Jeg sliter sosialt, og får ikke sosialisert barnet mitt!

[AnonymBruker]

Hva gjør man om man sliter sosialt og ikke får sosialisert barnet sitt? Er så redd barnet vil ende opp som meg ...

Anonymous poster hash: d7dcc...d4c

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Går det i barnehage?

Anonymous poster hash: d92e4...40b

[AnonymBruker]

Barnet er 1 år og skal begynne i barnehage nå, og det er jeg som gruer meg ...

Det har bare vært oss to i 1 år da jeg ikke har noen venner og ikke kjenner noen som har barn på min alder...

Anonymous poster hash: d7dcc...d4c

[AnonymBruker]

Da skaffer man seg hjelp. Hjelp til å bli bedre av sosialangsten for egen del, og hjelp til å sosialisere barnet sitt.

Helsestasjon og fastlegen er vel første stopp.

Anonymous poster hash: be214...1c7

[AnonymBruker]

Jeg har jo gått til helsestasjon og de sier barnet mitt har en veldig fin utvikling. Når de har spurt meg hvordan det går sosialt, lyver jeg og sier jeg har et par venninner jeg møter innimellom som har barn på min alder ...
Jeg er veldig flau over meg selv og situasjonen min ... og flau over at jeg ikke klarer å få meg venner. At jeg ikke er bra nok.

Har alltid blitt mobbet og holdt utenfor på alle jobber jeg har hatt.

Anonymous poster hash: d7dcc...d4c

[AnonymBruker]

Ikke noe å bekymre seg for. Når barnet ditt starter på barnehagen og skolen blir hun/han jo sosialisert hele tiden hver dag?

Ikke noe viktig at barnet er sosial rundt jevnalderede når de er 1.

Anonymous poster hash: 06ff6...9f8

[AnonymBruker]

For barnet sitt skyld skaffer du skikkelig hjelp. Ungen skal ikke måtte være inne og holdes utenfor pga foreldrenes problemer, de skal skånet for alt. Har selv hatt sosialangst i årevis, dro såvidt på butikken. Når barnet kom skaffet jeg hjelp i frykt for at han skulle ende som meg.

Anonymous poster hash: d4cc7...6ef

[AnonymBruker]

Utifra min egen erfaring virker det faktisk som at det er menneskene med godt forhold til foreldrene sine som klarer seg best sosialt. Dette gjelder også i voksen alder. Du kan prøve å bli venn med henne?

Anonymous poster hash: 06ff6...9f8

[AnonymBruker]

Når barnet begynner i barnehage, må du begynne å forholde deg til de andre foreldrene der og til de ansatte i barnehagen.

Da har du en veldig bra begynnelse. Hva skal du gjøre mens barnet er i barnehagen?

Dersom du ikke skal jobbe, må du begynne å gjøre små ting utenfor hjemmet først en dag for uken etterhvert øker du på til to ganger for uken. Det er ikke bra for deg å bare være hjemme mens barnet er i barnehagen.

Hva med trening, sitte på dataen på Biblioteket i stedenfor å sitte hjemme? Lese aviser, ukeblader, finne passende cder med sanger for barnet, bøker ol. På nærmeste bibliotek?

Eller bare gå en tur?

Etterhvert som du blir kjent i barnehagen ser du om det er noen barn barnet ditt setter mer pris på enn andre barn, prøv å bli kjent med foreldrene til den eller disse barna. Etterhvert kan du spørre om de vil komme hjem til dere, eller om dere skal møtes ute og gå en tur i helga, f.eks.?

Anonymous poster hash: 850b3...6c3

[AnonymBruker]

Hvor sier barnefaren om dette?

Anonymous poster hash: e951e...5bb

[AnonymBruker]

Hvor sier barnefaren om dette?

Anonymous poster hash: e951e...5bb

*Hva

Anonymous poster hash: e951e...5bb

[AnonymBruker]

Hvor sier barnefaren om dette?

Anonymous poster hash: e951e...5bb

Barnefar er ikke inne i bildet lenger ... han var voldelig mot oss begge, både fysisk og psykisk, men heldigvis klarte jeg å få han bort ganske fort.

Jeg fikk hjelp av en nabo som hørte, så og forstod, og etter det flyttet jeg og barnet.

Til dere andre, ja, jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg sliter likevel.

