Angst og small-talk- hater å være sosial

[AnonymBruker]

Nå tenker jeg på small-talk med venners venner som man ikke kjenner så godt.. Jeg er så elendig på å finne samtale-emner! Jeg har angst, føler meg utilpass og håpløs. Jeg sitter og frykter spørsmål som "hva driver du med" og jeg må svare "ingenting".

Jeg HATER situasjoner der jeg må finne på ting med folk jeg ikke kjenner godt, og derfor har jeg så godt som isolert meg den siste tiden. Ja, jeg vet, det blir ikke bedre. Men det blir faktisk aldri bedre etter mange års forsøk heller. Jeg forblir alltid den stille, sjenerte, stumme og usikre gutten i sosiale situasjoner, og som jenter aldri engang kikker på..

Sosialisering er noe jævla dritt, men som man neste MÅ forholde seg til i dagens møkkasamfunn.. Hvorfor er samfunnet bare lagt opp til en viss gruppe mennesker?

Hver gang etter jeg har vært med venner og bekjente får jeg skikkelig tunge tanker, og føler meg så uendelig håpløs. Enkelte ganger kan jeg gå inni dagers lange små depresjoner..

Anonymous poster hash: c177d...722

[Gjest Juggler]

Du må være sosial ut i fra ditt utgangspunkt. Hva er det du synes er morsomt og interessant i sosiale sammenhenger? Ikke vær sosial i håp om å tilfredstillle andre.

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte. Hvis jeg er i en samtale hvor jeg frykter motpartens tanker om meg, begynner hjertet å slå noe helt sinnsykt, jeg snubler i ordene og skulle ønske jeg slapp alt det drittet og bare kunne slappe av.

Siden jeg endelig har kavet meg tilbake til skolebenken etter mange år utenfor pga angst, så har dette med sosialisering daglig blitt en ganske hard bolle å svelge. Det går seg til, og jeg har dager hvor jeg skynder meg opp i kantina før alle andre og setter meg på et sted ingen kan se meg.

Andre ganger tvinger jeg meg selv til å sitte med en gruppe mennesker jeg har ingenting til felles med og høre på samtalen deres om absolutt uintelligente ting. Likevel fremstår jeg som den sosialt dumme fordi jeg er stille.

Med venner jeg kjenner godt kan jeg slappe av og komme med morsomheter naturlig, men nå som jeg har brutt en del vennskap blir jeg plutselig tvunget til å skaffe meg nye.

Hver gang jeg sier noe dumt så tenker jeg på det lenge etterpå. Selv om motparten jeg snakker med ikke er så særlig lik meg eller noen jeg burde ta høytidelig, så gjør jeg det. Uff, åh. Mange ganger klarer jeg å faktisk virke oppegående i samtaler, men klarer aldri å fortsette den, så det blir bare en klein avslutning. Vet ikke hvorfor jeg skrev dette når jeg egentlig skal tidlig opp

Anonymous poster hash: 559dd...907

[AnonymBruker]

Du er vel såkalt introvert. Det er det mange som er. Jeg er det også. Jeg har lært meg at jeg ikke trives i store vennegjenger eller på fester hvor jeg knapt kjenner noen. Har med tiden sluttet å oppsøke dette. Jeg trives best med få utvalgte venner og synes det er helt greit. Det har riktignok tatt litt tid å finne de riktige vennene som jeg ikke på noen måte føler at jeg må prestere sammen med.

Slutt å se på personligheten din som et problem men gjør det beste ut av hvordan du er. Livet er for kort til å sitte og føle seg dum sammen med mennesker man ikke kommer overens med.

Anonymous poster hash: fdb58...d73

[AnonymBruker]

Sosial angst eller introvert. Eller begge deler. Er det samme selv

Anonymous poster hash: 90318...f35

[AnonymBruker]

Er veldig lik deg bare at jeg er jente. Studerer, men har ikke blitt kjent med noen pga jeg isolerer meg så veldig

Du er absolutt ikke alene når det gjelder dette nei.

Anonymous poster hash: d47aa...dcd

[Wonderbitch]

Det er faktisk ikke så lett å la være å oppsøke slike situasjoner. Hvis man skal være et fungere i samfunnet blir det smalltalk med folk nesten hver dag. Skole, jobb, offentlige kontorer, bekjente på butikken osv. Slitsomt!

Det at man må prate om så mye unødvendig med så mange mennesker man ikke har lyst/ interesse av å prate med er faktisk hovedgrunnen til at jeg vurderer å ikke få barn. Selvom jeg egentlig har lyst.

[Gjest Vevila]

Har det helt likt, unngår slike situasjoner som best jeg kan. Det letteste er vel bare å prøve å akseptere det, selv om det er vanskelig til tider nå da "alle" skal være super sosiale til en hver tid.

