Avstandsforhold!

[AnonymBruker]

Kjære kvinneguiden! For ca. en måned siden innledet jeg mitt første forhold, og begge var klar over på det tidspunktet at det første året ville være basert på avstand. Men vi valgte likevel å bli sammen. Hvis det er av betydning så er jeg 20 og han 25. Jeg skal begynne på folkehøgskole, og han har allerede startet på høgskole en annen kant av landet. Men til neste år blir vi å være nærmere hverandre, siden jeg skal studere i en by like ved han. Han flyttet for noen dager siden, og savnet etter han er allerede helt uutholdelig! Det som gjør aller mest vondt er tanken på at jeg ikke vet når jeg får se han igjen, pga usikkerhet rundt om vi har ferie på samme tidspunkt. Jeg ønsker selvsagt at han skal trives og være lykkelig, men er samtidig kjempe redd for at han møter noen andre, blir veldig opptatt, glemmer meg eller gir opp forholdet. En tenker og frykter så mye rart! Han har gitt uttrykk for at han tror dette året skal gå fint, og virker på meg som positiv. Jeg tror at noe av årsaken til at savnet føles så sterkt er at jeg mistet et nært familiemedlem for kort tid siden, og er da ekstra sensitiv for å "miste" en person jeg er veldig glad i. Men i forhold til hvordan ting er nå, føler jeg meg veldig langt nede.

Derfor lurer jeg på om det er noen her som har erfaringer med avstandsforhold, og kan komme med tips for hvordan man holder ut et år uten kjæresten sin? Fungerte det eller ikke..?

Anonymous poster hash: 09b1f...b91

[94happy]

Jeg var i et avstandsforhold hele forrige skoleår. Vi bodde da ikke så veldig langt unna hverandre, 2 timers reise til ikke altfor mye penger. Det fungerte ganske bra.

Det er viktig at dere har en enighet om hvor mye kontakt dere skal ha, er flinke til å kommunisere, samt har en deadline på avstanden. Vær flinke til å gjøre ting når dere først er sammen, slik at dere har noe å snakke om både før og etter :-)

Lykke til!

[nfdsjgd]

Jeg var i et avstandsforhold i et år, Trondheim- Oslo. Det vil såklart være vanskelig, men når jeg tenker tilbake på det nå var det ikke så veldig stress. Et år går kjempefort, spesielt når dere har mange ting som skjer i livet deres begge to.

Som han over her sa er det viktig å være flinke til å kommunisere, dvs at dere holder kontakten, men respekterer at den andre parten vil være opptatt og ikke alltid har tid til å prate. Ikke bli gretten, stressa eller sur for at han ikke svarer med engang eller kan logge på skype når du vil, og omvendt.

Jeg studerte i Trondheim og hadde mye som skjedde i hverdagen, skole, jobb, drikking og sosiale ting. Det var ikke lett å få tid til å være "online", altså tekste, chatte, skype, snakke på telefon osv. Men vi var flinke til å planlegge, vi chattet så og si hver dag når jeg kom hjem fra skolen en times tid, og avtalte å skype sammen en gang i uka. Og sendte meldinger i ny og ne såklart.

I tillegg hadde vi også en deadline på hvor lang tid det maks kunne gå før vi så hverandre igjen, dette hjalp veldig på motivasjonen og da hadde man noe å se fram til. Vi så hverandre ca hver fjerde helg, det var smertegransa vår. I eksamenstida gikk det litt lenger tid, men da var jeg så opptatt og stressa at jeg ikke tenkte særlig over det.

Det viktigste er nok å bli enige om ting, hvor mye dere skal prate, hvor ofte dere må møtes, og såklart å være ærlige og stole på hverandre. Jeg hadde null problem med å si til typen at jeg og en venninne hadde vært på nach med noen gutter, eller at jeg var på byen og gutter prøvde seg på meg. Han var bare glad for at jeg var åpen om det, framfor at jeg ikke sier noe om hvordan byturene var. I tillegg ble han bare stolt over at det er han som har kapret hjertet mitt, og ikke de gutta. Tillitt er hvertfall veldig viktig, jeg elsket at jeg kunne være åpen og slippe å skjule noe, noe jeg måtte gjort om han hadde vært ekstremt sjalu.

Dere finner nok ut av det!

[Gjest Awzm me]

Om dere har ferie på forskjellig tidspunkt kan jo du likevel komme til han når du har ferie, jeg vet ikke om han kan komme til deg på fhs, men om han kan det, så blir det jo dobbelt opp tid sammen i så fall, om feriene ikke er samtidig

[Deterbaremeg]

Jeg har aldri vært i avstandsforhold, så det har jeg egentlig ikke greie på. Men min erfaring fra venner som har vært i avstandsforhold, er at de stort sett alltid tar slutt. Noen ganger pga avstanden. Andre ganger tar de slutt når paret

omsider flytter sammen. Da finner de ut at de er mer forskjellige enn de trodde.

[AnonymBruker]

Vært samboer med typen i 2 år, 3 år 6 timer unna hverandre. Det går helt fint om man legger en innsats i det. Den verste tiden er i starten, etterhvert blir man vandt med avstanden og det normaliserer seg.

Anonymous poster hash: 361d8...699

[AnonymBruker]

Var borte i ett år fra kjæresten min, helt ferskt forhold. Jeg var i Australia, han studerte i Sverige.

Funket som bare det, men det tror jeg er fordi vi var like flinke til å ta kontakt. Snapchat, skype, whatsapp, messenger, pakker og brev...Åh, som vi savnet hverandre!

Følelsene ble bare sterkere og sterkere, vi møttes til jul og hadde nedtelling til jeg kom hjem. Han bestilte blomster på døren til meg, ble mer aktiv på facebook for å vise at han var seriøs ang oss...

Var så godt å komme hjem til ham! Var sært å endelig kunne se ham hver dag, og var en tilvenningsperiode som var litt rar, men nå er vi gift og venter barn i oktober

Anonymous poster hash: b6c1b...2ab

[Gjest _LilleMy]

Har vært i avstandsforhold tidligere, og det er hardt, men man klarer det om man vil! Vi møttes en helg i måneden, og så gikk vi over til å bare møtes i ferier på grunn av folkehøgskole hvor det ikke var fri i helgene. Det som hjelper er å vite når neste gang man møtes er. Jeg brukte en app hvor jeg la til datoen, så sjekket jeg den en gang i uken, og da forsvant dagene unna på et blunk! Man må også være flinke til å holde kontakten og kommunisere. Tillit er også ekstremt viktig.

Virk positiv tilbake, og ikke del alle bekymringene dine med han. Har erfart at det er veldig turnoff når man er såpass usikker. Selv overtenkte jeg veldig mye, og det gikk dårlig da jeg fortalte alle bekymringene mine til kjæresten - da begynte han også å tenke sånn. Det hjelper også veldig å holde seg opptatt for å tenke på andre ting, da går det fortere. Det beste er jo å møtes igjen hver gang, og når man endelig kan flytte sammen etter avstanden! Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg var i et avstandsforhold til en annen mann i et land, så han kun 3 ganger i året....holdt i sammen med han i 3 lange år, ble altfor tøft, ett år, hva er det ? det er ingenting, dette klarer du :-)

Anonymous poster hash: 2f993...022

[Gjest Trappetroll]

Jeg er også i et avstandsforhold. Vi kommer til å ha det litt under et år til. Du venner deg til det på et vis. Men må være flinke til å snakke mye sammen, hittil har vi vært i det i ca et år. Beintøft til tider!

Men er man bestemt på å klare det, så klarer man det 😊

Lykke til! Et år går fort.