Når drømmen om barn overskygger alt?

[AnonymBruker]

Leser her inne om folk som prøver å få barn i årevis, med det ene mislykkede forsøket etter det andre.

Jeg tenker at når man gjerne har prøvd i flere år, med store skuffelser som spontanaborter og utskrapninger og forsøk som ikke gir noen resultater - vurderer man ikke å akseptere situasjonen og gå videre i livet uten aktiv prøving?

Den psykiske og fysiske belastningen må da gå utover andre områder i livet. Det må være litt av en påkjenning for et forhold over tid. Sex som handler mest om unnfangelse, for eksempel. Sorg og tristhet. Og imens man går igjennom dette i årevis så ruller jo livet av gårde..

Livet kan vel også være fantastisk selv om man ikke får barn? Spennende steder å reise, nære vennskap, kjærlighet, herlig sexliv som kun dreier seg om lyst, hobbyer, et koselig hjem, alle sånne ting kan man jo oppleve.

Hva tenker dere andre, kunne dere vært prøvere i x antall år?

Anonymous poster hash: 94999...8cc

[AnonymBruker]

Vi klarte aldri gi opp drømmen. Klart det sliter på forhold og alt som er. Fikk ei lita jente etter 11 år tilslutt. Ho er et halvt år nå♡

Forholdet har fått en ny vår med henne. Vi er som nyforelska igjen. Veit ikke om alle klarer å bare gå videre. For mange tror jeg barnløshet som ikke blir oppfylt bare ender med å bli livets store sorg.

Anonymous poster hash: bbc95...893

[Frøken Freidig]

For mange tror jeg barnløshet som ikke blir oppfylt bare ender med å bli livets store sorg.

Anonymous poster hash: bbc95...893

Jeg tror at hva som blir livets store sorg avhenger mye av hva man gjør det til selv.

Har en nær slektning som måtte fjerne livmor som 26-åring. Hun er en veldig familiekjær person som så absolutt drømte om barn, og det var et sjokk for henne å miste muligheten til å bli gravid.

Det var tøft en stund, men så aksepterte hun det og forsonte seg med realitetene. I dag er hun førti og lever et liv som mange kan misunne henne tror jeg. Hun har det godt med seg selv, stråler av glede og overskudd. Har også fått utvikle mange av sine talenter og har en spennende hverdag. Kjæreste har hun også.

Siden hun ikke har barn tror jeg vennskap har blitt ekstra viktig. Hun har mange venner, som hun har tett kontakt med.

I sammenligning finnes det mange folk med barn, som går rundt og føler livet mangler noe og er grått og fargeløst. Så barn er ikke "alt", selv om de er en gave. Hvor lykkelig man er handler om hvor mye godt man fyller livet sitt med.

Er nok på linje med TS her, mer enn noen få år med prøving og spontanaborter tror jeg ikke jeg hadde orket.

[AnonymBruker]

I noen land får man dekket flere ivf-forsøk enn i Norge, f.eks Australia (6 forsøk). Likevel er snittet ca 3 forsøk om man ikke lykkes. Veldig mange velger altså å hoppe av karusellen, og undersøkelser viser at det er pga psykisk belastning.

Vi venter på ivf nummer 2, akkurat nå har vi pause. Jeg kjenner at det er godt å ikke være i prøvemodus, å slippe tanker om syklusdatoer, alkohol- og matrestriksjoner og spenning og forventet skuffelse før mens. Jeg gruer meg til forsøket pga sannsynlig mye bivirkninger denne gang. Går det dårlig vil frykten for å aldri lykkes vokse.

Men får vi barn av dette, er det for livet. Det livet vi ønsker oss. Selvfølgelig tar vi nest-best livet og hopper av en gang, men vi gir oss ikke så lett når det er noe vi virkelig vil! Jeg har investert mange år i en tøff universitetsutdannelse, og er langt unna grensen for hva jeg vil investere i dette prosjektet. Men jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det uten av følelseslivet fulgte med i berg- og dalbanen. Kunne jeg gjort dette med følelsesmessig distanse hadde det vært a walk in the park.

Anonymous poster hash: 0e602...a90

[AnonymBruker]

Jeg var ufrivillig barnløs, og både før og til en viss grad etterpå så tenker jeg litt sånn som deg; at det ikke er bra når det blir for altoppslukende. Men problemet er jo nettopp at ønsket om barn er så sterkt at det føles umulig å slutte. Å legge barneønsket i en skuff føles ikke som et valg man har - det føles mer som man går og venter på å bli frisk fra en sykdom e.l. Og som noen over var inne på, det er jo ikke bare slik at enten får man et barn eller så får man ikke et barn. Får man et barn så får man et helt annet LIV, det livet man kanskje har drømt om siden man var liten og så for seg å ha en familie.

Det betyr ikke at man ikke kan være lykkelig uten barn, men det kan ta lang, lang tid å komme dit at man klarer å omprogrammere hjernen til å tenke sånn. Rett og slett fordi man alltid har tenkt (og tatt for gitt) at man skal ha en familie og leve et familieliv. Da blir eksotiske reiser og morsomme hobbyer bare en fattig trøst.

