Svigermor har fasiten...

[AnonymBruker]

Jeg har en svigermor jeg i utgangspunktet er fornøyd med. Hun er vant til å være sjefen, til å være den som både underholder, planlegger og gjennomfører alle aktiviteter, den som gjør alt av husarbeid og generelt alt i familien. De andre bare... Er der. De blir oppvartet av henne, og ikke alle takker for det hun gjør heller. Jeg kan irritere meg grenseløst over at flere ikke takker for maten hun har holdt på å lage i timesvis, og heller bare reiser seg og går fra bordet. I en relativt stor familie føler jeg ikke at jeg kan blande meg, når jeg er den "utenforstående", og har kommet inn i denne familien som en partner. Jeg må liksom godta hvordan deres familiekultur er, jeg har tross alt valgt å bli en del av den.

I og med at svigermor er den som har ansvar for alt, og den med flest oppgaver og sikkert også byrder hva gjelder hjemmelivet, har jeg syntes litt synd på henne frem til nå. Hun har godtatt at dette er livet hennes, og virker til å trives med livet som "slave" for sin mann og sine barn. Likevel har jeg begynt å irritere meg over en side ved henne som jeg tror blir sterkere og sterkere (hvis det ikke skyldes at jeg oppdaget den før nå, og nå merker den hele tiden). Hun har svaret på alt. Gjelder det matlaging og husarbeid vet hun hvordan det best skal gjøres. Hun kan komme med selvfølgeligheter som informasjon til oss "unge", og formulere seg som om det er banebrytende informasjon hun kommer med, og at vi skal bli imponerte. Møter hun en barnefamilie og de nevner en utfordring de har i hverdagen (småting som at en av ungene våkner i løpet av natta, at den ene ikke vil slutte med bleie enda i en alder av NESTEN to, eller matvaner), har hun selvfølgelig svaret. Da er det hvordan hun var som mor som skal frem i lyset, og hvor fantastisk hennes barn var. "Barnet mitt sov hele natta gjennom. Faktisk gjorde alle barna mine det. De spiste godt også, det var aldri noe problem hjemme hos oss. Og bleie - hah - det sluttet de med før de var to ja. Alle sammen". Hun forteller om helt vanlige ting fra deres tid som småbarnsfamilie, og snakker om det som om det var helt fantastisk - og ikke minst uvanlig - at det var sånn. Jeg har flere ganger svart "ja, sånn er det vel ofte når man har små barn" og lignende, for å indirekte fortelle henne at de er helt normale. Når hun først har bestemt seg for å skryte av noe, eller legge seg borti noe, blir jeg totalt overkjørt om jeg prøver å si noe. Hun hevder at hun ikke orker å legge seg borti andres liv, men kommenterer alles vaner, uvaner og måter å håndtere problemer på. Spesielt gjelder dette barneoppdragelse. Hun tillegger også andre mennesker egenskaper, og det er mye skryt av hennes nærmeste. Hun kan finne på å si at det og det barnet i familien er sånn og sånn, også foran barnet. Jeg hater at folk tillegger barn egenskaper, slik at de defineres av dette. Hun har definert alle sine barn, og definerer også meg, tillegger meg egenskaper som jeg på diskret vis prøver å fortelle henne at ikke helt stemmer. Hun har bestemt seg for hvordan alle rundt henne er, og vi blir behandlet deretter. Våre negative sider blir totalt ignorert, og hun ler av det negative rundt henne, for eksempel frekke kommentarer fra hennes nærmeste. Jeg hadde blitt forbannet for halvparten av det hun får høre av både mann og de andre barna sine, men hun ler det bort. Hvert menneske hun kjenner består altså av bare positive sider, som hun likevel må klage litt på, og det negative blir ledd bort - slik at hun altså ikke forstår oppførselen deres i en sammenheng, noe man forstår bedre dersom man tar i betraktning hvilke negative sider folk har, eller hvilken negativ oppførsel de har til tider. Vet ikke om dette gir mening, det er ikke lett å forklare...

Jeg er ellers så fornøyd med svigermor, som jeg har et relativt godt forhold til (vanligvis), men nå begynner dette å skygge over alt. Jeg begynner å revurdere å få barn med samboeren min, fordi jeg kan se for meg fremtiden med henne som farmor, og med en enda større rolle i vår hverdag. At hun skal komme hit hele tiden, ha noe å si om hvordan ungen vår er, hvordan vi gjør ting, sammenligne det med hennes tid som småbarnsmor. Nå som jeg først har begynt å merke denne siden hennes så tydelig, klarer jeg ikke å forholde meg til henne på en vanlig måte, fordi jeg må beherske meg. Det er som om hun hvisker det hun sier, men skriker ut alt som har med skryt, kritikk og "lure tips" å gjøre.

Hvordan skal jeg takle det her? Er det jeg som er teit, eller ville flere reagert på dette?

Anonymous poster hash: cbc87...9fc

[Cruulen]

Ikke la deg irritere over det, Jatt med og la henne "lære deg opp". Det er sikkert ikke så ofte hun får sine "15 minutes of fame" utenfor husets fire vegger.

[inlovewith]

Min svigermor vet også alt... Jeg bare smiler pent og jatter med. Orker ikke å lage noe diskusjon.

