Fødselsdepresjon, "mammasjokket" og ettervirkninger

[AnonymBruker]

Mulig dette burde vært under graviditet, men jeg vil gjerne høre fra dere med eldre barn enn babyer også.

Min lille har nå blitt to år gammel, og det er først det siste halve året at jeg begynner å føle at ting har falt litt på plass.

Andre rundt oss har fått nummer to, og et par venninner har også fått førstemann i løpet av det siste halvåret. Alle ser ut til å ta babytilværelsen på strak arm. Babyene sover, ammingen går knirkefritt og de sier selv at de koser seg hjemme med babyen. De vet at jeg hadde en tøff spedbarnstid, så jeg ser ikke helt for meg at de føler at de må lyve om situasjonen heller.

Jeg gleder meg selvsagt på deres vegne! Men jeg blir litt satt ut av kontrasten mellom den opplevelsen jeg hadde og det de tilsynelatende har. Sånn i ettertid ser jeg at jeg var fullstendig miserabel - og jeg lurer på om det er fødselsdepresjonens skyld.

Kort fortalt: det ble en dramatisk fødsel, et par uker på sykehus på grunn av komplikasjoner og det jeg i etterkant ser har vært manglende oppfølging.

Babyen hadde kolikk den første tiden og hele familien var på ferie. Vi fikk ingen besøk den første måneden i det hele tatt.

Jeg tok meg av babyen og følte et enormt beskytterinstinkt ovenfor den, men ingen morskjærlighet. Bare dyp anger over å ha vært så dum at jeg trodde det var en god idé å få barn. Mannen og jeg røk i tottene på hverandre jevnlig, blant annet fordi jeg var såpass deprimert at uansett hva han gjorde så ble det ikke bra.

Ungen var helt avhengig av nærhet for å ikke bælje som en stukken gris og jeg måtte sitte med puppen ute konstant for å i det hele tatt få opp produksjonen. Når ungen ikke hang i puppen, måtte jeg pumpe. Økedøgn hos oss betød fire-fem DAGER med intens amming og pumping. At jeg derfor knapt fikk i meg mat gjorde ikke saken bedre.

Når jeg ser tilbake på babytiden, føles den altså som et lite helvete og jeg tror aldri jeg har vært så langt nede som da. Men de tunge følelsene satt i så veldig lenge!!

Det ble jo gradvis bedre, men jeg koste meg aldri hjemme i permisjon. Jeg følte meg SPIST opp, det var ikke noe igjen av MEG. Alt var bare en omsorgsmaskin. Når mannen kom hjem etter jobb, rakte jeg ungen over til ham og satt apatisk i sofaen. Og så den påfølgende ELENDIGE samvittigheten fordi jeg følte meg som en dårlig mor som ble SÅ sliten av ungen sin. Selv om den kanskje hadde sovet to timer i løpet av dagen (hurra!) og egentlig hadde vært ganske fornøyd.

Etter halvannet år begynte den følelsen å slippe taket, følelsen av å være helt oppspist. Nå storkoser jeg meg sammen med ungen, som for eksempel i sommerferien, hvor jeg ikke en eneste dag følte meg sliten av å være sammen med ungen, bare veldig, veldig heldig som får tilbringe tid med den fantastiske lille fyren. Helst skulle jeg vært sammen med ham hele dagen, hver eneste dag.

Men jeg sliter fremdeles med dårlig samvittighet. Blant annet fordi jeg føler jeg gav ham en dårlig start. Fordi jeg ikke er den som leker i timesvis på gulvet sammen med ham. Fordi jeg overlater ham til pappaen mye av tiden (pappaen er veldig flink til å leke med ham).

Jeg sørger for at ungen har riktige klær (altså myke, varme, passende klær) og får god, hjemmelaget mat. Vi prater også masse, leser og tøyser. Men hele tiden den lille, ekle tanken om at jeg har ødelagt noe på grunn av fødselsdepresjonen - at kontakten mellom ungen og meg aldri kan bli helt reparert.

