Føler at livet er meningsløst.

[AnonymBruker]

Jeg har følt at livet er meningsløst ganske lenge nå. Det er noe jeg har slitt med før, men følelsen har gradvis forsterket seg det siste året.

Begynte da jeg begynte i en jobb jeg ikke følte at jeg mestret. Sluttet fordi det ble for mye for meg, og ene kollegaen min stakk kjepper i hjulene for meg. Så presset ble for stort. Tilslutt ble det sånn at jeg ikke klarte å gjøre en god nok jobb, men sluttet selv.

I sommer har jeg hatt det ganske tøft psykisk. Går til psykolog, men har ikke hatt muligheten til det i sommer, så jeg går alene med alle tankene mine.

Jeg vil ikke dø, men tenker ofte på hva som er poenget. Jeg har samboer og jeg vet at han bryr seg og er glad i meg, men han klarer ikke helt å forstå hvordan jeg har det. Klandrer ikke han for det, men det blir ensomt. Jeg har ingen venner, familien min gidder ikke å bry seg og samboers familie liker meg ikke.

I tillegg har jeg ingen jobb og ingen ferdig utdannelse, og aner ikke hvordan jeg skal klare å stable meg selv sammen igjen. Tror jeg har gitt litt opp, for jeg tenker bare "hva er poenget?" hvis jeg tenker på drømmer og mål jeg hadde før.

I tillegg er jeg ikke ærlig med psykologen min. Hun er kjempepositiv og forventer at jeg bare skal gå ut i verden og at alt skal ordne seg. Føler at det bildet hun har er helt fremmed og at det er en helt annen person hun snakker om.

Nå har jeg nettopp hatt ferie, og føler meg verre enn noensinne. Jeg er ensom og aner ikke hva jeg skal gjøre. Livet er bare en eneste stor nedtur.

Anonymous poster hash: c7994...441

[Saki09]

Kjipt å lese. Jeg har hatt det sånn til tider men aldri lenge av gangen så jeg skal ikke si at jeg vet hvordan du har det. Kanskje du må prøve å finne en mening med livet ditt. Om det er noe du er god på som du kan jobbe videre med, om det er noe du engasjerer deg i som du kan gjøre mer i. Du sier du ikke har noen utdannelse som er ferdig. Er det fordi du ikke er sikker på hva du egentlig vil? Jeg merket at jeg ble ganske deppa selv om jeg hadde det bra sosialt, kun pga utdanning en periode. Jeg ante ikke hvilken "vei" jeg skulle gå og ble stående i stampe. Etterhvert fant jeg ut at jeg måtte tenke utenfor boksen og utdannet meg til soneterapeut. Det var utrolig spennende og gav ihvertfall meg litt mer mening.

Eller er det å hjelpe andre mennesker givende, eller det å være kreativ. Enten med interiør, matlaging, ta bilder, sy, u name it. Hvis du liker å skrive kan det hjelpe å føre en takknemlighetsdagbok, eller rett og slett skrive ned tankene dine i en blogg (som kan være anonym om du ønsker).

Det er påfallende at det er i de rike landene som Norge at det forekommer mest depresjon og ulykkelig mennesker. Vi har det altfor godt materielt, men vi klarer ikke snakke sammen...vi går på overflaten. Se til de fattigere landene, de henger på hverandres trapper, tar seg tid til en te sammen med gode venner, de snakker høylytt og engasjert om politikk og andre ting som de brenner for og de står sammen i urettferdigheten som viser seg i deres hjemland. Vi i Norge har det så "godt", ingen urettferdighet (som kan måle seg) her.

Skjønner du? Vi er litt i koma. Vi må få noe å brenne for, noe som engasjerer seg. Kanskje trenger du et lite spark i ræva...ta kontakt med Flyktninghjelpen eller Røde kors og se om det er noe du kan bidra med der f.eks?

Jeg bare buser ut med mange forslag her og det er ikke sikkert noen av de hjelper men jeg ville ihvertfall gi deg mine tanker og et svar, så får du ta det til hjelp om det er mulig og hvis ikke så håper jeg du snakker ordentlig med noen og prøver å finne en mening med livet likevel.

[Odin-Den-Enøyde]

Det første du bør gjøre er vel å bytte psykolog? Finn heller en du føler du kan være 100% ærlig med, først da vil hjelpen ha effekt.

Dersom samboeren din aldri selv har vært i liknende situasjon er det nok ikke enkelt for han å forstå, men derimot bør han likevel støtte deg og i det hele tatt bare være der for deg.

