettet. Hun er gift og har mange venner og ett godt sosialt liv, så jeg kan ikke forstå trangen til å måtte dele hver minste detalj på nett.

Noen liker å dele det som er viktig i liver deres på nettet. Både facebook og blogger er fulle av disse menneskene.

Hvordan vet du at det ser verre ut enn hun opplever det? Kanskje hun synes det er forferdelig, og trenger sympati og oppmuntring?

Det er veldig få som vet hvor forferdelig jeg har det pga. en helsetilstand. De aller fleste venninnene mine tror det går helt greit. Kanskje hun har det på samme måte?

Det med å legge ut et bilde og en kryptisk tekst, og ikke svare utenom pm er virkelig tullete, Det irriterer meg også. Si til henne at du synes hun kan legge ut hva som skjer når hun legger ut bilder fra sykehuset ol.

Hadde en litt annen episode for noen år siden, med en venninne som sa hun hadde blitt voldtatt av en annen gutt i vennegjengen.

istedet for å være litt mer ydmyk, slik ett offer ville vært..

Det finnes ikke en fasit på hvordan folk reagerer på en voldtekt.

Noen skjuler det for de fleste, og forteller det kanskje til noen få utvalgte imens de er oppløst i tårer.

Noen oppfører seg som om ingenting har hendt.

Og noen buser ut med det på en fest.

Noen er ydmyke, andre er sinte og hevngjerrige. Det finnes utrolig mange måter å reagere på, så det går ikke an å si at dett er den "riktige" måten.

Det er bare gutten og jenta som vet sannheten om hva som skjedde. Det kan være løgn, og det kan være sant.