Skyldfølelse ovenfor barn ved samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Min kone og meg har blitt enige om å gå fra hverandre . Det i seg selv er en stor prosess og påkjenning etter 15 år sammen.

Vi har en sønn sammen på 6 år som starter på skole nå.

Ovenfor han er det jeg sliter mest. Dårlig samvittighet fordi vi som par ikke klarte å holde sammen.

Jeg har fått høre og trur å selv jeg er aktiv og flink med han, så er ikke mitt fravær eller det å ikke være aktiv m han som er det tunge, men som nevnt dårlig samvittighet ovenfor han.

Han takler det bra så langt.

Sikkert rotete skrevet. Men tanker tips om

Hvordan jobbe med meg selv ovenfor min gutt.

Anonymous poster hash: 659a4...72c

[AnonymBruker]

Dette kommer til å gå bra

Barn er veldig tilpasningsdyktig, og så lenge han har dere begge i livet sitt, så lenge dere to har det bra og så lenge dere samarbeider godt kommer gutten din til å bli en lykkelig gutt som har det bra

Jeg tror ikke et brudd i seg selv er det verste for et barn, jeg tror det er de mulige konfliktene i ettertid, krangling, hat og dårlig samarbeid som får barn til å få vondt i magen.

Du høres ut som en fin pappa, han er heldig som har deg

Anonymous poster hash: ea327...b29

[AnonymBruker]

Jeg forstår din dårlige samvittighet; var selv gjennom samlivsbrudd for 4 år siden, da var barna 10 og 6. Spesielt dårlig samvittighet for jenta på 6 som opplevde to store omveltninger i livet sitt på en gang; skolestart og samlivsbrudd... Tror ungene har landet på beina, men vi voksne har da også jobbet aktivt med å få et godt samarbeid. Vi møter sammen på div skolearrangementer hvis praktisk mulig med tanke på jobb og slikt, og alle bursdager feires sammen. Dvs at når jeg feirer min bursdag er min ex bedt også, og motsatt.

Den dårlige samvittigheten skyller enda over meg med ujevne mellomrom. Men jeg har prøvd å tenke som så at det betyr at jeg ikke tar lett på mine barns livssituasjon, at jeg hele tiden er interessert i å legge meg i selen for å gjøre hverdagen deres så knirkefri som mulig med tanke på at de har to hjem.

Det vi har gjort som jeg tror har hjulpet; det er vi voksne som har ansvar for å frakte saker mellom hjemmene; har vi glemt regntøyet er det ikke barnet som skal hente det. Vi har bosatt oss nær hverandre - bare noen få hus imellom - så barna har samme omgangskrets på fritiden uansett hvem av foreldrene i de er hos. Vi omgås også hverandres familier til en viss grad. Barna får ta sakene sine mellom husene akkurat som de ønsker; dvs at de leker/ting/klær de vil ha med seg flyter fritt mellom hjemmene uansett hvem som har kjøpt dem. HØrer skrekkhistorier om foreldre som nekter barna å ta med kjelken til mamma fordi det er pappa som har betalt den osv... Vi har som prinsipp at jule- og bursdagsgaver til barna er "fra mamma og pappa" så vi spleiser. Vi har en felles konto der vi setter inn penger begge to og bruker av denne når en av oss kjøper klær eller sko.

Dette har fungert fint. I begynnelsen hadde vi rolige overleveringer mellom hjemmene der vi tok en kopp kaffe sammen ved avlevering av barna i de tilfeller vi hadde tid til det, slik at ungene kunne se at vi fremdeles var gode venner. Vi har åpen linje oss imellom ,så barna vet at det som skjer når de er hos meg får pappa vite og motsatt. Tror særlig dette kan være nyttig når det gjelder tenåringer...

Ønsker deg lykke til og gir deg god klem. Det er en vanskelig tid både for deg, ekskona og lillegutt, men dere lander på beina hvis dere voksne klarer å være rolige og fornuftige. Oppmuntre sønnen din til å fortelle om fine opplevelser ilag med mora, og ikke gnag for mye på at du savner ham når han er hos mora. Ha heller uttrykk som "jeg har gledet meg sånn til å se deg, har tenkt på noe vi skal gjøre sammen, osv"

Anonymous poster hash: d0707...69e