Anonymous poster hash: 56fca...ff6

[pusilus]

Etter tre års prøveing, ett negativt forsøk, en MA/senabort uke 18 og en sa, hadde jeg i grunnen forsont meg med å leve et liv som barnløs. Vi har aldri satt livet på vent mtp reiser og opplevelser pga forsøk, heller tvert i mot utsatt forsøk pga det. Vi dro på tidenes ferie etter abort nr to, bort fra alt og alle, man kan si vi rømte bort og det var da jeg fikk roen og det gikk opp for meg at livet faktisk var veldig bra som det var og at vi kom til å ha det bra barn eller ikke. Vi hadde på ingen måte satt noe strek over forsøkene og det siste fryseegget vi hadde gav full klaff og etter et turbulent svangerskap med veldig mange tanker og stor redsel for at det skulle gå galt igjen sitter vi igjen med den som for oss er verdens herligste toåring.

Endret 11. august 2014 av pusilus

[AnonymBruker]

Er kommet tre år ut i prøvingen og vet ikke hvor lenge vi kommer til å holde på. Vi kommer iallfall til å ta de tre offentlige ivf forsøkene (to igjen) om det ikke går før (naturlig eller egg fra frys) kan også være vi går privat etter det offentlige om det ikke lykkes der. Stor sansynlighet for at vi setter igang med adopsjon om vi ikke får egne barn (selv om det vil bli enda flere år med venting). Vi har lyst på familie.

Anonymous poster hash: 8e435...95a

[Gjest Gjest]

Leser her inne om folk som prøver å få barn i årevis, med det ene mislykkede forsøket etter det andre.

Jeg tenker at når man gjerne har prøvd i flere år, med store skuffelser som spontanaborter og utskrapninger og forsøk som ikke gir noen resultater - vurderer man ikke å akseptere situasjonen og gå videre i livet uten aktiv prøving?

Den psykiske og fysiske belastningen må da gå utover andre områder i livet. Det må være litt av en påkjenning for et forhold over tid. Sex som handler mest om unnfangelse, for eksempel. Sorg og tristhet. Og imens man går igjennom dette i årevis så ruller jo livet av gårde..

Livet kan vel også være fantastisk selv om man ikke får barn? Spennende steder å reise, nære vennskap, kjærlighet, herlig sexliv som kun dreier seg om lyst, hobbyer, et koselig hjem, alle sånne ting kan man jo oppleve.

Hva tenker dere andre, kunne dere vært prøvere i x antall år?

Anonymous poster hash: 94999...8cc

Jeg forstår tankengangen din, men det er ikke opp til deg å bestemme når folk skal gi opp drømmen sin. Uansett hva den her drømmen nu enn er.

[AnonymBruker]

Jeg tror at hva som blir livets store sorg avhenger mye av hva man gjør det til selv.

Har en nær slektning som måtte fjerne livmor som 26-åring. Hun er en veldig familiekjær person som så absolutt drømte om barn, og det var et sjokk for henne å miste muligheten til å bli gravid.

Det var tøft en stund, men så aksepterte hun det og forsonte seg med realitetene. I dag er hun førti og lever et liv som mange kan misunne henne tror jeg. Hun har det godt med seg selv, stråler av glede og overskudd. Har også fått utvikle mange av sine talenter og har en spennende hverdag. Kjæreste har hun også.

Siden hun ikke har barn tror jeg vennskap har blitt ekstra viktig. Hun har mange venner, som hun har tett kontakt med.

I sammenligning finnes det mange folk med barn, som går rundt og føler livet mangler noe og er grått og fargeløst. Så barn er ikke "alt", selv om de er en gave. Hvor lykkelig man er handler om hvor mye godt man fyller livet sitt med.

Er nok på linje med TS her, mer enn noen få år med prøving og spontanaborter tror jeg ikke jeg hadde orket.

Jeg tror forskjellen på henne og de uforklarlig barnløse er at de uforklarlige alltid vil ha en "kanskje hvis at" tilstede i livet, og man er kanskje rett for å slutte rett før det klaffer.

Mange ville kanskje akseptert det mer og tvunget seg selv til å sette en strek dersom det faktisk ikke var mulighet slik som her.

Anonymous poster hash: 0930e...759

[AnonymBruker]

Vi klarte aldri gi opp drømmen. Klart det sliter på forhold og alt som er. Fikk ei lita jente etter 11 år tilslutt. Ho er et halvt år nå♡

Forholdet har fått en ny vår med henne. Vi er som nyforelska igjen. Veit ikke om alle klarer å bare gå videre. For mange tror jeg barnløshet som ikke blir oppfylt bare ender med å bli livets store sorg.

Anonymous poster hash: bbc95...893

Enig med deg. Jeg intervjuet en kvinne i 60-årene, og et av rutinespørsmålene var Har du barn? Umiddelbart var øynene hennes fulle av tårer. Hun var gift, men de fikk ikke barn. Hun fortsatte med at hun hadde vært heldig og hatt flere barn i nær familie, men den umiddelbare reaksjonen viste at hun på ingen måte har kommet over tapet av å kunne få egne barn, det lå like under overflaten.

Undersøkelser viser at det psykiske stresset hos ufrivillig barnløse er på samme nivå som dem som har kreft og hiv. På samme måte som ved slike problemer synes jeg at vi som har sterkt barneønske og sliter med å bli gravide skal få lov til å takle dette på vår måte, og styre vårt eget behandlingsforløp og når man evt vil avslutte behandling. Holdninger fra andre om at vi skal ta det sporty og finne på noe annet hyggelig med livet synes jeg ikke er til hjelp for meg. Jeg kjenner konsekvensene av behandling, og vil velge selv når den økonomiske og menneskelige prisen blir for høy i forhold til sjansen for å lykkes.

Anonymous poster hash: 0e602...a90