Har selv vært i den trasige gata du vandrer i, uten at jeg kan si at jeg vet akkurat hvordan du har det. Så heller ikke poenget i noe, for jeg var jo mislykket uansett...
For min del måtte det flere psykologer til før jeg traff "den rette", en som klarte å få meg til å tenke på andre måter og utfordret meg.
Det tok tid før jeg kom på beina, men det var det verdt.

Du er mer enn god nok som du er, men det er nok litt vanskelig å se nå som det er dugg på speilet. Familiesituasjonen er kanskje heller ikke så ille som du føler det, kanskje de bare ikke vet hvordan de skal forholde seg til deg i og med at du ikke har det så bra?

Det finnes jo også ulike aktivitetstilbud i kommunene her til lands, kanskje du hadde funnet noe som kunne passet? Et fint sted å møte nye venner
Dersom det er skummelt å hoppe ut i noe nytt og ukjent er det jo en gylden anledning for samboeren din å vise at han støtter deg, ved å bli med til du føler deg trygg.

Men først og fremst ville jeg nok satset på en bedre psykolog, våg å være ærlig. Det er lov å føle på motløsheten og det er absolutt ingen skam å ta imot nødvendig hjelp. Så pass fortjener du

Lykke til uansett hva du finner på, våg å drømme, noen drømmer blir tross alt til virkelighet

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg er vel en person som alltid har søkt etter etter noe meningsfylt å drive med. Så det å ha en jobb hvor jeg aldri fikk utfordret meg selv og alt bare var stress og mas gjorde var virkelig ikke noe for meg.

Hadde som regel ikke ork til å gjøre så mye på fritiden, og det gjorde ikke saken så mye bedre. Tror jeg trenger å ha noe å engasjere meg i, men da må jeg ha overskudd også.

Har et ønske om å utdanne meg, men det blir nok ganske vanskelig å få til uten økonomisk støtte så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har et ganske dårlig selvbilde og vil gjerne gjøre andre fornøyde. Derfor forteller jeg ofte det psykologen vil høre eller pynter på sannheten slik at det virker som det går bedre enn det egentlig gjør. Vet jo at det er tullete, men jeg har store problemer med å åpne meg, ta plass og føler at jeg "plager" andre hvis jeg forteller om mine problemer.

Forholdet til familien min er så dårlig og det har det alltid vært. Det er en stor del avdet at jeg sliter i dag, og de har alltid vært veldig avstengte så vi har et overfladisk forhold. Jeg gidder ikke fortelle dem hvordan jeg har det, for jeg vet hvordan de kommer til å reagere.

Sliter også med det at jeg er redd for å gjøre feil og at ting må være perfekte, så da utsetter ting selv om det er ting jeg i utgangspunktet gjør for gøy.

Anonymous poster hash: c7994...441

[AnonymBruker]

jeg har møtt flere psykologer og leger, både som pasient og på jobb. Mange (de kognitive og mange andre) er så opptatt av å endre og gjøre ting raskt - men jeg har aldri følt at de har vært åpne for at jeg kan si hvordan jeg egentlig har det. Det føles som de sitter der og venter på at jeg skal si noe om hvordan det hjelper med det til tiltaket de foreslo sist - mens det jeg kanskje trengte mest var å få delt litt. Det hjalp bitte litt, men det endret ikke på noe. Går hos en "freud"-type nå i psykoanalytisk psykoterapi - og det passer meg mye bedre. Ligger på benk og går 2 ganger i uken og snakker om meg og øver meg på å si det sånn som det er. Og han maser ikke på meg. Og så sa jeg sa hva jeg trengte til han - det må du og gjøre.

Takk for svar.

Jeg er vel en person som alltid har søkt etter etter noe meningsfylt å drive med. Så det å ha en jobb hvor jeg aldri fikk utfordret meg selv og alt bare var stress og mas gjorde var virkelig ikke noe for meg.
Hadde som regel ikke ork til å gjøre så mye på fritiden, og det gjorde ikke saken så mye bedre. Tror jeg trenger å ha noe å engasjere meg i, men da må jeg ha overskudd også.

Har et ønske om å utdanne meg, men det blir nok ganske vanskelig å få til uten økonomisk støtte så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har et ganske dårlig selvbilde og vil gjerne gjøre andre fornøyde. Derfor forteller jeg ofte det psykologen vil høre eller pynter på sannheten slik at det virker som det går bedre enn det egentlig gjør. Vet jo at det er tullete, men jeg har store problemer med å åpne meg, ta plass og føler at jeg "plager" andre hvis jeg forteller om mine problemer.

