Fohold basert kun på kjærlighet?

[Gjest Frk. Håpløs]

Jeg vurderer å forlate min kjæreste gjennom snart 4 år..

Jeg føler at jeg hele tiden må ligge lavt, unnskylde meg, avvlyse avtaler, tenke om hvem jeg tilbringer tid sammen med (er det noen kjærsten ikke liker dvs alle menn generelt)

Det er min feil, jeg var utro.. Til mitt forsvar behandlet han meg som dritt på den tiden.. (Snakket ikke med meg. Når jeg ringte la han på, når jeg skrev sms at jeg elsket han, fikk jeg "ikke plag meg tilbake") Dette varte i flere måneder, men jeg ville ikke gi slipp på han. Han jobbet i utlandet på denne tiden. Jeg VET at det ikke var noen annen kvinne inne i bildet. Jeg forsto ikke hva som foregikk i hodet hans og ikke ville han forklare det heller.

Da han kom hjem, var alt rart. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Lurte på hvem mannen som stod foran meg var..

Jeg ville ikke lyve utroskapen, sannheten måtte komme ut. Hadde hatt et par one-night-stands. Trodde at forholdet nå var over. Ikke noe forhold kunne overleve slikt. La alle kort på bordet og sa at jeg ikke skulle plage han mer, men da til min overaskning ville han snakke om alt og prøvde å finne løsninger..

Saken er at forholdet med denne mannen aldri har vært helt friskt, men jeg elsker han. Og jeg vet at han elsker meg. Men jeg har alltid følt meg ubevisst underkuet. Alt i livet mitt dreide seg om han. Var fælt den første tiden når han reiste bort, men etterhvert gikk det greit og jeg lærte meg selv å kjenne. (Burde selvsagt aldri ha gjort de tingene jeg gjorde. Angrer fælt på utroskapen, men jeg tror det var mitt skrik etter frihet og avslutning på forholdet).

Men det ble ikke som jeg trodde.. Kjærsten min har "tilgitt" meg, men bare på visse premisser. Og jeg sa "ja, jeg gjør hva som helst." Så nå er jeg tilbake i den gamle stillingen. Underkuet og uselvstendig.

Ikke misforstå.. Jeg elsker denne mannen.. Men jeg tror ikke forholdet vårt er sunt for noen av oss. Vi ødelegger hverandre med sjalusi og maktkamp. Vi har det meget fint når alt er bra, men så plutselig når man minst venter det, går alt til helvete igjen. Han klarer ikke forplikte seg helt til meg. Han er økonomisk ustabil. Han klarer aldri å betale en regning uansett viktighet. Jeg tør ikke få barn med han. Alt jeg ønsker her i livet er kjærlighet.. Jeg gjør ALT for å få hans oppmerksomhet. Hadde jo vært kjekt om han gav litt frivillig også..

Slik har forholdet vært tidligere også, nå har denne skjevheten bare blitt forsterket.. Som sagt vet jeg at han elsker meg, det er bare det at han har rare (og få) måter å vise det på, må liksom tvinges ut av han.

Bør jeg kjempe videre for dette forholdet? Går det an å bygge et fohold på at man elsker hverandre når alt annet skjærer seg?

Parterapi?

Er det noen her som har vært i lignede situasjon eller kjenner noen som har det?

[Gjest Eir]

Jeg har vært i en lignende situasjon, og generelt så er det veldig vanskelig å greie å rydde opp i det når man har holdt på for lenge i samme etablerte mønsteret. At han setter betingelser for å tilgi synes jeg ikke høres helt bra ut, da forutsetter han på en måte at du skal stå på pinne for han, mens han får hele forholdet gratis. Og du sier at skjeveheten forsterkes, det er jo ett dårlig tegn. For at dere skal få det til å funke igjen, så må den skjevheten bli bedre igjen, snart. Prøv terapi, dersom han er villig til det, men husk at han må gjøre noe for at det skal bli bra han også. Dersom han gir uttrykk for at han ikke vil prøve, bør du nok desverre gi opp.

[Gjest Vega]

Du var da ikke akkurat det man kaller utro?

Han flere mnd. i utlandet og avvisende (ikke plag meg...).

Jeg ville ikke kalt det utroskap. Ærlig talt...

Tenk over hva som skjedde en gang til...

Og ikke kryp for han, ikke kryp for NOEN...

Du sier du vet han ikke hadde andre i utlandet - hvorfor da den avvisende holdningen. Husk, noen er så flinke å lyge at du ikke merker det. Men uansett, kryp ikke - forsvar din "utroskap" istedet. Hva ventet han seg, sånn egentlig... at du satt hjemme som et nek, mens han opptrådte som en arrogant jævel?

Nå må du vise ryggrad. Selvforsvar er ofte et godt våpen, du kan bruke det du også...

[Undrende mann]

Syns du tar på deg fryktelig mye skyld. Det skulle du ikke gjøre, men det føyer seg vel inn i det møsnteret du beskriver. Der du gir alt og han får......

Mitt råd er å droppe dette forholdet. Dere har holdt på i 4 år sier du, og det bare forsterker seg. Selv terapi tror jeg du kan skyte en hvit pil etter. Hvis ikke det er på hans initiativ tviler jeg på at han helhjertet går inn for det, og da er det til ingen nytte.

Ikke la kjærligheten gjøre deg blind. Reis deg opp, strekk ryggraden og gå videre med nye øyne. Og ikke gå inn i et slikt forhold igjen. Likeverdighet er avgjørende for at et forhold skal vare og være godt lenge.

[Gjest Frk. Håpløs]

Nå har jeg krøpet nok. Får ta til fornuft og høre på det folk rundt meg sier "Du har alt å vinne på å å ut av forholdet, mens han har alt å miste." Ligger nok mye sant i det. Vi har heldigvis ikke rukket å fått noen barn sammen, jeg er ung og godt utdannet, jeg har mange "friere", gode venner.. , mens han er nobody og kommer aldri til å bli noen heller. han har gjort mange stygge ting (vold,terror, voldtekt mm) mot meg tidligere i forholdet og mange har faktisk vært redd for livet mitt, i dag viste han klart samme tendensen. han var nok veldig nær å skade meg igjen. Jeg hadde vært litt mistenksom (på utroskap) tidligere og ville unnskylde for oppførselen min. han orket ikke komme til meg og hadde så mye å gjøre så da satt jeg meg i bilen og kjørte til han. Først ville han ikke åpne, men til slutt gjorde han det i et voldsomt sinne. Viste seg at han lå å sov (kl 14) , han som liksom drev å jobbet så fælt. Tror han løy om hvor han var i år også.. Fylla igjen vel.. Mannen må ha seriøse alkoholproblemer.. Drikker flere ganger i uka (flatfyll).. Mange ting som gjorde meg mer mistenksom (på utroskap). Men jeg sa ikke et kvekk.. Ikke rakk jeg det heller, for jeg ble jo hevet rett ut med stygge ord slengt etter meg. Nå er grensen nådd. Jeg er singel!

Unnskyld at dette ble rotete..

[wondergirl]

Du klarer deg fint uten ham! Selv om det kanskje er tøft i begynnelsen, kommer du garantert til å komme deg på beina og bli et mye lykkeligere menneske enn du har vært de siste åra. Vær sosial sammen med vennene dine, aktiviser deg litt, så kommer det av seg selv. Det høres sikkert lettvint ut, men etter hvert så er det heller ikke så vanskelig. Klem til deg!