Det skal sies at han ikke viser noen tegn til tilknytningsproblemer. Han har hele veien hatt pappaen som har gjort en fabelaktig jobb, og jeg har også jobbet ræva av meg for å gi ham det han trenger. Kanskje er det bare i hodet mitt at det ikke er nok. Kanskje er det bare kontrasten jeg føler på mellom pappaens lek og min mindre direkte omsorg.

Det ble langt, dette. Takk hvis du har lest.

Men det jeg egentlig lurer på, hvordan har det gått med dere som fikk en fødselsdepresjon? Hvordan har det påvirket forholdet mellom deg og barnet i etterkant? Fikk dere hjelp? Går det bra i dag?

Anonymous poster hash: 713be...40c

[AnonymBruker]

Du skriver at kontakten mellom deg og barnet ikke helt kan repareres. Men er du sikker på at der er noe som trenger å repareres da? Jeg leser om en mor som hadde en tøff barseltid og en far som stilte opp. Dette er da vel helt vanlig? Du gjorde jo det du kunne og skulle, og selv om du kanskje slet så vet jo ikke barnet det. Barnet fikk jo mye omsorg og kroppskontakt av deg, samt oppmerksomhet fra faren. Ingenting som er bedre enn det. Jeg er sikker på at alt står strålende til med barnet.

Anonymous poster hash: 8e68d...dca

[AnonymBruker]

Du skriver at kontakten mellom deg og barnet ikke helt kan repareres. Men er du sikker på at der er noe som trenger å repareres da? Jeg leser om en mor som hadde en tøff barseltid og en far som stilte opp. Dette er da vel helt vanlig? Du gjorde jo det du kunne og skulle, og selv om du kanskje slet så vet jo ikke barnet det. Barnet fikk jo mye omsorg og kroppskontakt av deg, samt oppmerksomhet fra faren. Ingenting som er bedre enn det. Jeg er sikker på at alt står strålende til med barnet.

Anonymous poster hash: 8e68d...dca

Takk for et fint svar! Og det stemmer nok, det er ikke sikkert noe trengs å repareres. Men det er det som er det kjipe med sånne dumme tanker, de har ikke nødvendigvis rot i virkeligheten, men føles veldig virkelige likevel.

Anonymous poster hash: b666d...4e7

[AnonymBruker]

Ungen merket ikke noe til din tunge tid, antakeligvis

Anonymous poster hash: 781cc...46e

[AnonymBruker]

Jeg tror også du bare kan slappe av, ungen fikk sine behov dekket, og har fått det h*n trengte.

Førstemann hos oss var kolikkbarn og skrek omtrent dagen lang i det første halve året. (Husker det i allefall slik). Det var kjempeslitsomt, selv om vi hadde god hjelp, folk kom på besøk for å avlaste oss med bæring av det gråtende barnet. Vi var på alle mulige behandlinger, kiropraktor etc.

Uansett, plutselig forsvant problemet som dugg for solen da barnet var 6 mnd. Men jeg tenker ofte på disse første månedene, som besto av gråt, gråt, gråt. Var ikke det traumatiserende for barnet? Men på helsestasjonen sa de at så lenge barnet ble fanget opp, altså ikke lå alene og gråt, så er det greit. Å ligge i noens armer og gråte er noe helt annet enn å ligge alene i mørket å gråte.

Din baby har hatt omsorg og varme, du har beskyttet det og gitt alt av deg selv, så du har blitt helt tom selv. Det er en mors jobb i slike tøffe situasjoner, og nå skal du glede deg over å ha kommet over den tøffe kneika, og fra nå av blir det mye lettere å være mamma!

Anonymous poster hash: 251b7...f8c

[AnonymBruker]

Har du lest boka "Mammasjokket" av Helena Brodtkorb? Tror du vil kjenne deg igjen mye der og finne litt mer aksept og ro på at du har gjort en glimrende jobb

Anonymous poster hash: 0470c...08a

[Ciara]

Jeg tror også du bare kan slappe av, ungen fikk sine behov dekket, og har fått det h*n trengte.