Forholdet til familien min er så dårlig og det har det alltid vært. Det er en stor del avdet at jeg sliter i dag, og de har alltid vært veldig avstengte så vi har et overfladisk forhold. Jeg gidder ikke fortelle dem hvordan jeg har det, for jeg vet hvordan de kommer til å reagere.

Sliter også med det at jeg er redd for å gjøre feil og at ting må være perfekte, så da utsetter ting selv om det er ting jeg i utgangspunktet gjør for gøy.

Anonymous poster hash: c7994...441

Anonymous poster hash: cf720...f0b

[AnonymBruker]

Livet er mer enn arbeid, gå ut i skogen, pust inn duftene og nyt at du er fri,

Anonymous poster hash: 880ca...3e1

[Mersh23]

Skaff deg en hund og gå tur med den. Dra til steder hvor du aldri har vært før. Vær åpen for forandring, men ikke la kritikken ta deg ned, spesielt fra mennesker som kun er dine kollegaer!

[AnonymBruker]

Skaff deg en hund og gå tur med den. Dra til steder hvor du aldri har vært før. Vær åpen for forandring, men ikke la kritikken ta deg ned, spesielt fra mennesker som kun er dine kollegaer!

Kan ikke ha hund, for jeg har katter fra før.

Jeg syns det var vanskelig å ikke bli påvirket av kritikken fra kollegaen min. Hun hadde vært der lenge og det hun sa ble lagt vekt på, så andre ble også påvirket og ble mer negative mot meg.

Syns det var vanskelig å stå midt oppi det uten å ha støtte fra andre.

Men nå har jeg heldigvis ikke jobben lenger og slipper å tenke på det.

Anonymous poster hash: c7994...441

[AnonymBruker]

Du har hvertfall samboer, det kommer aldri jeg til å få. Virker som alle vil ha det de ikke kan få og aldri blir lykkelige. For deg er det jo å finne en jobb du trives med. Og ikke heng deg oppi hva den tidligere kollegaen sa, hun høres ut som en biatch.

Anonymous poster hash: 8bbd6...0bf

[Mrs Smith]

Kan ikke ha hund, for jeg har katter fra før.

Jeg syns det var vanskelig å ikke bli påvirket av kritikken fra kollegaen min. Hun hadde vært der lenge og det hun sa ble lagt vekt på, så andre ble også påvirket og ble mer negative mot meg.

Syns det var vanskelig å stå midt oppi det uten å ha støtte fra andre.

Men nå har jeg heldigvis ikke jobben lenger og slipper å tenke på det.Anonymous poster hash: c7994...441

Husk at en jobb ikke er den du er som menneske. Om du har en jobb eller ikke har egentlig ikke noe å si for hvem du er. Jeg forstår det er vanskelig å bli behandlet på den måten, og det var nok godt for deg å slutte i den jobben. Er det en annen jobb du kunne tenkt deg? Noe du kunne hatt lyst til å jobbe med? Selv om du ikke har en jobb for øyeblikket kan du prøve å finne deg noe frivillig arbeid for eksempel for å komme deg litt ut av huset om dagen og for å føle deg nyttig. Samfunnet trenger deg, du må bare finne ut av hva du kan gjøre for samfunnet som også kan være en bra jobb for deg å ha.

Ikke la et dårlig/bittert menneske ødelegge ditt liv og din hverdag. Hvis du møter et slikt menneske igjen kan du prøve å stryke vedkommende med hårene.

[AnonymBruker]

Husk at en jobb ikke er den du er som menneske. Om du har en jobb eller ikke har egentlig ikke noe å si for hvem du er. Jeg forstår det er vanskelig å bli behandlet på den måten, og det var nok godt for deg å slutte i den jobben. Er det en annen jobb du kunne tenkt deg? Noe du kunne hatt lyst til å jobbe med? Selv om du ikke har en jobb for øyeblikket kan du prøve å finne deg noe frivillig arbeid for eksempel for å komme deg litt ut av huset om dagen og for å føle deg nyttig. Samfunnet trenger deg, du må bare finne ut av hva du kan gjøre for samfunnet som også kan være en bra jobb for deg å ha.

Ikke la et dårlig/bittert menneske ødelegge ditt liv og din hverdag. Hvis du møter et slikt menneske igjen kan du prøve å stryke vedkommende med hårene.

