Out of sight, out of mind

[AnonymBruker]

Hei. Jeg trenger bare å ha en liten utblåsning, for jeg og samboer har litt problemer, og jeg trenger rett og slett noen å snakke med om det.

Samboer er musiker, og har nå funnet ut at han trenger litt tid for seg selv (ikke som i pause fra forholdet-for seg selv, bare litt kreativ alenetid), noe som i utgangspunktet er greit. Han er på besøk hos en kompis (som også er musiker) i et hus ute på landet, der han sitter og produserer og tenker og har hele denne kreative prosessen han trenger å ha. Jeg er kreativ selv, så jeg forstår behovet for alenetid, og jeg forstår at han sliter med å produsere noe så lenge han er her med meg, null stress.

Problemet er bare at han ser for seg at denne perioden skal vare frem til jul. Han er på andre siden av landet, og han sier han kommer tilbake når han skal på bandøving, og da blir han kanskje en uke før han drar igjen. Greia er at jeg savner han. Han har en slags out of sight, out of mind-holdning, og jeg sliter litt med det. Ikke fordi jeg tror han vil være utro, eller at han elsker meg noe mindre, men rett og slett fordi jeg gjerne vil ha et par livstegn fra han iblant.

Han kaller meg needy når jeg spør om han ikke kan sende en melding nå og da, han svarer bare "Ja" når jeg spør hva han driver med, eller hva han har gjort i løpet av dagen, og han er egentlig ganske ufyselig, om jeg skal være ærlig. Han reduserer meg på en måte til et klengete, desperat og sutrete kvinnfolk, med en gang jeg spør "Hva har du gjort i dag?" eller "Har du det fint?", og jeg kjenner at jeg blir så provosert at jeg holder på å klikke. Jeg syns ærlig talt ikke det er så forferdelig å bare vise at jeg bryr meg om kjæresten min, og å få høre hva han har gjort om dagen, det er jo det man gjør. Og jeg blir sint. Og jeg blir lei meg. Og jeg skjønner ikke hvordan i all verden vi skal få dette til i 5 måneder til.

Jeg elsker han så, og det sårer meg så innmari at jeg liksom er klengete for å vise det, og for å savne han. Jeg tar nesten ikke kontakt i det hele tatt, for å gi han fred. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.

Vet ikke hva slags svar jeg vil ha egentlig, jeg trengte bare å si det til noen. Sorry at det var litt langt.

Bare så det er sagt så har vi det innmari fint når vi er sammen, og har egentlig ingen problemer da. Jeg vet at han elsker meg, og han sier det (når vi først får snakket ordentlig sammen hvertfall), så det er ikke noe vits i å skrike "Dump han", for det kommer ikke til å skje.

Anonymous poster hash: 977a8...806

[AnonymBruker]

Han er jo ikke kjæresten din når han oppfører seg sånn. Gå videre, det har garantert han gjort.

Anonymous poster hash: 2f71e...936

[Gjest brutal_mann]

Enten må du akseptere, eller så får du dumpe. Du får ikke forandret han.

[Sunbeam]

Hadde jeg hatt en sånn type hadde jeg ikke omtalt han som kjæresten min, hvertfall. For dette er jo ikke noe forhold, TS? Å se han en uke hver femte måned med kontaktforbud mellom hver gang?

Jeg skjønner at det er vanskelig, men her råder jeg deg til å tenke på deg selv. Dessuten overlever ikke et forhold uten næring, kanskje vil dere begges følelser dabbe av gjennom høsten nå?

Klem til deg, hvertfall. Høres ut som verdens kjipeste situasjon.

[AnonymBruker]

Hvor ofte ønsker du å ha kontakt?

Jeg kunne ikke vært sammen med en som hadde totalt ulikt behov, og vi ikke fant en balanse.

Synes det er godt med alenetid selv, men jeg er også helt avhengig av god kontakt med typen for at forholdet skal funke.

