Jeg er så sjenert..

[AnonymBruker]

Hei, jente 20 år her. Har noe jeg føler kan bli et lite problem i enkelte situasjoner, og det er at jeg er ganske sjenert av meg.. Litt sånn man kan sammenlikne med barn faktisk, for mange barn er veldig sjenerte i begynnelsen når de treffer på folk, også går det over når de har vært rundt menneskene en liten stund. Sånn har jeg det også..føler det er så håpløst at jeg må være sånn, blir nesten sint på meg selv.

Møter på noen jeg kjenner godt men kanskje ikke sett på en stund, også vet jeg ikke hva jeg skal si, og blir veldig smånervøs. Trenger foresten ikke være noen jeg ser sjeldent engang..kan også lett bli sånn når jeg feks ser mange i familien til samboeren også. Selv om vi bor nære dem og ser dem ofte.

Lurer på om noen fler kan føle det samme som meg? Og om noen eventuellt har noen tips til hva jeg kan gjøre for å "bli kvitt" det.

Anonymous poster hash: 61c13...062

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sånn og er det litt fortsatt. Ikke like mye nå lenger som før heldigvis.

Det eneste som hjelper er å stadig utfordre seg selv på området. Bli med på så mye sosialt du kan. I starten kan det være ubehagelig, men etterhvert blir man vant til å treffe nye mennesker i forskjellige sosiale settinger hele tiden. Da vil man også etterhvert bli mer komfortabel rundt nye mennesker.

Tren på å ta initiativ til ting også, og ikke vær redd for å komme med meningene dine.

Har lært meg selv å gi litt mer faen i hva folk synes og mener om meg.

Anonymous poster hash: 1f641...891

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sånn og er det litt fortsatt. Ikke like mye nå lenger som før heldigvis.Det eneste som hjelper er å stadig utfordre seg selv på området. Bli med på så mye sosialt du kan. I starten kan det være ubehagelig, men etterhvert blir man vant til å treffe nye mennesker i forskjellige sosiale settinger hele tiden. Da vil man også etterhvert bli mer komfortabel rundt nye mennesker.Tren på å ta initiativ til ting også, og ikke vær redd for å komme med meningene dine.Har lært meg selv å gi litt mer faen i hva folk synes og mener om meg. Anonymous poster hash: 1f641...891

Ts her. Takk for svar. Ja, er nok nettop det med meg, at jeg er litt redd for å få frem meningene mine, og redd for å bli et "midtpunkt" altså at mange skal se eller høre på meg. Må lære meg mere å drite i hva andre mener og syns, men er så vanskelig..sier det til meg ofte, men faller alltid tilbake til å tenke sånn jeg gjør..

Hva var det du gjorde for å lære drite litt i hva andre tenker?

Anonymous poster hash: 61c13...062

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svar. Ja, er nok nettop det med meg, at jeg er litt redd for å få frem meningene mine, og redd for å bli et "midtpunkt" altså at mange skal se eller høre på meg. Må lære meg mere å drite i hva andre mener og syns, men er så vanskelig..sier det til meg ofte, men faller alltid tilbake til å tenke sånn jeg gjør..

Hva var det du gjorde for å lære drite litt i hva andre tenker?

Anonymous poster hash: 61c13...062

Nå vet ikke jeg hvilken livssituasjon du er i, men for meg hjalp det å begynne på nytt.

Komme til et sted hvor jeg ikke kjente noen og hvor ingen hadde noen forventninger til meg.

Da var det litt lettere å bare være seg selv helt fra starten av. Å si det man mener og være ærlig.

Jeg startet altså på universitetet. Her er det så mange forskjellige mennesker at du skiller deg ikke ut uansett. Det er ingen som tenker at "herregud, hun der er teit ass!". Folk er generelt mer aksepterende.

Mange av de nye vennene mine var også veldig selvsikre og snakket veldig rett fra levra og sa meningene sine. Det har nok påvirket meg en del. Det er liksom ikke farlig å si det man mener og være litt rett på sak, når alle rundt deg er det. Da er det ingen som dømmer deg for det.

Du må bare tenke at "Hvis de synes jeg er teit eller ikke liker meg, så synd for dem!".

Dessuten har jeg fått et stort sosialt nettverk her, og det er lett å skape seg et nytt, så hvis noen misliker meg, så bryr det meg ikke så mye. Jeg har alltids noen andre jeg kan være med.

Det er rett og slett mye større rom for å utfolde seg og være den man er på et slikt sted.

Du er jo i rette alderen for studielivet, så synes absolutt du skal satse på det. Da MÅ du utfordre deg hele tiden. Har vokst veldig mye på det:)

Anonymous poster hash: 1f641...891

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg hvilken livssituasjon du er i, men for meg hjalp det å begynne på nytt.

Komme til et sted hvor jeg ikke kjente noen og hvor ingen hadde noen forventninger til meg.

Da var det litt lettere å bare være seg selv helt fra starten av. Å si det man mener og være ærlig.

Jeg startet altså på universitetet. Her er det så mange forskjellige mennesker at du skiller deg ikke ut uansett. Det er ingen som tenker at "herregud, hun der er teit ass!". Folk er generelt mer aksepterende.

Mange av de nye vennene mine var også veldig selvsikre og snakket veldig rett fra levra og sa meningene sine. Det har nok påvirket meg en del. Det er liksom ikke farlig å si det man mener og være litt rett på sak, når alle rundt deg er det. Da er det ingen som dømmer deg for det.

Du må bare tenke at "Hvis de synes jeg er teit eller ikke liker meg, så synd for dem!".

Dessuten har jeg fått et stort sosialt nettverk her, og det er lett å skape seg et nytt, så hvis noen misliker meg, så bryr det meg ikke så mye. Jeg har alltids noen andre jeg kan være med.

Det er rett og slett mye større rom for å utfolde seg og være den man er på et slikt sted.

Du er jo i rette alderen for studielivet, så synes absolutt du skal satse på det. Da MÅ du utfordre deg hele tiden. Har vokst veldig mye på det:)

Anonymous poster hash: 1f641...891

Tusen takk for nok et utfyllende og bra svar. (Setter pris på det)

Ja, jeg driver å tar noen fag som privatist så jeg kan studere til neste høst. Da er samboeren i tileg ferdig med lærlingatiden sin her, og vi har snakket en del om å flytte litt vekk fra det lille stedet vi bor på.

Flink enda mere lyst etter jeg leste det du skrev. Har tenkt det at jeg vil starte litt på nytt. For her kjenner alle,alle.

Anonymous poster hash: 61c13...062