Ja, det er vel bare det at jeg har blitt opplært til at man skal jobbe og bidra, så da føler jeg på en måte at jeg snylter, men jeg ønsker meg jo en jobb.

Ja, jeg har jo flere yrker eller områder som interesserer meg, men felles for dem alle er at jeg trenger utdannelse. Akkurat nå så får jeg ikke andre jobber enn de andre ufaglærte får og det er som oftest for meg ikke særlig givende i lengden.

Ja, jeg kan jo sjekke hva som er her. Det å sitte hjemme hver dag gjør jo ingenting bedre.

Jeg har veldig dårlig selvtillit, så når noen sier eller gjør noe negativt så tar jeg det veldig til meg. Jeg tror på at det er noe galt med meg og det folk sier/gjør utelukkende

er sant. Vet jo at jeg er ekstra sårbar og nærtakende på grunn av det, men det er vel noe jeg må jobbe med.

Anonymous poster hash: c7994...441

[Mersh23]

Kan ikke ha hund, for jeg har katter fra før.

Jeg syns det var vanskelig å ikke bli påvirket av kritikken fra kollegaen min. Hun hadde vært der lenge og det hun sa ble lagt vekt på, så andre ble også påvirket og ble mer negative mot meg.

Syns det var vanskelig å stå midt oppi det uten å ha støtte fra andre.

Men nå har jeg heldigvis ikke jobben lenger og slipper å tenke på det.

Anonymous poster hash: c7994...441

Jeg har to katter og en hund, så det burde funke. Det er utrolig å komme hjem etter en tøff dag og bli møtt av en hund. De viser alltid ekte følelser

[AnonymBruker]

Jeg har to katter og en hund, så det burde funke. Det er utrolig å komme hjem etter en tøff dag og bli møtt av en hund. De viser alltid ekte følelser

Ok, men har ikke råd til å ha flere dyr akkurat nå og en hund koster mye for noen som ikke har så god råd. Vil gi et dyr et godt hjem og ikke bare skaffe meg det uten å vite at jeg kan det.

Anonymous poster hash: c7994...441

[AnonymBruker]

Jeg føler også at livet er meningsløst. At en fremtidig jobb er det eneste jeg har i vente. Jeg er vokst opp i en ressurssterk, trygg og god familie, men jeg er av en eller annen grunn i fanget i en depresjon som ikke går over..

Anonymous poster hash: 459f5...e3a

[Mrs Smith]

Ja, det er vel bare det at jeg har blitt opplært til at man skal jobbe og bidra, så da føler jeg på en måte at jeg snylter, men jeg ønsker meg jo en jobb.

Ja, jeg har jo flere yrker eller områder som interesserer meg, men felles for dem alle er at jeg trenger utdannelse. Akkurat nå så får jeg ikke andre jobber enn de andre ufaglærte får og det er som oftest for meg ikke særlig givende i lengden.

Ja, jeg kan jo sjekke hva som er her. Det å sitte hjemme hver dag gjør jo ingenting bedre.

Jeg har veldig dårlig selvtillit, så når noen sier eller gjør noe negativt så tar jeg det veldig til meg. Jeg tror på at det er noe galt med meg og det folk sier/gjør utelukkende

er sant. Vet jo at jeg er ekstra sårbar og nærtakende på grunn av det, men det er vel noe jeg må jobbe med. Anonymous poster hash: c7994...441

Det er mange av oss som er oppdratt slik. Livet ER meningsløst, det er opp til deg å finne hva som er meningen med ditt liv.

Hvorfor skal du godta at andre slenger med leppa, er de mer verdt enn deg?

[AnonymBruker]

Det er mange av oss som er oppdratt slik. Livet ER meningsløst, det er opp til deg å finne hva som er meningen med ditt liv.

Hvorfor skal du godta at andre slenger med leppa, er de mer verdt enn deg?

Ja, det er slik jeg føler det. At andre er mer verdt enn meg.

Anonymous poster hash: c7994...441

[Mrs Smith]

Ja, det er slik jeg føler det. At andre er mer verdt enn meg.Anonymous poster hash: c7994...441

Da vet du hva du har å jobbe med for det stemmer ikke.

[Gjest Brillefin]

Har et ønske om å utdanne meg, men det blir nok ganske vanskelig å få til uten økonomisk støtte så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: c7994...441

Lånekassen?