Anonymous poster hash: b15da...257

[AnonymBruker]

Er du sammen med Kurt Nilsen???

Anonymous poster hash: c380d...416

[Gjest ashanti]

Jeg forstår ikke helt hva du ønsker å oppnå med denne tråden.. I mine øyne er ikke dette et ordentlig forhold, det er mer et "hun er der når JEG trenger henne og jeg gir ikke særlig mye tilbake" forhold.

Du sier det er uaktuelt å gjøre det slutt fordi "han elsker deg" og du elsker han, men ærlig talt. Den type behandling han gir deg, jeg tror dere begge har misforstått hva det vil si å elske noen.

Du er misfornøyd, du tenker at han har en out of sight, out of mind holdning, han har behov for "alenetid" i et halvt år av gangen. Det er ikke akkurat normalt når man er i et forhold. Alenetid? Jo. Men alenetid fordi man er musiker i 6 mnd? Da foreslår jeg at kanskje HAN burde vurdere om forhold er noe for han på dette tidspunktet i livet hans.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg trenger bare å ha en liten utblåsning, for jeg og samboer har litt problemer, og jeg trenger rett og slett noen å snakke med om det.

Samboer er musiker, og har nå funnet ut at han trenger litt tid for seg selv (ikke som i pause fra forholdet-for seg selv, bare litt kreativ alenetid), noe som i utgangspunktet er greit. Han er på besøk hos en kompis (som også er musiker) i et hus ute på landet, der han sitter og produserer og tenker og har hele denne kreative prosessen han trenger å ha. Jeg er kreativ selv, så jeg forstår behovet for alenetid, og jeg forstår at han sliter med å produsere noe så lenge han er her med meg, null stress.

Problemet er bare at han ser for seg at denne perioden skal vare frem til jul. Han er på andre siden av landet, og han sier han kommer tilbake når han skal på bandøving, og da blir han kanskje en uke før han drar igjen. Greia er at jeg savner han. Han har en slags out of sight, out of mind-holdning, og jeg sliter litt med det. Ikke fordi jeg tror han vil være utro, eller at han elsker meg noe mindre, men rett og slett fordi jeg gjerne vil ha et par livstegn fra han iblant.

Han kaller meg needy når jeg spør om han ikke kan sende en melding nå og da, han svarer bare "Ja" når jeg spør hva han driver med, eller hva han har gjort i løpet av dagen, og han er egentlig ganske ufyselig, om jeg skal være ærlig. Han reduserer meg på en måte til et klengete, desperat og sutrete kvinnfolk, med en gang jeg spør "Hva har du gjort i dag?" eller "Har du det fint?", og jeg kjenner at jeg blir så provosert at jeg holder på å klikke. Jeg syns ærlig talt ikke det er så forferdelig å bare vise at jeg bryr meg om kjæresten min, og å få høre hva han har gjort om dagen, det er jo det man gjør. Og jeg blir sint. Og jeg blir lei meg. Og jeg skjønner ikke hvordan i all verden vi skal få dette til i 5 måneder til.

Jeg elsker han så, og det sårer meg så innmari at jeg liksom er klengete for å vise det, og for å savne han. Jeg tar nesten ikke kontakt i det hele tatt, for å gi han fred. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.

Vet ikke hva slags svar jeg vil ha egentlig, jeg trengte bare å si det til noen. Sorry at det var litt langt.

Bare så det er sagt så har vi det innmari fint når vi er sammen, og har egentlig ingen problemer da. Jeg vet at han elsker meg, og han sier det (når vi først får snakket ordentlig sammen hvertfall), så det er ikke noe vits i å skrike "Dump han", for det kommer ikke til å skje.

Anonymous poster hash: 977a8...806

Eksentrisk?

Anonymous poster hash: dcc5b...0f6

[Kolibrii]

Hvis kjæresten min ikke ville sett meg på 5 måneder frivillig, da hadde jeg sett på neg selv som veldig singel.