Førstemann hos oss var kolikkbarn og skrek omtrent dagen lang i det første halve året. (Husker det i allefall slik). Det var kjempeslitsomt, selv om vi hadde god hjelp, folk kom på besøk for å avlaste oss med bæring av det gråtende barnet. Vi var på alle mulige behandlinger, kiropraktor etc.

Uansett, plutselig forsvant problemet som dugg for solen da barnet var 6 mnd. Men jeg tenker ofte på disse første månedene, som besto av gråt, gråt, gråt. Var ikke det traumatiserende for barnet? Men på helsestasjonen sa de at så lenge barnet ble fanget opp, altså ikke lå alene og gråt, så er det greit. Å ligge i noens armer og gråte er noe helt annet enn å ligge alene i mørket å gråte.

Din baby har hatt omsorg og varme, du har beskyttet det og gitt alt av deg selv, så du har blitt helt tom selv. Det er en mors jobb i slike tøffe situasjoner, og nå skal du glede deg over å ha kommet over den tøffe kneika, og fra nå av blir det mye lettere å være mamma!

Anonymous poster hash: 251b7...f8c

Jeg leste en gang at kolikkbarn ble trygge barn fordi de har blitt trøstet og båret så mye! Så det var nok ikke traumatiserende

[Ciara]

Det jeg tenker når jeg leser hovedinnlegget og resten av tråden er at vi foreldre kan være så forferdelig strenge mot oss selv noen ganger. Altfor strenge. Vi ville ikke drømt om å si det vi sier til oss selv til andre, og burde kanskje jobbe med å ikke være så selvkritiske.

TS, du hadde en fødselsdepresjon. fødselskomplikasjoner og kolikkbarn. Likevel satte du barnet først hele veien og ga det alt du kunne. Noe mer kunne du ikke gjort! Det er beundringsverdig at du i det hele tatt klarte dette, synes jeg. Du var syk, og kunne med god grunn ha kastet inn håndkleet en periode. I stedet holdt du ut. Hva mer er det du forlanger av deg selv? Du kunne ikke gjort noe annerledes ut fra forutsetningene du hadde.

Dessuten: Barn bryr seg ikke om tanker, de bryr seg om praktisk kjærlighet og omsorg når de er så små. En liten baby kan ikke merke at mor ikke har den store morskjærligheten, det viktige er at den får behovene sine dekket.

Du høres ut som en utmerket mor!

[AnonymBruker]

Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene! Det er vel, som Ciara skriver, at vi foreldre er så veldig strenge mot oss selv i blant. Da er det egentlig litt fint med mennesker som damen bak Casa Kaos, som viser at det ikke bare er glitter bak fasaden.

Hvis jeg prøver å se på familien min så objektivt som mulig, ser jeg en trygg og fornøyd gutt som like gjerne henvender seg til faren sin som til moren. Og det er jeg egentlig veldig, veldig takknemlig for.

Anonymous poster hash: b666d...4e7

[Ava Mae]

Jeg synes Ciara skriver veldig godt og kjenner meg godt igjen i det du skriver TS. Jeg hadde ingen fødselsdepresjon og heller ingen kolikkbarn, men komplikasjoner under graviditeten og fødselen var lang og tøff. Når gutten endelig kom til verden var han bitte liten og vi fikk et naziregime uten like for å få gutten opp i vekt som gjorde at dag og natt gikk til mating og pumping. I tillegg fungerte ikke ammingen for gutten ble allerede på døgn to sugeforvirra og til tross for all verdens pumping så kom aldri melka mi i gang. Denne dårlige starten og det at jeg aldri fikk hentet meg inn igjen gjorde at jeg selv følte at mye av kosen ved permisjonstiden forsvant. Jeg var konstant sliten, hadde ingen energi og de første ukene stod jeg på beina av pur adrenalin. Midt i det hele var jeg veldig skuffet over at tilværelsen var blitt slik for det er jo sjeldent denne siden man hører om ikke sant? Sett tilbake så er det mange ting jeg helst skulle sett var anderledes og mye jeg selv skulle gjort anderledes også, men der og da i den situasjonen jeg var i så gjorde jeg det beste jeg kunne akkurat som du. Og det er bra nok for jeg har en gutt i dag som er en skikkelig mammagutt. Jeg hadde også den dårlige samvittigheten over at morskjærligheten lot vente på seg midt i det hele, men absolutt ingen kan påstå at den ikke er tilstede i dag