Ellers skjønner jeg hva du føler. Har lenge følt meg på samme måte. Na har jeg i tillegg flyttet fra hjembyen for å starte å studere (igjen..), og håper virkelig dette er det riktige for meg denne gang. Får ikke studielån dette halvåret, så jeg må leve på sparepenger og hjelp fra foreldre fram til jeg forhåpentligvis får en jobb på si, men jeg har i det minste startet på å se litt lysere på ting. Det håper jeg du også vil!

Masse lykke til.

[AnonymBruker]

Lånekassen?

Ellers skjønner jeg hva du føler. Har lenge følt meg på samme måte. Na har jeg i tillegg flyttet fra hjembyen for å starte å studere (igjen..), og håper virkelig dette er det riktige for meg denne gang. Får ikke studielån dette halvåret, så jeg må leve på sparepenger og hjelp fra foreldre fram til jeg forhåpentligvis får en jobb på si, men jeg har i det minste startet på å se litt lysere på ting. Det håper jeg du også vil!

Masse lykke til.

Får ikke noe fra de siden jeg har vært dum og fjaset for mye. Veldig lurt det ja.

Psykologen min har sagt at jeg kan prøve å søke støtte fra Nav på grunn av mine problemer, men jeg har ikke store troen på at de vil hjelpe meg. Ikke etter alt jeg har lest og hørt om dem.

Har prøvd å spare penger til det selv, men er på langt nær nok.

Men flott at du har begynt å studere igjen. Vet hvor vanskelig det er å finne ut hva man ønsker å drive med, men det er jo tross alt et ganske viktig valg også da.

Ja, kanskje det blir litt lysere etter hvert. Selv om jeg ikke har jobb, så føler jeg meg bedre enn med den jobben jeg hadde. Håper bare ting kan falle litt mer på plass.

Anonymous poster hash: c7994...441

[AnonymBruker]

Hei TS.

Situasjonen du beskriver er veldig lik min. Jeg fikk det som i mine øyne kunne kvalifiseres som drømmejobben, men måtte til slutt sykmelde meg og slutte da jobben (les: min sjef og kollegaer) tok knekken på meg. Etter dette har ikke livet vært det samme.

Nå er det snart ett år siden jeg sluttet i jobben, og livet er forferdelig meningsløst. Jeg startet ganske friskt med å søke på flere jobber, og var på flere intervju. Etter flere avslag og lite fremgang ga jeg omsider opp. Jeg latet som alt var strålende og motivasjonen var på jobb i ca et halvt år. Mens andre trodde jeg satt og søkte på jobber satt jeg hjemme alene og gråt og skjemtes over meg selv. Til slutt prøvde jeg å senke på kravene og forsøkte å søke på stillinger jeg var overkvalifisert til, men jeg begynte å få forklaringsproblemer med tanke på at jeg hadde gått flere måneder uten jobb. Jeg opprettet så et enkeltmannsforetak og jobbet med personlige prosjekter slik at det skulle se ut for andre at jeg brukte dagene mine til noe fornuftig, til slutt mistet jeg motivasjonen helt der også. Så bestemte jeg meg for å engasjere meg i røde kors for å ha noe å gå til om dagene, men da var det gått så langt at jeg ikke lenger klarte å komme meg ut døra. En god venn av meg gjennomskuet fasaden min da jeg begynte å gråte på telefonen da han spurte hva jeg hadde gjort i det siste, hvor jeg ikke lenger hadde noen dekkhistorier å komme med. Jeg var på den tiden helt ødelagt, følte meg utrolig ensom, og følte det ikke fantes noen vei ut av situasjonen min. Etter at jeg gikk tom for dekkhistorier følte jeg at bunnen var nådd, og jeg fikk omsider snakket med noen. Nå har jeg begynt på antidepressiva uten at jeg føler jeg kommer meg noen vei. Jeg har utviklet angst for arbeidslivet, og finner ingen mening med livet. Alt jeg ønsker nå er å sove bort dagene.

Mitt beste råd til deg er å finne noe å bedrive dagene med, enten det er en ny jobb, trening, hobby eller hva som helst. Vær ærlig med de i rundt deg, og ikke minst deg selv. Jeg ville heller ikke dytte mine problemer over på andre, og skapte en fasade som til slutt falt helt sammen. Du ser jo hvordan det gikk. Psykologen din dømmer deg uansett ikke, så ikke vær redd for å røpe dine innerste tanker.

Ønsker deg lykke til.

Anonymous poster hash: e0b19...2de