Jeg og barnet har et veldig godt forhold, og jeg er flink til å gi henne selvtillit til å mestre og å bli trygg på seg selv. Jeg føler vel jeg lever litt igjennom henne til tider.

Jeg må jo på butikken for å ha mat, så da må jeg ha henne med. Jeg storhandler alltid, så jeg slipper å dra så mye på butikken. Så tar jeg alltid taxi hjem med alle varene, for jeg har ikke bil. Jeg handler uansett ikke mat mer enn 2-3 ganger i mnd.

Anonymous poster hash: d7dcc...d4c

[umwar]

Tror det er viktig å trene seg opp. Ikke lyv til helsestasjonen, de kan jo hjelpe deg. Det tar tid og krever mye, men stegvis kan du bli bedre. Kanskje det hjelper å fokusere på datteren din, og at du ikke vil at hun skal lide pga din angst.

Lykke til

[AnonymBruker]

Sjekk om det er Home-Start familiekontakt og Enestående familier i nærheten. De er gull verdt for aleneforeldre som sliter.

Anonymous poster hash: 9249e...975

[AnonymBruker]

Hva er "historien" din?

Jeg har selv slitt med sosial angst. Da jeg ble sammen med far til barnet mitt, og senere gravid, flyttet vi langt vekk pga. jobben hans. Jeg kjente ingen der, og han jobbet hele tiden, mens jeg satt hjemme med ett nyfødt barn, helt alene, hver dag, i halvannet år. Jeg holdt på å bli gal. Jeg sliter nok sosialt fra før, så det var ikke "bare" å melde seg på barselgrupper eller bli kjent med noen. Etterhvert ble jeg så redd for folk, at jeg ikke turte å gå på lekeplassen når det var andre der. En dag bare dreit jeg i det og gikk inn på lekeplassen, og møtte andre med barn og det hele gikk av seg selv. Og det var så koselig å se barnet mitt leke med andre barn.

Ensomheten ble til slutt for mye for meg, jeg ble nok deprimert. Barnefar hadde null forståelse for sånne ting og ville ikke flytte tilbake der vi kom fra. Jeg gikk senere fra han, flyttet tilbake til det gamle livet mitt og fikk tilbake kontakten med venner igjen.

Barnehagestarten var vanskelig i begynnelsen, mange andre foreldre å forholde seg til, men det gikk veldig fint.

Det gjør som regel det når man gruer seg mye til noe, så blir man positivt overrasket. Tror det er viktig å tørre å utfordre seg selv, ellers overvinner man ikke frykten man har. Også er det mye som kommer av seg selv når barnet blir større, man havner i situasjoner man kanskje ikke hadde forutsett, men som det gjerne kommer noe godt ut av likevel.

Anonymous poster hash: e7988...c03

[AnonymBruker]

Håper det ordner seg

Anonymous poster hash: 98c4c...963

[slemgutt81]

Da skaffer man seg hjelp. Hjelp til å bli bedre av sosialangsten for egen del, og hjelp til å sosialisere barnet sitt.

Helsestasjon og fastlegen er vel første stopp.

Anonymous poster hash: be214...1c7

Ikke gjør det!!!!! Barnevernet kan komme og ta ungen din!!

[Gjest BettyBoop]

Ikke gjør det!!!!! Barnevernet kan komme og ta ungen din!!

bå må du slutte å tulle

[Chloe-]

Home Start ville jeg kontaktet om de finnes i byen din.

[AnonymBruker]

Jeg er en ganske utadvendt person med greit nettverk, men har og vært mutters alene med babyen i permisjon.

Kjenner ingen med barn(jeg er først ut av venner selv om jeg er i 30 årene) og barselgruppe ble ikke noe av. Har oppriktig talt ikke snakket med en kjeft, og ser mange andre og gå alene med barnevogna. Pappaen skal ha babyen litt i åpen barnehage(han er 7 mnd nå), og etter det blir barnehage fremste arena for sosialisering.

Ser ikke for meg at vi oppsøker masse aktiviteter i helgene, da vil vi jo ha familietid.

Ved skolealder blir det nok litt aktiviteter som man ikke nødvendigvis trenger delta på masse selv.

Men du burde være ærlig med helsestasjonen, og oppsøke hjelp for angsten.

Anonymous poster hash: 37786...a12