Mulig det finnes dem som synes fødsel, barsel og permisjonstiden kun er en fryd og lett som en lek, men jeg er ganske sikker på at det er et fåtall som synes det. De som påstår at det er slik men egentlig føler det anderledes derimot tror jeg det finnes flust av!!

Endret 13. august 2014 av Ava Mae

[AnonymBruker]

Hadde det ganske likt som deg ts! Bortsett fra at flere jeg kjenner har hatt det litt på samme måte. Mens mange kjører på med nr2 rett etterpå, reiser på lange turer og tar alt på strak arm.

Nå er hun to år, og det begynner å gå opp for meg at jeg vil ha en til (om noen år).

Jeg har ikke dårlig samvittighet overfor barnet, for jeg vet jeg gjorde alt jeg maktet (det negative inni meg gikk ikke utover henne). Kjenner igjen det at apatien og depresjonen kom når mannen kom hjem fra jobb og kunne overta!

Jeg vil bare si, nyt at du begynner å ha det bra! Kos deg med barnet og mannen! Ikke tenk så mye på det som har vært, eller på hva som evt skal komme i framtiden.

Anonymous poster hash: b8454...3e0

[AnonymBruker]

Hadde det ganske likt som deg ts! Bortsett fra at flere jeg kjenner har hatt det litt på samme måte. Mens mange kjører på med nr2 rett etterpå, reiser på lange turer og tar alt på strak arm.

Nå er hun to år, og det begynner å gå opp for meg at jeg vil ha en til (om noen år).

Jeg har ikke dårlig samvittighet overfor barnet, for jeg vet jeg gjorde alt jeg maktet (det negative inni meg gikk ikke utover henne). Kjenner igjen det at apatien og depresjonen kom når mannen kom hjem fra jobb og kunne overta!

Jeg vil bare si, nyt at du begynner å ha det bra! Kos deg med barnet og mannen! Ikke tenk så mye på det som har vært, eller på hva som evt skal komme i framtiden.

Anonymous poster hash: b8454...3e0

Så flott at du klarer å tenke sånn! Det burde jo egentlig jeg også gjøre.

Jeg har veldig lyst på et barn til, men vet ennå ikke om vi tør. Det går så greit nå, men det er ikke så store marginer å gå på foreløpig. Kanskje om et par år.

TS (fra mobil, da blir det vel en annen hash)

Anonymous poster hash: b666d...4e7

[AnonymBruker]

Så flott at du klarer å tenke sånn! Det burde jo egentlig jeg også gjøre.

Jeg har veldig lyst på et barn til, men vet ennå ikke om vi tør. Det går så greit nå, men det er ikke så store marginer å gå på foreløpig. Kanskje om et par år.

TS (fra mobil, da blir det vel en annen hash)

Anonymous poster hash: b666d...4e7

Føler vel egentlig jeg skrudde på en autopilot i starten. Ofret meg totalt for henne. Er mer meg selv jeg tenker på ang å få en til;) derfor vil vi ha litt aldersforskjell. Jeg vil komme skikkelig ovanpå igjen først. Jeg vil at jenta mi skal være ganske selvstendig sånn praktisk. Og at jeg kan forklare ting. Jeg vil at hun skal kunne være hos besteforeldre noen dager uten at jeg trenger å føle på at det blir feil osv.

Anonymous poster hash: b8454...3e0