Platonisk forhold

[AnonymBruker]

Samboer med ei i snart 9 år. Vi har to flotte gutter på 3 og 6 år. Som med alle andre forhold: vi begynte som storforelska, reiste på kjærlighetsferie til karibien og fant på mye fint sammen. Vi kunne sitte oppe hele natta og bare snakke om alt.. Jeg var på en rosa sky i sikkert to år. Så kommer hverdagen, vi måtte jo bare flytte sammen. Kjøpte rekkehus, ny bil, men alt var fortsatt bra. Etter tre år kom første barnet. En herlig liten gutt. Forholdet begynte å bli krevende. Våkenetter og bleieskift satte raskt en demper på både sexlyst og romantiske middager. Men det tok bare en ny vending.. Vi ble bare mer glad i hverandre tør jeg påstå. Men helt klart; noe gikk i en retning av rutine og rygg mot rygg i senga.. Vi tok annenhver gang på smokken som datt ut og roe ned barnegråt. Tre år gikk og i disse årene brukte vi stort sett tiden til å jobbe, passe på gutten og fritiden min gikk til å pusse opp/ bygge på huset.. Resultat: to utslitte kropper som ofte besvimte i senga. Sydentur til Mallorca ble ikke det samme som Karibien.. Men vi hadde det fint. Vi fant hverandre fortsatt i senga nå og da og smelta da sammen.. Resultat: gutt nr 2 kom til verden etter et langt og strevsomt svangerskap for henne. Ikke minst en fødsel som tok 24 timer og nesten livet av henne og barnet.. Satt på sykehusgangen og gråt mine modige tårer.. Ny hverdag kom. To små er en kjempeutfordring ift en. Nå begynte det å gå nedover.. Vi kjøpte større hus, større bil osv og begynte på nytt.. I de siste årene etter fødselen så begynte hun å virke uinteressert og tok mindre initiativ.. Etter 20 avvisninger i senga før en pliktsex-akt nr 21 så dabbet lysten også ut etterhvert for meg også.. Hun gikk fra lite initiativ til null. Vi stoppet også å kysse, klemme og etterhvert å ta på hverandre.. Gnisten døde helt.! På to år nå har vi levd i sølibat.. Absolutt INGENTING. Vi er blitt samarbeidspartnere mer enn kjærester og hun ymter mer enn ofte frampå at hun ikke trives.. Jeg er så glad i henne og vil ikke si det jeg egentlig burde si til henne også med tanke på gutta.. Men jeg orker ikke mer.. Hvordan skal jeg gå frem. Jeg er sikker på at alle får det best om vi skiller lag..

Anonymous poster hash: 47c9e...c01

[Chloe-]

Har dere pratet om det?

[naturbarn]

Søk hjelp. Jeg tenker at dere er slitne småbarnsforeldre. Har dere mulighet for barnepass? Hva med en helg bare dere to? Synd å gi opp når det virker som dere er glad i hverandre.

[AnonymBruker]

Samboer med ei i snart 9 år. Vi har to flotte gutter på 3 og 6 år. Som med alle andre forhold: vi begynte som storforelska, reiste på kjærlighetsferie til karibien og fant på mye fint sammen. Vi kunne sitte oppe hele natta og bare snakke om alt.. Jeg var på en rosa sky i sikkert to år. Så kommer hverdagen, vi måtte jo bare flytte sammen. Kjøpte rekkehus, ny bil, men alt var fortsatt bra. Etter tre år kom første barnet. En herlig liten gutt. Forholdet begynte å bli krevende. Våkenetter og bleieskift satte raskt en demper på både sexlyst og romantiske middager. Men det tok bare en ny vending.. Vi ble bare mer glad i hverandre tør jeg påstå. Men helt klart; noe gikk i en retning av rutine og rygg mot rygg i senga.. Vi tok annenhver gang på smokken som datt ut og roe ned barnegråt. Tre år gikk og i disse årene brukte vi stort sett tiden til å jobbe, passe på gutten og fritiden min gikk til å pusse opp/ bygge på huset.. Resultat: to utslitte kropper som ofte besvimte i senga. Sydentur til Mallorca ble ikke det samme som Karibien.. Men vi hadde det fint. Vi fant hverandre fortsatt i senga nå og da og smelta da sammen..

Anonymous poster hash: 47c9e...c01

Nå har bare vi et barn på 2 år men dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Men er ikke dette helt vanlig for småbarnsforeldre, eller er det bare jeg som er blind og naiv for at vi også er dødsdømte?

Troddd flesteparten hadde det tøft de første årene. Alt går jo i faser, og det å gå fra kjærester til foreldre er vel den største forandringen man kan tenke seg? Har alltid tenkt at det bedrer seg når ungene blir større.

Anonymous poster hash: 662b0...18d

[AnonymBruker]

Ja, Vi har fått tilbud av foreldre etc. Og takket ja til det- vært på restaurant,

Båttur, Helgetur til Europa osv. Men, det er merkelig, blir nesten påtatt.. Falskt på en måte. Vi snakker ikke sammen, sovner på hver side av senga.. Hun ønsker ikke noe mer enn å bare "få det overstått" .. Hun vil bare hjem til barna.. Betegnende eksempel: Når jeg prøver å ta hennes hånd i min så er hånda hennes bare der.. Hun holder meg ikke tilbake.. Så da slipper jeg den..

Anonymous poster hash: 47c9e...c01

[Britneyspears]

Dere er slitne. Alle småbarnsforeldre er det.

Prøv å fikse barnevakt en helg og slapp av.

Det blir enklere når barna blir eldre.

Lykke til

[AnonymBruker]

Om du forlater henne og finner en ny, så kommer det jo en hverdag med den nye også. Etterhvert. Så jeg syntes dere burde prøve hardere, det gjelder begge to. Man kan ikke gi opp bare fordi det er en tøff fase i livet; og guess what, å få barn er ikke bare fryd og gammen, det er masse hardt arbeid og en tid hvor sex og kos ikke er 1. pri. Det blir bedre etterhvert, men da må du holde ut litt til. Og hun må også ville kjempe for det.

Anonymous poster hash: c0ecf...e42

[AnonymBruker]

Dette er forholdsfella. Dere bør nok gå til en samlivsterapaut. Dere høres ut som et par som virkelig kunne hatt det verre, da mener jeg at det er mange par som er langt langt ned i grøfta og burde gå fra hverandre i stedet for samlivsterapi. Dere ser det ut til å kunne være håp for, skynd dere og kom i gang.

Anonymous poster hash: 37b2f...a4d