[MarianneE]

Min svigermor vet alt, og skal diskutere på det meste.

Hun mener ikke noe galt med det, hun bare er sånn.

Jeg sier ja og ha og smiler...

[AnonymBruker]

Bare sørg for å bo et stykke unna henne dersom dere får barn da, ikke i gangavstand liksom! Det høres ut som at det kan bli slitsomt

Anonymous poster hash: dabe5...cc4

[AnonymBruker]

Er ikke det typisk, da? Har en slik selv. Serverer henne ikke mat, for uansett så smaker den dritt (forteller hun til alle hun kjenner via tlf når hun kommer hjem). Hun er best på alt. Hennes barn skrek aldri. De sov gjennom natten. Osv. At ene ungen ikke kunne sitte før han var ett år og at andre ungen har motoriske problemer snakker vi ikke om....

Enten kan du jatte med, eller så får du si ifra.

Anonymous poster hash: 8478e...5eb

[AnonymBruker]

Min mor er sånn, det beste er å overse og velge kampene sine med omhu. Jeg sier ikke fra med mindre det er noe veldig viktig. Tenker at jeg er sikkert irriterende på visse områder jeg også.

Anonymous poster hash: 6cdda...f38

[AnonymBruker]

Det blir ikke mindre om dere får barn, nei.

Jeg hadde et helt greit og fint forhold til svigermor før vi fikk barn - og la selvsagt merke til at hun la mye av sin lykke i at vi skulle få barnebarn til henne - det gikk mye på hvordan hun ønsket ting skulle være for henne.

Når vi så ble gravide, så er jo alt en konkurranse hvor hun vil vinne over andre bestemødre og min mor. Hun har ofte inntatt en offerrolle i livet sitt, og hun gjør det også nå.

Hun kan tilogmed instruere meg til å legge ut diverse bilder på sosiale medier fordi alle andre skal kunne se det - fordi "det gjorde venner av henne".

Så jeg har definitivt gått et langt dårligere forhold til svigermor - rett og slett fordi hennes personlighet er kommet mer tydelig frem(har jo noe med alder også å gjøre tror jeg), og den er ikke spesielt fleksibel. Det blir mye negativitet, offerrolle og klaging på alt vi gjør feil.

Men hun ser det nok ikke selv, fordi det er hennes personlighet som har formet seg mer og mer tydelig med alder(mange blir jo ekstra sentimentale ved økt alder - og de sære sidene blir enda særere kanskje).

Det koster jo mye å ta oppgjør også, men jeg synes det er lettere å jatte med på tips og råd om barneoppdragelse enn det er til sentrale valg i livet som konstant mas om bosted/detaljert styring som det er her.

Anonymous poster hash: fe552...2c2

[melatonin]

Dette feneomenet med svigerdøtre og svigermødre er rare greier.. og jeg tror mange føler det samme som deg TS.

[Gjest Coolaid]

Noen mennesker er bare bedrevitere. De kan også komme i form av svigermødre. Stå litt opp for dine egne meninger når dere er sammen, etter behov selvfølgelig, og bare litt sånn passe. Ikke vær frempå, ikke bakpå.

[AnonymBruker]

68 generasjon er grådige og egoistiske. Sånn er det bare.

Anonymous poster hash: 01b60...a01

[naturbarn]

Dette er en måte å hevde seg på. Jobben som "slave" er vel egentlig ikke interessant, men det eneste hun kanskje er god på og kan. Misunnelse kan gjøre mye med folk

[Annie Hall]

Men kjære deg... Hvorfor tror du Svigermor skryter av dette da?

Det høres ut som om hun har rollen som den som holder familien sammen, den som lager mat og stuller og steller. Og strengt tatt høres det ut som om de andre i familien behandler henne ganske dårlig, ettersom de hverken hjelper til eller er takknemlige.

I praksis betyr jo det at hun bruker livet sitt på å stulle og stelle for noen som ikke engang setter pris på det. Og hun føler kanskje både skam over det og ansvar for det. Det er tross alt hun som har oppdratt disse utakknemlige beista.

Kanskje har hun rett og slett behov for å bli sett og anerkjent for det hun bruker livet sitt på.

Det er jo ofte slik at en oppførsel skyldes et behov. Og når hun så tydelig vil bidra med det hun vet noe om, så handler nok det om at hun gjerne vil føle at hun kan noe også. Det er vel et behov de fleste av oss har.

Hva med å gjøred et hun har behov for noen ganger... bare for å være grei. Spør henne til råds om ting du vet hun har grie på. Spør henne om hvordan ting var da hennes barn var små etc. La henne få lov til å snakke og være den som har noe å si.

Og når det kommer til hennes rolle som den som fikser og ordner så synes jeg ikke du skal lene deg tilbake og si at "dette er slik de gjør det i denne familien, og det må jeg bare akseptere". Du er jo voksen du også. Om du synes noe er ugreit, så har du faktisk ansvar for å si fra. Om ikke så er du med på det, og har like mye ansvar som de andre.

Jeg synes du skal si tydelig fra, både til din mann og gjerne til de andre også, at du synes det er rart at de ikke bidrar mer.
Hva med å si høyt og tydelig at "Takk for deilig mat, Svigermor, nå kan jeg og xx rydde av og vaske opp ettersom du har hatt jobben med å lage mat hele dagen."