[Contempt]

Det verste med smalltalk er hvor sykt overfladisk det er. Ingen av oss bryr oss, mest sannsynlig, men må holde samtalen i gang for å opprettholde en god tone eller whatever. På grunn av dette velger jeg å isolere meg der det går an. Men samtidig vil en jo ha venner og for å få venner må man holde på med den evinnelige smalltalken. Jeg prøver å gjøre det interessant ved å stille spørsmål og ta opp emner som faktisk engasjerer, men guri, det er jo slitsomt det også. Heldigvis så er det noen mennesker som en kommer lettere overens med enn andre, og da blir det ikke like energitappende. Jeg er selv en typisk introvert, og hver dag ute blant folk tømmer energibanken min. Det er derfor ytterst få mennesker jeg orker å omgås og finne på ting med, men det er helt greit for meg. Jeg har min gruppe med "spesielt utvalgte", men jeg trives aller best i eget selskap.

Har ingen gode råd. Må vel bare suck it up? Bare husk at det ikke er deg det er noe galt med. Det er et personlighetstrekk, som man må lære seg å leve med.

Edit: Du sier at du fremstår sjenert, stum og usikker. Får du til å gi mer blaffen i hva andre tenker om deg og bare snakke om ting som faller deg inn? Det er slik jeg håndterer det når det gjelder folk jeg egentlig ikke kjenner. Jeg forholder meg selvsagt høflig overfor dem, men orker ikke å veie ord på gullvekt og være redd. Og det er ikke kun ditt ansvar å holde liv i en samtale. Hvis du ikke er interessert i å snakke med en person eller ikke ønsker å snakke om et spesifikt emne, så svarer du bare kort og retter oppmerksomheten mot noe annet. Du har heller ingen forpliktelser til å snakke med alle og enhver. Jeg var slik som deg da jeg var i tenårene, men "vokste det av meg", simpelthen fordi jeg ble lei av å fremstille meg selv feil.

Endret 12. august 2014 av Contempt

[Gjest Linaria]

Uff, sånn har jeg det også. Aner ikke hva jeg skal si til folk. Jeg har mange interesser, men har fått høre at hvis jeg snakker om dem, så snakker jeg over hodet på folk. Jeg må snakke på et overfladisk nivå og snakke om ting som "alle" interesserer seg for. Jeg ender ofte på været eller noe sånt.

Jeg har faktisk ingen problemer med å snakke om noe jeg faktisk er interessert i til mange mennesker. Kan gjerne holde foredrag og framføring om ting jeg liker, og jeg elsker muntlig eksamen, men å finne tema å snakke om når man treffer mennesker for første gang - da stopper hjernen min helt opp, og derfor får jeg ingen nye venner.

Virker som om det er mange som har det sånn da. Er i hvert fall ikke helt alene

[AnonymBruker]

Har det helt likt, unngår slike situasjoner som best jeg kan. Det letteste er vel bare å prøve å akseptere det, selv om det er vanskelig til tider nå da "alle" skal være super sosiale til en hver tid.

Men skal jeg aldri få meg kjæreste da? Sjenerte gutter som ikke tør ta kontakt er vel dømt til singeltilværelse. Dere jenter kan jo bare sitte der og se søte ut, så blir dere sjekket opp (satt veldig på spissen)..

Anonymous poster hash: c177d...722

[Gjest Vevila]

Men skal jeg aldri få meg kjæreste da? Sjenerte gutter som ikke tør ta kontakt er vel dømt til singeltilværelse. Dere jenter kan jo bare sitte der og se søte ut, så blir dere sjekket opp (satt veldig på spissen)..

Anonymous poster hash: c177d...722

Du kan jo prøve nettdating? Ellers hjelper alkohol godt på i sosiale settinger

[Ms.Mx]

Small-talk må da være satans hjertebarn og jeg kan ikke forstå poenget med det. Jeg liker å snakke om ting som interesserer meg (programmering, lyd-miksing, synthesizers, historie, matematikk og fysikk), men desverre ser det ut til å kjede vettet av de fleste, i allefall i blandt de menneskene jeg ofte finner meg i selskap med.

Som regel blir det slik at jeg ikke en gang kan høre hva den andre personen sier fordi jeg er så opptatt med å prøve å finne ut av hva jeg skal si når det blir min tur til å snakke igjen. Kanskje jeg bare skal prate i vei om det som interesserer meg selv om det kjeder andre. SMall-talk må da være like kjedelig for dem uansett. Skjønner ikke hvordan noen mennesker klarer å glede seg over å snakke om ingenting.

[AnonymBruker]

Uansett om du liker å snakke om klær, astronomi, jobber som salgsperson eller hore så tror jeg ingen av oss NYTER å drive en lang small talk!!!!! Men det er sånn samfunnet har blitt... Det sosiale samfunnets krav til oss folkens <3

You no good in smalltalk? Well hey hey, welcome to the club!

Like millions others

Anonymous poster hash: 5403c...980

[Ella1]

Jeg synes egentlig de som prater lite eller er litt beskjeden er litt mer interessante, litt mystiske på en måte. Jeg finnes ikke mystisk